Category Archives: Miljø

Topphemmelig ekspedisjonsjournal

2.-16. juli var Natur og Ungdom på sommerleir med Aetas i Russland. I denne bloggposten kan du lese om leirens skogekspedisjon, skrevet av Shan Amin, leder for Naturvernstudentene ved UiS og medlem i Russlandsutvalget. 

Eller, siden dette står på bloggen vår, så er det vel ikke topphemmelig lengre.

Noen av dere lurer kanskje på hva Natur og Ungdom har å gjøre i Russland? Hele forklaringen ville dere ikke hatt tålmodighet til å lese om, men skog og kjernekraft er sentralt. Og denne ekspedisjonen handlet om nettopp dette. Лес (uttales «les» og betyr skog). Sommerleiren vår var omtalt som лесная школа в устьянах, hvilket betyr skogskolen i Ustyansky.

I august leste du kanskje om sommerleiren vi var på i Tarasovskaya (dersom vi har kalt det noe annet gjelder selvsagt regelen for at kjært barn har mange navn. Eksempelvis at det ligger nær Kizema, i Ustyansky District som er omfattet av Arkhangelskaja oblast). Egentlig visste vi bare så vidt selv hvor vi var, da dette bare er en bitteliten landsbygd i et enooormt landskap, og kart, Google Maps og 4G hadde vi ikke til disposisjon.

1.png
Det du derimot ikke har fått høre noe ennå om, var vår eksotiske ekspedisjon dypt inn i hjertet av den russiske skogen. Fra landsbygden kavet vi oss gjennom alle skogens prøvelser i flere timer for å observere en godt bevart hemmelighet. Dersom du tror du er modig nok til å høre mer om vår ekspedisjon, kan du nå scrolle videre.

2.pngVår ferd begynner

3.pngSakte men sikkert går det fremover

4.png
Helt plutselig finner vi et stort skille. Denne skyttergraven skal visstnok ha som formål å hindre skogbranner

5.png
Ikke lenge etter finner vi et område med imponerende vekster av snelleplanter, og desto mer sumpete det ble, desto høyere ble snellene

1.png
Myggen trives også godt i sumpområdet. Men snälla…

5.png
Noen støvel-lekkasjer senere var vi kommet til fast grunn. Her ser man innsjøene i bakgrunnen

6.png
Vel fremme kunne vi nyte en annerledes utsikt

1.pngEt av målene for ekspedisjonen var å observere det biologiske mangfoldet ved de to dammene 4 km fra Tarasovskaya

2.png
Insektene i skogen var overlykkelige for å få besøk av hyggelige NUere

3.png
Godt forsøk, комари (les: kamari)…

4.pngHer har dere et bevis på at vi besøkte denne kolon-lagunen (du kommer ikke noe sted om du tar deg bryet med å google dette)

4.png
Rett i nærheten fant vi et egnet sted å slå leir ved en hytte

6.png
Her har faktisk Google Maps noen bilder som bekrefter at hytten ved dammene er 100% ekte. Det så likevel ikke ut til at det bodde noen andre der enn flere generasjoner med mygg

22.png
Og Arjo må derfor spise med myggnettet på

3.jpg
Geitramsen i området kunne man bruke til å lage en lokal tefavoritt, иван чай – Ivanchai

5
Vi ble fortalt at vi burde være på utkikk etter rødlistearter i dette området. Tittelen «Красная книга» oversettes bokstavelig til rød bok. De spesielle forholdene gir grunnlag for et unikt dyre- og planteliv. Dette gir selvsagt en god grunn til å verne området fra korrupt industri

5
Det er spesielt mange liljer i området

2.jpgOg molter. De fortjener vel sin egen oransjeliste

1.jpg
Antonina observerte mange spesielle planter i området

1.jpg
Vi fant også store mengder blåbær i dette meget spesielle sumpområdet

2.jpg
Av to ulike arter, vel å merke

1.jpg
Og mange små spirer, med ulike former, fasonger og farger

3.jpg
Stilige moser fant vi også, samt rikelig med skjegglav!

