Dagbok fra en glohet Russlandssommer

Привет,

Eller, hei, som det heter på godt norsk!

I midten av juli satte syv eventyrlystne nordmenn og -kvinner kursen mot øst, nærmere bestemt mot de majestetiske Khibinyfjellene, der PiMs sommerleir skulle finne sted. Før vi dro østover dro vi imidlertid nordover, og første stopp på reisen ble Kirkenes, der vi rakk innom samtlige turistmonumenter før vi boardet en minibuss som skulle ta oss trygt over grensen.

Russlands- og Kirkenes-ekspert Stine forteller om Russermonumentet som ble reist som takk for Den Røde Armes frigjøring av Sør-Varanger i oktober 1944. Foto: Sindre Haakonsen

Vårt første møte med Russland var grensevaktene som skulle stemple oss inn i landet. Mens vi fremdeles var i Norge hørte vi rykter om at russere sjelden smiler til hverandre med mindre de har en grunn – smiler du til noen ukjente kan du raskt bli stemplet som landsbyidioten. Dette var noe vi hadde i bakhodet mens vi ventet på å få komme inn i landet. Siden vi ville gjøre et godt førsteinntrykk smilte vi ikke. Det føltes rart, til og med for noen reserverte nordmenn. Dette påståtte fraværet av smiling skulle imidlertid vise seg ikke å stemme for ungdommene i Natur og Ungdom i Russland, PiM.

Den norske (og noe pixlete) delegasjonen foran den russiske sikkerhetstjenesten FSBs nye bygg i Murmansk. Foto: Sindre Haakonsen

For to bloggposter siden fikk dere se Alyosha-statuen bakfra. Her er den fra siden, i all sin prakt. 35 meter høy, 5 000 tonn tung. Puha! Foto: Siri Haugan Holden

Etter en halv dag med sightseeing i Murmansk pakket vi med oss sekkene våre, og møtte opp på den pastellfargede togstasjonen i byen, hvor mange av oss fikk vårt første møte med et hull-i-gulvet-basert toalett.

På vei til Kirovsk

En eventyrlysten gjeng klar for tur, feat. Leon the Lion. Foto: Siri Haugan Holden

Verdens korteste tog, bare én vogn (som naturlig nok ble rimelig full etter hvert). Foto: Sindre Haakonsen

På lokaltoget til den lille gruvebyen Kirovsk, der sommerleiren skulle finne sted, ble vi kjent med noen av leirdeltakerne. Etter at vi overkom språkbarrieren lærte vi oss flere russiske ord og uttrykk, f.eks. «jeg heter», «hei» og «hadet». Her skulle vise seg at det definitivt er lov til å smile, noe som ble spesielt tydelig da vi prøvde oss på en del russiske ord.

All aboard the model train! Julie og Sindre trivdes godt på toget. Foto: Siri Haugan Holden

Latteren satt løst da vi ikke klarte å uttale alle de spesielle lydene i det russiske vokabularet. Etter hvert som lydene ble lettere å uttale viste det seg at det gjensto enda en barrière vi måtte overkomme før vi kunne bli ekte russere. Alfabetet er nemlig i stor grad stokket om! Bokstaven B uttales som V, P uttales som R, C uttales som S, og selv om M fantastisk nok uttales nettopp M, uttales den lille m-en derimot som en T – logisk nok.

Russiske godsvogner i kveldssol. Foto: Siri Haugan Holden

Geitrams, eller Ivanchai, vokste overalt, også utenfor leirplassen vår. Foto: Siri Haugan Holden

Sommerleir

Vel fremme på leiren, i byens Røde Kors-hus, startet vi hver dag med kasha, som er grøt på russisk. Den ligner ganske mye på grøten hjemme i Norge, men den ble servert med kondensert melk som er søt som honning. Etter frokost, før alle leirens verksteder og foredrag, sendte vi rundt en ball formet som jordkloden for å «åpne dagen», og sammenliknet oss selv med blant annet blomster og værfenomener i en svært så unorsk morgenhilsen.

Leirdeltakere i forgrunnen, Khibinyfjellene i bakgrunnen. Foto: Rose Lu

En klassisk leiraktivitet på miljøleir: Sugerørvindmølle! Foto: Sindre Haakonsen

Kirovsk bød på mange overgrodde ruiner. Foto: Sindre Haakonsen

En av de første dagene holdt Sindre og Julie et foredrag om NU-aktivisme i Norge, og kom på russisk lokal-TV. I etterkant av foredraget ble det stilt mange spørsmål om hvorvidt man møter på vanskeligheter i arbeidslivet etter å ha vært med i NU. Selv om mye virker likt på overflaten gjorde slike spørsmål at vi husket hvor forskjellige mulighetene våre er for å kritisere våre egne myndigheter og å utøve aktivisme.

Det lokale TV-teamet fulgte med på atomulykkerollespillet PiM hadde forberedt siden mars i år. Foto: Sindre Haakonsen

Beskyttelsesdrakten måtte selvfølgelig på. Foto: Rose Lu

De første nettene ble tilbrakt i et badstuvarmt rom, for i frykt for å få myggstikk bestemte vi oss for å holde vinduene lukket. Vi lærte fort flertallsformen for mygg – kamari – entallsvarianten av ordet skulle det raskt vise seg å være lite bruk for.

Vi besøkte tropehuset i botanisk hage! Foto: Rose Lu (aka selfie stick-dronninga)

Ett stykk fornøyd Russlandskoordinator blant monster-Monsteraer. Foto: Anastasiia Shalaeva

Som seg hør og bør besøkte vi den lokale tagginga – go vegan, swag og rap var kjernebudskapene. Foto: Siri Haugan Holden

Hva annet enn Kvas, en brus laget av gjæret rugbrød, kan fremkalle dette ansiktsuttrykket? Foto: Siri Haugan Holden

Etter en lang omvisning på det lokale stein- og mineralmuseet (Kirovsk er tross alt en gruveby) var det dags for å posere litt. Foto: Siri Haugan Holden

Kirovsk har nok aldri sett så mange runder «President og boms» før (eller, «President and super beggar», som det ble hetende på norsk-engelsk). Foto: Rose Lu

Topptur i Khibinyfjellene

Til tross for at vi hadde tatt med store mengder ull, ble oppholdet preget av overraskende fint vær, noe som stod i sterk kontrast til det Russland vi hadde forestilt oss. Den første dagen vi skulle på fjelltur var spesielt varm. Med guidene våre, Vitaly og Roman i spissen, gikk vi fra Røde Kors-huset til foten av fjellet vi skulle bestige.