1.jpg
Hvil i fred, kjære fugl

1.jpg
Livet i vannkanten var et pent syn. Men da dette var et sumpområde merket vi at underlaget ble løsere desto nærmere kanten vi gikk. Og da holdt vi oss på trygg avstand. Røde Kors patruljerer jo ikke her…

1.jpg
Dypt var det nok også

55.jpgЯрамир klarte utrolig nok å få tak i en liljeblomst

44.jpg
Og det var uten tvil god stemning!

3.jpg
Ikke rart når det var så mye rart å se på

1.jpgVi fant også mye vi ikke kunne forklare

1.jpg
Selv hunden til константин så ut til å finne en indre ro her ved vannet

1.jpg
Konstantin er glad i naturen

1.jpg
Og fortalte oss at slike vorter på trestammen kunne brukes til å lage stilig treverk

1.jpg
Om man er veldig liten kan man velge å bo inni trestammen

1.jpgEller utenpå

1.jpg
Og liker man ikke å spise andre planter, kan man også leve av myggen!

1.jpg
Arjo trivdes godt i disse bisarre landskapene

1.jpg
Et svært komplekst økosystem, virket det som. Et perfekt sted å bo for et hårøyestankelbein

1.jpg
Et av hovedmålene til sommerleiren var å lære deltakerne å leve i økologisk harmoni med skog og natur

5.jpg
Ikke bare fikk vi oss et eventyr, men vi fikk også sett på nært hold hvorfor det er viktig å verne skogområder

1.jpgIkke bare inneholder den urter man kan lage te og medisiner av, vi lærte også om noen av naturens bruksområder som i dag er gått i glemmeboka…

3.jpg
Denne spesifikke mosen er for eksempel et ypperlig materiale til å danne isolasjon i hus

1.jpg
Dessuten bor det mange saftige insekter i skogen. Denne gresshoppen la vi imidlertid pent fra oss

1.jpg
Vi håper at værgudene tar godt vare på denne vakre landsbygda

2.jpg
Stay safe, «Unnamed Road»…

1.jpg
Этас & NU skal verne deg

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Miljø, Reise, Russlandprosjektet

Atomavfall på ville veier

I begynnelsen av oktober tok Russlandsprosjektet med seg 14 NUere på studietur til Murmansk, for å lære om russiske miljøutfordringer og aktivisme. Alle deltakerne delte underveis av sine tanker, opplevelser og oppdagelser. Et av innleggene fra turen kan du lese her, de andre kan du finne på prosjektets Facebook-side.

Mayak 7.jpg (content).jpg

Et skilt varsler om strålingsfaren ved Tetsja-elven i Russland. Foto: Greenpeace/Denis Sinyakov

Da vi besøkte kjernekraftverket på Kola for to uker siden, kunne sikkerhetsavdelingen forsikre oss om at deres reaktorer (som er eldre enn Tsjernobyl og arbeider på utsatt levetid) er i verdenseliten når det gjelder sikkerhet og miljøvennlighet. Det kan godt være, faktisk skulle det bare mangle, så mye penger blant annet Norge har investert i å unngå en ny atomkatastrofe der. Det sikkerhetsavdelingen imidlertid unngikk å nevne, er hva som skjer med atomavfallet etterpå. Det sendes til reprossesseringsanlegget Majak, øst for Uralfjellene, hvor verdens tredje største atomulykke fant sted i 1957. Siden den gang har listen over Majak-anleggets ugjerninger bare blitt lengre og mer fargerik. I 2006 ble det for eksempel avslørt at anlegget i hele seks år hadde dumpet radioaktivt avfall i elven Tetsja, som renner gjennom leveområdene til omtrent 28 000 mennesker. Det regnes med at disse lokale innbyggerne over de siste 45 år har blitt utsatt for 20 ganger så mye radioaktiv stråling som ofrene for Tsjernobylulykken.

majak-anlegget-i-russland-jpg-articledisplay

Atomprosesseringsanlegget i Majak. Foto: Naturvernforbundet.no

 

Kola-kraftverket har vært under mye internasjonalt press gjennom tidene, noe som naturligvis er strålende. Den er imidlertid kun en del av et større problem i Russlands kjernekrafteventyr, hvor de største humanitære konsekvensene skjer lengre vekk fra internasjonale observatørers synsfelt. Det finnes fremdeles ingen endelig løsning for å bli kvitt radioaktivt avfall, men de fleste alternativene er bedre enn det som skjer i Majak bak Uralfjellene.