Vitaly (over, i Pussy Riot-T-skjorte) og Roman (ikke på bildet) er begge gamle PiM-aktivister, og de var mer enn villige til å fortelle om alt fra mose til gruvedrift. Foto: Sindre Haakonsen

Reisen gjennom krattskogen var strabasiøs, og alle i turfølget var lettet da vi nådde tregrensa. Vi dro kjensel på mange av artene som omgav oss, men ble også introdusert til noen nye og ukjente. Etter en kort pause fortsatte vi å gå, og i takt med at vi steg i høyden ble lyng erstattet av mose, og mosen ble igjen erstattet av stein.

Selv om sommerleirdeltakerne representerte selve kremen av russisk ungdom var det stor spredning i erfaringen de hadde med fjellturer. Heldigvis greide (nesten) alle den besværlige klatreturen helt opp til toppen.

Endelig oppe, etter en rimelig svett klatretur. Foto: Rose Lu

Fra toppen hadde vi spektakulær utsikt til gruvebyen Kirovsk og de nærliggende fjellene. Fjellryggene som omkranset byen var flate og nedslitte etter flere istider. Roman fortalte detaljert om de forskjellige mineralene i området og den særegne sorten «khibinitt». Et gapende hull i en av fjellsidene og den overliggende støyen fra industrien nedenfor brøt imidlertid med det ellers idylliske naturlandskapet.

En av oss tok skrittet helt over i den russiske kulturen – gjett hvem? Foto: Tilfeldig fjellvandrer

Dagen etter dro vi på nok en fjelltur, men etter gårsdagens begivenheter var turen mer tilpasset deltakernes behov, og vi fikk flere valgmuligheter. Det var mulig å bli igjen på Røde Kors-huset, spasere i sentrum eller dra på en kort eller en lang tur i fjellet.

Vi nordmenn, som følte vi måtte opprettholde vårt gode rykte som ekte turentusiaster, stod gladelig opp klokken syv for å være med på fjellturen. Sola skinte mens vi ruslet gjennom industrielt søppel og ruiner. Vi fortsatte langs togskinner overgrodd av geitrams, til vi bega oss inn i skogen.

Utsikt over Kirovsk. Foto: Siri Haugan Holden

En sildrende bekk, en landevei og en steinfylt skråning senere befant vi oss ved et nydelig fjellvann. Etter en halvannen times gange i stekende sol var mange mer enn åpne for å bade i det iskalde vannet, selv uten å ha tatt med badetøy.

Gunnhild viste muskler! Foto: Rose Lu

Før vi gikk videre kunne vi velge om vi ville snu eller gå rundt 15 km til. Vår tidligere usvekkelige tiltro til egne evner fikk seg raskt en brutal knekk, og bare en av oss, Sindre, slo videre følge med de staute russerne. De fikk seg imidlertid et skikkelig eventyr, med aking ned en snødekket dal, bading i nok en innsjø og kryssing av iskalde elver.

Sommersnø! Foto: Sindre Haakonsen

På vei hjem fra fjelltur. Foto: Rose Lu

Hjemreisen

Å stå opp klokka fire om natta var noe av det minst morsomme vi gjorde under oppholdet. For å være tilbake i Murmansk klokken elleve, måtte vi nemlig kjøre minibuss fra Kirovsk til togstasjonen i Apatity, for så å ta toget som gikk halv syv, og før det igjen måtte vi vaske og rydde ut det siste fra oppholdet. Den fire timer lange togturen til Murmansk var full av kortspill, lesing, lytting til musikk, soving og alt vi ellers kunne gjøre for å få tida til å gå.

Morgentrøtte NU-ere venter på bussen til togstasjonen. Foto: Siri Haugan Holden

Tre trøtte, men glade typer. Foto: Sindre Haakonsen

Da vi satt i kupeen og skravlet høylytt på norsk, fikk vi en hyggelig overraskelse da noen vennligsinnede russere spanderte te og kake på oss. Vi ble fortalt at dette var en tradisjonell gest hos russere.

Vel fremme i Murmansk dro vi for å spise blinis, eller russiske pannekaker, på en lokal og veldig oransje cafe. Den ledige timen vi hadde i sentrum ble brukt på å saumfare kjøpesenteret etter et tradisjonelt russisk skjerf; som vi til slutt, ironisk nok, ikke fant. Heldigvis fant vi noen fine russiske dokker og kjøleskapsmagneter som kompensasjon.

Tilbake i Murmansk, med sekk både bak og foran. Foto: Alexei Zakharenko

Senere på dagen samlet alle leirdeltakerne seg på en anticafé der vi bestilte pizza med dill og sushi med kremost. Det ble vist bilder fra sommerleiren, og vi spilte diverse brettspill. Vi nordmenn måtte dessverre avrunde kvelden tidlig fordi vi skulle stå opp i sekstiden for å rekke minibussen som skulle ta oss tilbake over grensa til Norge.

Gjengen  ❤  Мурманск!

Som alle gode turer ble også denne avsluttet med en tvungen gruppeklem. Foto: Siri Haugan Holden (som dessverre gikk glipp av klemmen)

I skrivende stund sitter vi på flyplassen i Kirkenes og venter på flyet som skal ta oss trygt tilbake til Oslo. Etter en litt humpete busstur i hurtig fart, rakk vi frem til flyplassen en hel time før beregnet. Heldigvis klarte vi alle sammen oss helskinnet gjennom grensekontrollen i Russland og Norge. Med fjellsko og gode minner samlet i sekker og i sinn takker vi Russland for en kjempefin og opplevelsesrik tur.

Do svidaniya!

Skrevet av Royce Lu, Rose Lu, Gunnhild Rødstøl Ekrol, Randi Marie Nygård, Sindre Haakonsen og Julie Louise Moe og Siri Haugan Holden

Bildedagbok: Arkhangelsk

Så var turen endelig kommet for å besøke Aetas, vår andre russiske søsterorganisasjon. Vi fikk fem fine og innholdsrike dager i og utenfor Arkhangelsk, fødestedet til den russiske sjakkmesteren Ilja Stepanovitsj Sjumov og lenge den viktigste havnebyen i Russland. Snøen ligger imidlertid ikke tykk i juni (såvidt vi vet, i alle fall), bildene er  fra februar.

Den første vi møtte på Aetas’ kontor utstrålte kraftig skepsis mot oss, men resten av Aetas viste seg heldigvis å være både vennligsinnede og imøtekommende.

Aetas’ nyopprettede senter for bærekraftig utvikling hadde medlemsmøte samme dag som vi kom til byen, og vi fikk hilse på en hel rekke nye og gamle russiske miljøforkjempere.

Ettersom dette var vår andre gang i Russland kunne vi nå i det minste introdusere oss selv og NU på russisk – men der stoppet også språkkunnskapen vår. Enda godt vi også denne gang hadde lurt med oss <3Oskar<3 fra Russlandsutvalget.

Ved hjelp av et par dyktige tolker fortalte vi om NUs planer for 2016, og diskuterte blant annet arrangementer og samarbeidsprosjekter.

I god NU-ånd var deltakerne både engasjerte og kunnskapsrike, og det ble stilt mange gode og utfordrende spørsmål.

Neste morgen møttes vi igjen på kontoret (der du kan skimte en vindmølle, til venstre i bildet), for tiden var inne for å reise til Malie Kareli, der Aetas’ årsmøte skulle holdes.

Vi skulle et godt stykke utenfor byen, og fikk skyss med en visesangertributebuss med Lillebjørn Nilsen-vibber.

De lyseblå silkegardinene hjalp ikke så mye mot det subarktiske kystklimaets februarkulde for en frossen østlending.

Arkhangelsk-boerne derimot var klare for ekskursjon.

улыбка!

Vel fremme i hytta som var leid for anledningen var det tid for klassiske årsmøteaktiviteter som budsjettgjennomgang og valg, men også for teambyggende tegneaktiviteter.

Før middag fikk vi en omvisning i Russlands svar på Norsk Folkemuseum: Arkhangelsk statlige museum for trearkitektur og folkekunst, det største friluftsmuseumet av sitt slag i hele Russland.

Området inneholdt blant annet to kirker, tre kapeller og hele ni badstuer.

Siri, Oskar og tolk Herman i snøværet.

Arjo fikk utløp for sin indre kirkefotografspire (eller er det et kapell? I alle fall ikke en badstue).

Aetas’ 2015 blir gjennomgått.

Planene for 2016 blir diskutert.

Ispedd hyppige te- og bakverkpauser, såklart. Om vi kunne tatt med én russisk tradisjon hjem til NU skulle det vært denne.

Som på ethvert godt planleggingsmøte er det viktig med post-its i mange farger:

Etter to innholdsrike dager på hytta i Malie Kareli ble Oskar очень oppglødd da han fikk en turkis Aetas-piké for lang og tro tjeneste.

Den lille familien Siri, Maria og Oskar (tilfreds og fornøyd i ny piké).

Slik så det nyvalgte Aetas-styret ut. En av dem er faktisk så dedikert at hen til og med har Aetas-logoen tatovert på armen – vi sørger for en eksklusiv Russlandsgave til den første som gjetter riktig 🙂

Så er det jo dessverre slik at alle gode ting har en ende, også denne turen. 02:55 forlot vi flyplassen i Arkhangelsk, og var klare for det som skulle bli en lang, lang reise mot sørvest (Arkhangelsk ligger omtrent på samme breddegrad som Namsos).

Det sto ikke på humøret,

– i hvert fall ikke de første timene av turen. Her nyter Oskar og Arjo mellomlandingen i Moskva. Tusen takk for en utrolig fin tur, Aetas! Vi hadde det helt fantastisk, og gleder oss til å se dere igjen.

Bildedagbok: Første møte med Russland

Nå som kalenderen viser juni har vi heldige Russlandsansatte rukket å besøke Russland opptil flere ganger hver, både sammen med veteraner fra Russlandsprosjektet og Russlandsnoviser (og et par midt i mellom).

Vi føler oss heldigvis ikke like nyansatte og grønne lenger, selv om vi fremdeles tenker WWATD (What Would Anni and Timme Do?) en gang i blant.

For dere som lurer på hvordan et første møte med Russland kan se ut er det bare å scrolle videre! Her følger nemlig en liten bildekavalkade fra vår aller første tur til Murmansk.

Sola var allerede på vei ned da vi forlot Kirkenes i en minibuss i retning Murmansk. Det var nemlig fremdeles januar på dette tidspunktet! Russlandsveteranen Stine ledet oss med kyndig hånd gjennom grensekontrollen, og de første russiske glosene ble pugget. Siljoni korridor! Arjo illustrerer hvordan det føles å stå på russisk jord for første gang.

Vel fremme i Murmansk gikk vi neste morgen på jakt etter en frokostkafé der vi kunne spise og forberede presentasjonene våre samtidig. Målet med turen var nemlig å delta på årsmøtet til PiM, Natur og Ungdoms søsterorganisasjon i Murmansk. På tross av at kafeen vi fant bugnet av småkaker ble det grøt på oss.

Og kaffe, da. Score! Det skulle nemlig vise seg at det resten av reisen sto i tedrikkingens tegn.

Vita og Lyosha, PiMs Michelle og Barack, viste oss rundt i Murmansk by. Værvarselet slo heldigvis ikke til, og kuldegradene oversteg (understeg?) ikke -15°C. Spasiba, værguder! 

Mytene forteller at PiM og NUs BFF-lås skal henge på dette gjerdet, men vi klarte ikke finne den under all is og snø.

Vita, Lyosha, Stine og Arjo i det russiske snøværet.

Alyosha-statuen ser mot vest og hedrer de som forsvarte det sovjetiske Arktis under den store fedrelandskrigen. Med sine 35,5 meter er dette den nesthøyeste statuen i hele Russland. Den største, «Moderlandet kaller» i Volgograd, er imidlertid over dobbelt så høy!

Vi rakk også å ta en tur innom det som skulle bli PiMs nye kontor. Slik så det ut i januar. Nå er det ferdigoppussa.

Russlandsveteran (ikke fedrelandskrigsveteran) Oskar gjorde oss veldig glade da han ankom, også med minibuss, dagen etter oss. PiM, her representert ved Vita og Daria, ga oss fine Murmanskminner.

Som f.eks. en tur til Lenin! Altså, ikke til politikeren, men til museet for den første atomdrevne isbryteren i verden ved samme navn.

Halla!

Arjo kjenner maktens beruselse foran kontrollpanelet.

La oss seile mot øst! Nei, vest! Nei, øst! Gamle og nye prosjektansatte i alvorlig konflikt.