Kilder: Putsj.no, Wikipedia/Mayak, Wikipedia/Techa River

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Miljø, Reise, Russlandprosjektet

Dagbok fra en glohet Russlandssommer

Привет,

Eller, hei, som det heter på godt norsk!

I midten av juli satte syv eventyrlystne nordmenn og -kvinner kursen mot øst, nærmere bestemt mot de majestetiske Khibinyfjellene, der PiMs sommerleir skulle finne sted. Før vi dro østover dro vi imidlertid nordover, og første stopp på reisen ble Kirkenes, der vi rakk innom samtlige turistmonumenter før vi boardet en minibuss som skulle ta oss trygt over grensen.

Sindre 8

Russlands- og Kirkenes-ekspert Stine forteller om Russermonumentet som ble reist som takk for Den Røde Armes frigjøring av Sør-Varanger i oktober 1944. Foto: Sindre Haakonsen

Vårt første møte med Russland var grensevaktene som skulle stemple oss inn i landet. Mens vi fremdeles var i Norge hørte vi rykter om at russere sjelden smiler til hverandre med mindre de har en grunn – smiler du til noen ukjente kan du raskt bli stemplet som landsbyidioten. Dette var noe vi hadde i bakhodet mens vi ventet på å få komme inn i landet. Siden vi ville gjøre et godt førsteinntrykk smilte vi ikke. Det føltes rart, til og med for noen reserverte nordmenn. Dette påståtte fraværet av smiling skulle imidlertid vise seg ikke å stemme for ungdommene i Natur og Ungdom i Russland, PiM.

1

Den norske (og noe pixlete) delegasjonen foran den russiske sikkerhetstjenesten FSBs nye bygg i Murmansk. Foto: Sindre Haakonsen

2fd716c0-80eb-4747-961e-83f919bed8be

For to bloggposter siden fikk dere se Alyosha-statuen bakfra. Her er den fra siden, i all sin prakt. 35 meter høy, 5 000 tonn tung. Puha! Foto: Siri Haugan Holden

Etter en halv dag med sightseeing i Murmansk pakket vi med oss sekkene våre, og møtte opp på den pastellfargede togstasjonen i byen, hvor mange av oss fikk vårt første møte med et hull-i-gulvet-basert toalett.

På vei til Kirovsk

IMG_0851.JPG

En eventyrlysten gjeng klar for tur, feat. Leon the Lion. Foto: Siri Haugan Holden

Sindre 1

Verdens korteste tog, bare én vogn (som naturlig nok ble rimelig full etter hvert). Foto: Sindre Haakonsen

På lokaltoget til den lille gruvebyen Kirovsk, der sommerleiren skulle finne sted, ble vi kjent med noen av leirdeltakerne. Etter at vi overkom språkbarrieren lærte vi oss flere russiske ord og uttrykk, f.eks. «jeg heter», «hei» og «hadet». Her skulle vise seg at det definitivt er lov til å smile, noe som ble spesielt tydelig da vi prøvde oss på en del russiske ord.

IMG_0860.JPG

All aboard the model train! Julie og Sindre trivdes godt på toget. Foto: Siri Haugan Holden

Latteren satt løst da vi ikke klarte å uttale alle de spesielle lydene i det russiske vokabularet. Etter hvert som lydene ble lettere å uttale viste det seg at det gjensto enda en barrière vi måtte overkomme før vi kunne bli ekte russere. Alfabetet er nemlig i stor grad stokket om! Bokstaven B uttales som V, P uttales som R, C uttales som S, og selv om M fantastisk nok uttales nettopp M, uttales den lille m-en derimot som en T – logisk nok.