 

Så var det tid for PiMs årsmøte. (Foto: Nikita Chadajev)

På årsmøtet ble Lyosha ble gjenvalgt som PiM-leder (Foto: Nikita Chadajev)

Sene kvelder og tidlige morgener, i blant er det ikke så lett å være helt om dagen også 😉 (Foto: Nikita Chadajev)

Energimedarbeider Arjo føler seg hjemme blant russiske søtsaker og piroger (Foto: Nikita Chadajev)

Her er nesten hele gjengen! Etter møtet sendte PiM en fargerik støtteerklæring til de norske aktivistene som aksjonerte på Engebøfjellet samtidig som årsmøtet fant sted.

Russlandskoordinatorene vinker adjø til Murmansk. Takk for oss! Vi gleder oss til å komme tilbake.

 

Barents Eco Art Academy

Natur og Ungdom har vert i Russland og deltatt på Barents Eco Art Academy i Petrozavodsk. Vi har selvfølgelig skrevet om det, og tatt bilder!

Forfattere: Espen Rusten, Tina Andersen Vågenes, Siri Holden og Arjo Kvamme. 

 

Etter den faste dosen med pass og visumtrøbbel var alle de norske deltagerene kommet trygt over på russisk jord i St Petersburg. Hele turist-checklisten ble fullført: vi ble lurt litt lurt, vi var i setebeltløse nestentrafikkulykker, og vi tok utallige selfier foran forgylte kupler og pastellfargede bygninger. Siden det var 18 grader, og strålende sol bestemte vi oss for å chille i sola med en is. Her observerte vi mye av lokalbefolkningen på vei hjem fra jobb, og noen som var sjukt crazy, som satt seg på gresset for å slappe av, men da kom det ett par autoritære mennesker, med trukket batong om ba vedkomende pent om å finne seg ett annet ste då drive dank. Vi så en guttegjeng med flashy bil, en ugle i bånd og en vaskebjørn i bur og blunket ikke; dette er Russland.

Marianne hadde vert i St. Petersburg før, og guidet oss smud fra attraksjon til attraksjon.

Etter en godt konsumert is, var vi kalde i magen, og gikk en tur til Sommerparken, da vinterpalasset var ett alt for deprimerende navn på en destinasjonen for vår første sommerdag. Dette er en park full av hvite marmorstatuer av greske Guder, og ett par fontener som i hvert fall Siri fant underholdning i.

Fonteneguiden Siri

Nå begynte magene å bli tomme, og sekkene veide ett tonn, så den geniale Arjo foreslo at vi skulle spise middag. Etter å ha spasert langs en idyllisk kanal i noen minutter så vi ett lite koselig hus, med takvinduer, til glede for oss russlandjomfruer hadde de autetinsk russisk mat, og gleden var enda større blant de som har vært her før, serverte de også Italiensk.

Her ble vi møtt med store smil, og varme øyne. Vi ble geleidet opp en trapp, og forbi noen lokale som vi antar var på tinderdate, og plassert i vårt eget lille avlukke, gardinene ble trukket fra, og vi hadde utsikt til noen gullforgylte kuppler, mens vi spiste, drakk, lo, og fikk ladet selfie-maskinene våre.

Tina er veldig glad, i Russland

Når magene var fulle, og mobilene ladet vandret vi mot metroen. Gatene var fortsatt fulle av folk, og leven, så det manglet ikke på underholdning, og distraksjoner på den korte vandreturen. Arjo beviste at han har mestret det forvirrete-hjelp-meg-blikket, og fikk fort kontakt med en vakt som hjalp oss med billetter og destinasjon.

Ventebilde på stasjonen i St. Petersburg. Russisk nattog neste.

Dag 2 kom vi endelig frem til Petrozavodsk, etter en tur på russisk nattog. Vi gikk ned Lenin-gaten, og fant resten av deltakerne på akademiet. Til frokost var det klassisk russisk vegan-grøt (all maten på akademiet var vegansk), før vi dro til dagens møtelokale.

Misja, fra organisasjonen «Green Wave» i Petrosavodsk, ønsker oss velkommen til byen.

Petrozavodsk by.

Bli-kjent-leker er alltid mest gøy på russisk, og etter noen runder med stolleken «Solen skinner på de som…» og morgengymnastikkøvelsen “Hode-skulder-kne-og-maskingevær” følte alle seg klare til å starte dagen. Om enn litt fortumlet og med en følselse av å være i et annerledes Russland. (Vi fikk forklaring på “Hode-skulder-kne-og-maskingevær” leken og det handlet visst bare om en uskyldig kanin.)

Dagen gikk med til å tegne sin River of life, der vi skulle illustrere vårt miljøengasjement med en elv. Før lunsj ble det tekniske problemer, og hele gruppen dro tilbake til hostellet for å ha de neste foredragene. Her lærte vi ting om Russland som ikke er sømmelig å skrive i en blogg. Skal man få del i denne kunnskapen må man rett og slett være med Russlandsprosjektet på neste tur til Russland!

Photo shoot mellom slagene.

Grensesprengende vennskap «in the making». (og språktrening)

Her er Tina, Runa, Julie og Marianne akkurat ferdig med å tegne sine «Rivers of Life».

Senere på dagen fikk vi høre foredrag om blant annet utenlandsk agent-loven, som mange russiske organisasjoner som jobber med miljøvern og menneskerettigheter sliter med. Det ble til en fin diskusjon, som var litt vanskelig å følge med på for trøtte nordmenn med begrensede russiskkunnskaper.

På kvelden gikk alle på ekskursjon, og besøkte en grafitti-kunstner i byen. Han malte bilder med religiøse motiver, og viste oss det skumle loftet sitt med treskjæringer og hjemmelagde kniver.

Han med skautet. Han viste oss sin kunst. Han var en karakter.

Petrozavosks religiøse grafitti. Vi fikk grundig innføring i male-teknikken. Vi husker ikke om dette er Gud eller Jesus.

På veien tilbake tok vi på oss turisthatten, og risikerte livet for å krysse veien bort til Lenin-statuen.

Vi bare måtte ta et bilde med Lenin vi.

Etter en deilig kvelds med dill, kål og indisk scones-lignende brød, dro vi på konsert med NOID. Et Fantastisk band med sanger på et nesten utdødd karelsk språk.

 

NOID konsert

Dag 3 fikk vi en ny type grøt til frokost, sammen med russisk te, chai. Det eneste vi kan klage over under Barents Eco Art Academy er egentlig mangelen på kaffe, noe som alltid gjør oss nordmenn nervøse.

 

NU holdt en presentasjon om hva vi gjør, og vi fikk vise mange fine bilder fra kreative aksjoner Nu har hatt. Dasja fra PiM oversetter.

Marianne fra Stokmarknes holdt en innledning om hvorfor kombinere kunst og miljøvern, og fortalte om hvordan man har brukt konserter og utstillinger i kampen for oljefritt LoVeSe.

Land-art omvisning klarte vi også å få tid til!

Etter lunsj var det tid for Social Bar, der mange tema skulle diskuteres i grupper. Noen grupper jobbet mer praktisk med prosjekter som be ferdig innen utgangen av akademiet, mens andre grupper jobbet mer med planlegging og utforming av prosjekter.

Tina og Julie diskuterer hvilken gruppe de vil være med på.

Her fikk vi trent russisken vår, siden oversettingen ikke gikk like fort som praten. Vi nordmennene jukset med veganoplegget, og kjøpte ramm russisk røykt ost på butikken. Dag tre er maten fremdeles basert rundt dill og kål, noe vi lærer er ekstremt viktig i russisk mat.

Dag 4. Hostellet har ikke nok varmtvann til alle som vil dusje, men miljøvernere er jo kjent for både å dusje sammen, og å dusje i kaldt vann, så etter kalde og intime dusjer var det frokost. Grøt, som vanlig. Til noens glede og andres sorg. I dag var det millet-grøt med rosiner. Mmmm.

 

Alle lærte i alle fall ett ord på russisk: Каша Så kan dere gjette hva det betyr!

Etter å ha slukt grøten tok vi fra Norge bussen Petrozavodsks ungdomshus. Vi skulle få en presentasjon vi hadde gått glipp av tidligere. Lena fra Greenpeace sitt Moskva-kontor foltalte om hvordan industrialiseringen av Arktis truer reindriftskulturene. Hun fortalte om de grovt underrapporterte oljeutslippene i Komi republikken og i Nenets og hvordan det påvirker folk og natur.

Lena fra Greenpeace

 

Gruve-Tina, fra Natur og Ungdom sitt sentralstyre, holdt et engasjerende foredrag om grusomme gruver og gruvegrus i fjorden. Russerne lurte på om aksjonistene selv skulle betale bøtene, siden det var så mye – og ble imponert over innsatsen til aksjonistene.

 

Vi lærte mer om fjord-saken, og vi lærte at norske fjorder er veldig eksotisk i Russland.

Mikroplast-gruppen jobber med sitt miljøpolitiske kunstprosjekt! 🙂

Femte dagen gikk med til å jobbe med prosjekter, og på kvelden ble alle prosjektene presentert på Agri Culture Club i det nedlagte Kallevalla teateret.

En av gruppene hadde laget et menneske av søppel. Maria Kotova (bildet) fra Syktyvkar presenterte prosjektet med en minneverdig performance. (Legg merke til buttonen!)

Senere kunne Maria fortelle at hun sammen med en gjeng miljøvernere i Syktyvkar som hadde gravd frem en flott offentlig plass i byen. Vi hadde litt vansker med å forstå hverandre, men det kom frem at de hadde gravd vekk haugevis av gammelt søppel, som hadde samlet seg gjennom årenes løp. Det var bare de gamle som husket at det hadde vert en plass der. Og nå var den der altså igjen, skinnende rein.

Urfolksgruppa presenterer sitt prosjekt.

Mikroplastgruppa presenterer sitt resultat.

Lydkunst-av-søppel-gruppa holdt konert for oss! 😀

Som avslutning på arrangementet fikk vi vidunderlig veganmiddag, med en tilhørende herlig vegan kake før alle nordmennene måtte hive seg på natt-toget til St. Petersburg.

For noen av deltakerne ble det vel å merke litt mye vegansk mat.

 

En gjeng fylt til randen av gode minner på metroen i St. Petersburg, på vei hjem.

Litt etter litt ble deltakerne på akademiet spredd for alle vinder, noen på hvert tog. Siste pulje var de som skulle til Murmansk og Arkhangelsk. En 22 timer lang reise. Det ble en reise med utallige kopper te, instant nudler, kortspill og lange samtaler på språklig gyngende grunn. Neste blogginnlegg blir fra turen til Murmansk, og besøket på Kola Atomkraftverk.

Siste dagen var «seiersdagen», en stor dag i Russland. Peace out!

 

 

Prosjektet er støtta av Barentssekretariatet

Tsjernobyl 2

26. april i år er det 30 år siden Tsjernobyl-ulykken fant sted, den verste atomkraftulykken i historien. En av de fire reaktorene ved atomkraftverket eksploderte, og taket ble blåst av anlegget. Betydelige mengder radioaktivt materiale spredte seg over store områder i det nærliggende Europa. Spor av strålingen ble funnet i alle land på den nordlige halvkule, og i Norge er det fremdeles flere områder som er under nøye oppsyn på grunn av den radioaktive forurensningen.

På tross av risikoen vi vet går hånd i hånd med atomkraft er det i dag fremdeles mange, utdaterte atomkraftverk som er i drift rundt om i verden. Sikkerhetsforanstaltningene ved flere av disse kraftverkene er definitivt blitt bedre, men det vil alltid eksistere en fare for alvorlige ulykker, og atomavfallet vil være farlig i flere tusen år etter at driften ved kraftverkene avsluttes. Har vi ikke lært noe i løpet av de siste 30 årene?

Natur og Ungdoms kampanje Tsjernobyl 2 retter søkelyset mot farene ved atomkraft, særlig det gamle og utdaterte Kola atomkraftverk som ligger i nordvest-Russland, 20 mil fra norskegrensa. Allerede på 90-tallet var Kola regnet som et av de farligste kraftverkene i verden, og i dag drives samtlige av de fire reaktorene på overtid.

Over hele Russland har gamle og farlige reaktorer fått tillatelse fra myndighetene til å fortsette driften i mange år framover, selv om de i utgangspunktet er gått ut på dato. Den opprinnelige levetiden som de var bygget for er utløpt, og noen av de eldste av de sovjetiske reaktortypene har også designmessige svakheter som ikke kan rettes opp. Slike reaktorer finnes blant annet ved Kola atomkraftverk. I tillegg til at kraftverket har gått ut på dato mangler det altså også elementære sikkerhetsstrukturer, noe som blant annet gjør at et utslipp vil slippes rett ut i omgivelsene. Dersom det skulle skje en ulykke vil den radioaktive strålingen kunne nå Norge innen få timer.