4fd28f0f-cb5d-4313-8292-70d06bc826f7

Russiske godsvogner i kveldssol. Foto: Siri Haugan Holden

IMG_0930.JPG

Geitrams, eller Ivanchai, vokste overalt, også utenfor leirplassen vår. Foto: Siri Haugan Holden

Sommerleir

Vel fremme på leiren, i byens Røde Kors-hus, startet vi hver dag med kasha, som er grøt på russisk. Den ligner ganske mye på grøten hjemme i Norge, men den ble servert med kondensert melk som er søt som honning. Etter frokost, før alle leirens verksteder og foredrag, sendte vi rundt en ball formet som jordkloden for å «åpne dagen», og sammenliknet oss selv med blant annet blomster og værfenomener i en svært så unorsk morgenhilsen.

13647062_991538380966436_510412300_o

Leirdeltakere i forgrunnen, Khibinyfjellene i bakgrunnen. Foto: Rose Lu

Sindre 6

En klassisk leiraktivitet på miljøleir: Sugerørvindmølle! Foto: Sindre Haakonsen

Sindre 2

Kirovsk bød på mange overgrodde ruiner. Foto: Sindre Haakonsen

En av de første dagene holdt Sindre og Julie et foredrag om NU-aktivisme i Norge, og kom på russisk lokal-TV. I etterkant av foredraget ble det stilt mange spørsmål om hvorvidt man møter på vanskeligheter i arbeidslivet etter å ha vært med i NU. Selv om mye virker likt på overflaten gjorde slike spørsmål at vi husket hvor forskjellige mulighetene våre er for å kritisere våre egne myndigheter og å utøve aktivisme.

Sindre 4

Det lokale TV-teamet fulgte med på atomulykkerollespillet PiM hadde forberedt siden mars i år. Foto: Sindre Haakonsen

13844318_991538507633090_1311447125_o.jpg

Beskyttelsesdrakten måtte selvfølgelig på. Foto: Rose Lu

De første nettene ble tilbrakt i et badstuvarmt rom, for i frykt for å få myggstikk bestemte vi oss for å holde vinduene lukket. Vi lærte fort flertallsformen for mygg – kamari – entallsvarianten av ordet skulle det raskt vise seg å være lite bruk for.

13840377_991538577633083_1490188569_o

Vi besøkte tropehuset i botanisk hage! Foto: Rose Lu (aka selfie stick-dronninga)

79bb06c0-4478-42dc-a6c1-fe1a2baa9fb0

Ett stykk fornøyd Russlandskoordinator blant monster-Monsteraer. Foto: Anastasiia Shalaeva

dc8ad96e-fb43-4ea6-b763-3c38c85cbef2.jpg

Som seg hør og bør besøkte vi den lokale tagginga – go vegan, swag og rap var kjernebudskapene. Foto: Siri Haugan Holden

a2578417-da7d-45b9-9ae6-f826fbf69298

Hva annet enn Kvas, en brus laget av gjæret rugbrød, kan fremkalle dette ansiktsuttrykket? Foto: Siri Haugan Holden

95125d0b-9aae-4f3c-97f3-cc846f7dbb99

Etter en lang omvisning på det lokale stein- og mineralmuseet (Kirovsk er tross alt en gruveby) var det dags for å posere litt. Foto: Siri Haugan Holden

13838433_991538327633108_976474848_o

Kirovsk har nok aldri sett så mange runder «President og boms» før (eller, «President and super beggar», som det ble hetende på norsk-engelsk). Foto: Rose Lu

Topptur i Khibinyfjellene

Til tross for at vi hadde tatt med store mengder ull, ble oppholdet preget av overraskende fint vær, noe som stod i sterk kontrast til det Russland vi hadde forestilt oss. Den første dagen vi skulle på fjelltur var spesielt varm. Med guidene våre, Vitaly og Roman i spissen, gikk vi fra Røde Kors-huset til foten av fjellet vi skulle bestige.

Sindre 9

Vitaly (over, i Pussy Riot-T-skjorte) og Roman (ikke på bildet) er begge gamle PiM-aktivister, og de var mer enn villige til å fortelle om alt fra mose til gruvedrift. Foto: Sindre Haakonsen

Reisen gjennom krattskogen var strabasiøs, og alle i turfølget var lettet da vi nådde tregrensa. Vi dro kjensel på mange av artene som omgav oss, men ble også introdusert til noen nye og ukjente. Etter en kort pause fortsatte vi å gå, og i takt med at vi steg i høyden ble lyng erstattet av mose, og mosen ble igjen erstattet av stein.