Natur og Ungdom vil hindre at Kola atomkraftverk ender i et Tsjernobyl 2, og krever derfor at norske myndigheter må øke presset på russiske myndigheter for en snarlig stenging av kraftverket. Sammen med en rekke andre organisasjoner benytter vi 30-årsmarkeringen for ulykken til å rette fem krav til den norske regjeringen:

• Norske myndigheter må jobbe for en internasjonal avtale mot atomkraft og mot atomvåpen
• Norske myndigheter må øke presset på russiske myndigheter for snarlig stenging av atomkraftverk som har gått ut på dato, slik som de gamle reaktorene ved atomkraftverkene på Kolahalvøya og ved St. Petersburg
• Norske myndigheter må kreve granskning av varslede brudd på tekniske krav og sikkerhetsrutiner ved byggingen av nye Leningrad atomkraftverk (LNPP-2)
• Norske myndigheter må ta ansvar for eget atomavfall og bygge et nytt norsk mellomlager for brukt atombrensel
• Det internasjonale forskningsprogrammet for atomenergi og atomreaktoren i Halden må nedlegges. Norsk virksomhet må ikke bidra til å forbedre atomkraftens konkurranseevne, eller produsere råvarer til atomindustrien

Organisasjonene som stiller seg bak kravene:

Framtiden i våre hender
Greenpeace
Grønn Ungdom
Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet
Lofoten mot Sellafield
Natur og Ungdom
Naturvernforbundet
Nei til Atomvåpen
Rød Ungdom
Rødt
Sosialistisk Ungdom
Sosialistisk Venstreparti

---

I løpet av den følgende uka belyser vi ulike sider av atomkraftindustrien og dens konsekvenser. Følg med på PUTSJ og Facebooksiden vår for å lære mer!

En sommerferie utenom det vanlige?

NUere på sommerleir i Khibiny-fjellene, sør for Murmansk, i 2015

Natur og Ungdoms russiske samarbeidspartnere PiM og Aetas arrangerer hvert år sommerleir for miljøengasjert ungdom i Nordvest-Russland. I år har vi lyst til å få med oss deg på turen!

Aetas’ sommerleir blir utenfor Arkhangelsk og varer fra 4.-14. juli. PiMs sommerleir blir utenfor Murmansk og vil finne sted i løpet av uken 18.-24. juli.

Vi i Natur og Ungdoms Russlandsprosjekt (les mer om oss her) har tre ledige plasser til hver leir, og har veldig lyst til å ha med deg! Vi lover deg helt nye opplevelser og venner, kræsjkurs i russisk språk, matlaging og miljøpolitikk, det hele rammet inn av vakker, russisk natur.

Praktisk informasjon:

· Datoene for av- og hjemreise er ikke fastsatt ennå, men vi planlegger å reise fra Oslo dagen før leiren starter og bli i Russland i fem dager

· Samtlige utgifter dekkes av Russlandsprosjektet

· De to prosjektansatte deltar på hele turen

· Det er ikke noe krav å kunne russisk, det vil være tilgjengelige oversettere på leiren

· Aldersgrense for deltakelse er 16 år

· Det er ønskelig at du er interessert i russisk miljøpolitikk

· Det er også ønskelig at du i løpet av turen eller i etterkant bidrar på et eller annet vis, gjennom f.eks. å ta bilder, skrive en tekst, arrangere en aktivitet eller holde et foredrag

Meld din interesse ved å skrive kort om hvorfor du vil være med og hvilken leir du vil delta på og send teksten til til sirih@nu.no innen 10. mai. Vi gleder oss!

Spørsmål?
Koordinator Siri Haugan Holden
sirih@nu.no
93037702

Energimedarbeider Arjo Kvamme
arjok@nu.no
91996924

Save the fjord!

In April 2015, the Norwegian government gave its final permission for more than 250 million tons of tailings and chemical waste from a new open-pit mine in the Engebø mountain to be dumped in the nearby Førde fjord. Since the 1st of February, peaceful protesters have been blocking the trial drillings in hopes of stopping the entire project. The Russian environmental organisation PiM stands together with the protesters in the fight against using Førdefjorden as a dump. Click here to read more  // Daria Matveenkova og resten av Natur og Ungdoms russiske søsterorganisasjon PiM står sammen med oss i kampen mot sjødeponi i Førdefjorden. Les mer om aksjonene mot dumping av gruveavfall i fjorden her eller her.

At their annual meeting, Vita includes «Saving the Fjords» in PiMs action plan for 2016!

«In the early February, Nordic Mining company had a permission to run a test project on trial drilling in Vevring, Norway. NU activists now are trying to prevent this horrible activity which can destroy the nature. Despite of Norway’s reputation as one of the most «green» countries in the world, the practice of the treatment of waste ore is not civilized: After the extraction of ore the production of minerals, wastes are dumped in the water of Norwegian fjords – it’s cheaper than to build a tailings dam. Currently, Norway is almost the only country that allows you to dump waste ore in marine waters, according to the London Convention on Dumping 1972.»

Russian environmental activists support the fight to keep the Norwegian Fjords clean

«Norwegian environmentalists are actively campaigning against this decision of the government: Wastes will cover the bottom as a dead layer, not only destroying all flora and fauna, but also changing the biochemical composition of water that can impact the ecosystem of the fjord and the surrounding areas. Activists also fear that heavy metals will fall into the water of the fjord.»

Norwegian activists committing civil disobedience actions on the top of Engebø mountain to protect the Førde fjord

«PiM [Priroda i Molodezh, «Nature and Youth» in Russian] is very concerned about this issue: Nature has no borders, the decision to drop the ore «tails» in the water could seriously undermine the ecological condition of the fjords, amazing natural places that for a long time have become the symbol and tourist attraction of Norway. PiM activists express solidarity with environmentalists in Norway and intend to keep an eye on further developments.»

Text by Daria Matveenkova, PiM 

---

Fra russiske skoger til Paris’ gater

Nytt år, nye muligheter til å blogge om det gamle! Er det ikke slik ordtaket går?

Vi var høyt og lavt  i årets siste måneder, og følgelig når ikke Russlandsprosjektets siste krumspring bloggosfæren før nå. Sorryborry for det.

U an Z:
I høst har vi vært i Arkhangelsk på Aetas’ skogseminar, hengt lenge med PiM i Murmansk – pusset opp, gått tur med hund, holdt åpent møte, valgt nytt styre, diskutert strategi – vi har tatt med russere på NUs Nordområdekonferanse i Tromsø, styrket bånd mellom russiske ungdom i miljøorganisasjoner på et nettverksmøte i St. Petersburg, hengt på NU-kontoret mellom slaga, og vi reiste 14 stykker på Aetas’ Forum for bærekraftig utvikling i Arkhangelsk. I desember krevde vi – over 70 NUere, syv russere fra PiM og Aetas, og sånn ca resten av verdens miljøbevegelse – klimahandling utenfor klimaforhandlingene i Paris.

Det hendte at noen husket å fotografere midt i all moroa, så her følger høsten i bilder og spredte kommentarer:

Aetas skogseminar i begynnelsen av oktober skulle lære opp unge til å jobbe med skogvern. Foredragene strakk seg fra «Hvordan skrive et brev til myndighetene for å få informasjon om forholdene i skogen» til Trude Myhre fra WWF Norge sine foredrag, som både forklarte viktigheten av gammel skog og biologisk mangfold, men også viste hvordan NU pleide å aksjonere for skogvern, og blant annet fikk verna Trillemarka. Best av alt: Man fikk diplom!

Vel gjennomført skogseminar: Dokumentert.

Trude Myhre fra WWF ble med på tur. Hun opplyste og engasjerte.

Deltakere og foredragsholdere på skogseminar.

 

I Murmansk hang Anni ut i nesten to uker før Timme joina på slutten for ekstraordinært årsmøte (nye styremedlemmer behøvdes) og strategimøte. Det var fint å henge ut for en lengre stund, og ha tid til å ta del i hverdagen til PiM. Fikk til og med en dose Murmansk-natur sammen med leder Alexei og hunden hans Leon. Åpent møte var en suksess, og PiM har i ettertid hatt økt oppmøte på sine arrangementer.

Lyosha og Dasha fra PiM forteller russiske 9.-klassinger om batterigjenvinng.

Fornøyde etter å ha båert ut et tredvetalls sekker med oppussingsavfall!

Idyll i skogområder utenfor Murmansk.

Åpent møte, nye interesserte – check.

Tull og fjas i pausen må med.

 

Nordområdekonferansen handlet om bærekraftig utvikling i Nord-Norge og alternativer til olja. Dett er veldig relevante temaer også for russerne, som ofte møter argumenter om at olje og gass er helt avgjørende for russisk økonomi og nærmest alltid må være det. Bildene er dessverre gjenglemt i en hjembygd i distriks-Norge.

Den russiske miljøbevegelsen er fortsatt svak. Båndene mellom ulike organisasoner ulike steder kan med fordel bli sterkere, og dette gjelder også ungdommene i disse organisasjonene. PiM og Aetas, som er rent ungdomsstyrte, demokratiske organisasjoner, er unike i Russland. Vi ble med PiM og Aetas på et nettverksmøte for å styrke bånd og tilrettelegge for mer samarbeid blant unge, russiske miljøvernere uten St. Petersburg. Bildene lider samme skjebne som de sist nevnte.

I november pustet vi litt ut og startet forberedelsene til Aetas’ årlige sivile forum for bærekraftig utvikling. Representanter fra en rekke russiske miljøorganisasjoner samlet seg i trehytte-turistkomplekset Maly Karely utenfor Arkhangelsk for å snakke forbruk og resirkulering. Vi fikk med oss 12 interesserte NUere og satte av sted. Helga bar preg av mye entusiasme for resirkulering, deilig russisk husmannskost og, for noen, en svingom med lokale babusjkaer, samt bowling. Og årets beste gruppebilde.

Hele gjengen før hjemreise. Flyplassen i Arkhangelsk. Foto: Martin Lucas Eick

Torgeir og skog så langt øyet kan se. Foto: Joanne Sørheim.

Martin mediterer? Foto: Joanne Sørheim.

Emilia, Anna og kaspara lytter til foredrag med oversetting på øret. Foto: Joanne Sørheim.

Timme 1 (Nastya fra PiM) og Timme 2. Foto: Joanne Sørheim.

Foredrag: Erfaringer med grasrotinitiativ for resirkulering i Petrozavodsk. Foto: Martin Lucas Eick.

Etter å ha kastet ball om ulike miljøløsninger på dagtid, passet det fint å kaste litt bowlingkuler på kveldstid.

Martin takker for dans med en vassekte russisk babusjka. Foto: Tarjei Engeset Ofstad.

Utkanten av Arkhangelsk by night. Foto: Martin Lucas Eick.

 

Vi møtte snart igjen noen av våre russiske kolleger, da de kom til Oslo for å reise sammen med 70+ NUere på vår «Climate Justice Express» – vi kjørte buss fra Oslo til Paris og klimaforhandlingene. Stemningen i Paris var fantastisk. Det er vanskelig å sette ord på hvordan det er å aksjonere for en felles sak sammen med tusenvis av likesinnede. Hint: positiv følelse.

Den røde linjen markerer den kritiske grensen – klimaendringer som setter liv i fare.

Vi delte oss i grupper for en «geotagg-aksjon», og stavet ordene Climate – Justice – Peace på kartet over Paris. Foto Helene Lind Jensen

Dima, leder i Aetas, og Lyosha, leder i Aetas, i «Green Zone» utenfor forhandlingslokalene i Paris.

Miljøvernere fra hele verden samlet til aksjon. Appell ved Babawale fra Nigeria.

Topp stemning MOT olje i Arktis. Siste aksjon siste dag.

 

Nei, fy søren. Takk for i fjor!

Dette forandrer alt

Eller? Forventningene til klimatoppmøtet i Paris er ikke nødvendigvis så høye lenger. Etter at møtet i København i 2009 gikk fra Hopenhagen til Flopenhagen, og de påfølgende toppmøtene stort sett har vært preget av at ting går veeldig sakte og at fattige og rike land står mot hverandre, er det ikke alle som har troa på at noe virkelig bra kan skje på innsiden av forhandlingslokalene i desember.

På utsiden, derimot.

Norgespremiere på «This changes everything», en fim av Avi Lewis og med Naomi Klein. SE DEN.

Klimaendringene er allerede i gang, men statsoverhoder og storkapital lukker øynene. De som står på barrikadene og krever endring, det er folket. Stikkordet er klimarettferdighet. Klimaendringenes årsaker og konsekvenser viser krystallklart hvilken urettferdighet som hersker i verden – de rikeste få prosentene har forurensa, og det er milliarder av fattige som vil lide mest.

På mange måter virker det som om verden har stø kurs mot stupet. Samtidig kan dette være vår store sjanse til å forandre verden! Om ikke alt, så i alle fall en god del.

I helgen var vi på Klimaseminar i Bergen med resten av NUerne som skal til Paris i desember. Vi hadde med oss fire av våre russiske venner, for de skal også kreve handling i Eiffeltårnets hjemby i vinter. Til stede var også flere av NUs internasjonale samarbeidspartnere – Babawale fra Friends of the Earth Nigeria, og Asad fra Friends of the Earth International.

Gjennom foredrag, filmen «This Changes Everything» (anbefales!), appeller og planlegging gikk vi fra fortvilelse til håp og bankende engasjement. Mengden CO2 i atmosfæren har økt raskere enn de fleste klimaforskere fryktet. I 2014 bikket verden «milepælen» 100 000 flyvninger hver dag. Områder med millionbefolkning står i stor fare for å havne under vann. Ekstremvær er snart ikke særlig ekstremt lenger, men en norm.

Men i krisetider finner folk sammen. I Canada massemobiliserer urfolk og andre mot ødeleggende tjæresandsprosjekter. I Tyskland har folkekravet om en satsing på fornybar energi vunnet fram. Verdens fagforeninger krever klimajobber. Noe er i ferd med å skje! Og Paris kan bli omdreiningspunktet for å skape en virkelig bred bevelgelse for folk og for klima, og mot fossile brensler og forurensende, profittdrevne prosjekter. Det er ventet en crazy mengde folk til gatene i Paris.

Russland og Norge er «neighbors in crime» – vi er begge stater smurt av skitten energi. I Norge er det endelig blitt legitimt å si at vi må slutte å gi oljebransjen alt de peker på. I Russland er det et godt stykke igjen – staten og energiselskapene har lykkes med å overbevise om at olje og gass er det eneste som kan sikre velstand. Du kan lett bli sett på som fiende av både nasjonen og freskrittet om du snakker stygt om olja.

Verksted på seminar: Hvordan bygge en norsk-russisk bevegelse og få våre oljekåte statsledere til å skjønne greia.

Derfor har unge miljøvernere i Norge og Russland en felles kamp å kjempe. Kampen kan forene oss, og i tillegg styrke Russlands miljøbevegelse. Vi må stå sammen og si at framtida er nå, og den må tuftes på rein energi. Vi må si at vi heller vil ha fisk og rein kyst enn oljesøl og klimaendringer. Og vi må si at Arktis, det får dere aldri.

Vi gleder oss sinnsykt til å være en del av en massiv, internasjonal bevegelse for klimarettferdighet og klimajobber i Paris!

Og PS: Bergen var skikkelig fint. Etter sedvanlige regnbyger på fredagen skrudde vestlandshovedstaden på sjarmen, og våre russiske venner var riktig så begeistra. Koz!

Vi tok nattoget til Oslo søndag, så det ble heldigvis tid til litt sightseeing.

Sol, regn, russere og Bergens store sønn Edvard «Eddie Ed» Grieg.

Solidaritet og sommermoro i fjordgapet

Det ble en pangslutt på sommeren – eventuelt en pangstart på høsten, alt ettersom – med NUs sommerleir mot sjødeponi i Verving, Sogn og Fjordane. Vi tok med oss elleve russere på bussturen ut mot de norske fjell og fjorder for å lære om Førdefjorden og gruvedrift, for å bade og synge rundt leirbålet, og for å kjenne på at vi står sammen i kampen for å redde vår felles natur fra stat og kapital.

Årets sommerleir var en maktdemonstrasjon i både organisatorisk og politisk forstand, om vi skal få si det sjæl. NUs deltakere talte 250 ungdommer, og vi fordoblet innbyggertallet i bygda Vevring. Tunnelene på vei dit var knapt høyere enn bussen, det var 40 minutter til nærmeste by, og vi kunne bare bruke begrenset med vann – hvis ikke tok det slutt daglig. Likevel ble 250 mager mette hver dag, alle fikk sove, og ved siden av foredrag og debatter fikk deltakerne dratt på fjellturer, hjortefarm og fisketur.

Latter og niste er nødvendigheter på en syv timers busstur.

Protestleiren gikk ikke ubemerket hen i media, og gruveindustriens skitne planer for Førdefjorden ble tydelig for flere. Tre partiledere tok sammen med lokalpolitikere turen til debatt og folkefest, og bandet Razika spilte gratis fordi de er enige med oss i at regjeringen ikke skal få drite i framtida vår. Det var sykt gøy å kunne ta med våre russiske venner på NU-årets definitive høydepunkt. Russerne holdt også foredrag om sine organisasjoner og om organisasjonsfrihet i Russland, og en hel haug NUere kom og hørte på.

Natur er natur, uansett nasjon. Våre russiske partnere er like forferdet som oss i NU over planene om gruveduping.

Samtidig ble leiren en påminnelse på hvor ulike betingelser man har som miljøvernere i Norge kontra i Russland. Det var artig å høre russerne skrike, med litt aksent, «Ingen dritt i norske fjorder!» der de satt lenket fast med resten av NU på sivil ulydighetstrening på Engebøfjellet. Øyeblikket etter tok vi oss i å tenke på at hvis Førdefjorden var russisk, ville det vært ren og skjær galskap å love slike aksjoner.

Og uansett hvor mye det skar i ørene å høre «Fjorden kommer til å se like fin ut, avfallet blir jo dumpet under vann» under politikerdebatten, så gidder våre meningsmotstandere å møte til debatt, tross alt. Politikerne ønsker, i det store og det hele, sivilsamfunnets innspill velkommen. Vi blir sett på som en kunnskapsressurs og en naturlig del av demokratiet, og selv om makthaverne vedtar oljesmurt og skitten politikk, så får vi i alle fall statsstøtte og blir klappet på hodet – «så fint at dere engasjerer dere».

Er det en dans? Er det kollektiv whiplash?
Nei, det er NU-kontoret som snart skal spille politi på sivil ulydighetstrening, og fordriver tiden med ninjaleken.

Not quite so in Russia. Russiske organisasjoner, om de kjemper for menneskerettigheter eller miljø, er i ferd med å bli knust og marginalisert av sine egne myndigheter. Fordi de nekter å la staten ture fram med sin egen agenda, uavhengig av hva som er best for folk og natur.

Så, tross at vi har en miljøminister som gir blanke i nettopp miljøet, blir vi takknemlige for å kunne jobbe under norske forhold. Og vi blir kamplystne og forbanna over at Russland knebler sin mest engasjerte ungdom bare fordi de vil verne om naturen.

Takk for leir! Vi er klare for høst og nye eventyr. De venter som perler på en snor – følg med.