Selv om sommerleirdeltakerne representerte selve kremen av russisk ungdom var det stor spredning i erfaringen de hadde med fjellturer. Heldigvis greide (nesten) alle den besværlige klatreturen helt opp til toppen.

13844095_991538430966431_409915858_o

Endelig oppe, etter en rimelig svett klatretur. Foto: Rose Lu

Fra toppen hadde vi spektakulær utsikt til gruvebyen Kirovsk og de nærliggende fjellene. Fjellryggene som omkranset byen var flate og nedslitte etter flere istider. Roman fortalte detaljert om de forskjellige mineralene i området og den særegne sorten «khibinitt». Et gapende hull i en av fjellsidene og den overliggende støyen fra industrien nedenfor brøt imidlertid med det ellers idylliske naturlandskapet.

IMG_0936

En av oss tok skrittet helt over i den russiske kulturen – gjett hvem? Foto: Tilfeldig fjellvandrer

Dagen etter dro vi på nok en fjelltur, men etter gårsdagens begivenheter var turen mer tilpasset deltakernes behov, og vi fikk flere valgmuligheter. Det var mulig å bli igjen på Røde Kors-huset, spasere i sentrum eller dra på en kort eller en lang tur i fjellet.

Vi nordmenn, som følte vi måtte opprettholde vårt gode rykte som ekte turentusiaster, stod gladelig opp klokken syv for å være med på fjellturen. Sola skinte mens vi ruslet gjennom industrielt søppel og ruiner. Vi fortsatte langs togskinner overgrodd av geitrams, til vi bega oss inn i skogen.

IMG_0954.JPG

Utsikt over Kirovsk. Foto: Siri Haugan Holden

En sildrende bekk, en landevei og en steinfylt skråning senere befant vi oss ved et nydelig fjellvann. Etter en halvannen times gange i stekende sol var mange mer enn åpne for å bade i det iskalde vannet, selv uten å ha tatt med badetøy.

13633452_991538270966447_1750807321_o

Gunnhild viste muskler! Foto: Rose Lu

Før vi gikk videre kunne vi velge om vi ville snu eller gå rundt 15 km til. Vår tidligere usvekkelige tiltro til egne evner fikk seg raskt en brutal knekk, og bare en av oss, Sindre, slo videre følge med de staute russerne. De fikk seg imidlertid et skikkelig eventyr, med aking ned en snødekket dal, bading i nok en innsjø og kryssing av iskalde elver.

Sindre 10

Sommersnø! Foto: Sindre Haakonsen

13835549_991538230966451_951128376_o

På vei hjem fra fjelltur. Foto: Rose Lu

Hjemreisen

Å stå opp klokka fire om natta var noe av det minst morsomme vi gjorde under oppholdet. For å være tilbake i Murmansk klokken elleve, måtte vi nemlig kjøre minibuss fra Kirovsk til togstasjonen i Apatity, for så å ta toget som gikk halv syv, og før det igjen måtte vi vaske og rydde ut det siste fra oppholdet. Den fire timer lange togturen til Murmansk var full av kortspill, lesing, lytting til musikk, soving og alt vi ellers kunne gjøre for å få tida til å gå.

IMG_0960.JPG

Morgentrøtte NU-ere venter på bussen til togstasjonen. Foto: Siri Haugan Holden

Sindre 7

Tre trøtte, men glade typer. Foto: Sindre Haakonsen

Da vi satt i kupeen og skravlet høylytt på norsk, fikk vi en hyggelig overraskelse da noen vennligsinnede russere spanderte te og kake på oss. Vi ble fortalt at dette var en tradisjonell gest hos russere.

Vel fremme i Murmansk dro vi for å spise blinis, eller russiske pannekaker, på en lokal og veldig oransje cafe. Den ledige timen vi hadde i sentrum ble brukt på å saumfare kjøpesenteret etter et tradisjonelt russisk skjerf; som vi til slutt, ironisk nok, ikke fant. Heldigvis fant vi noen fine russiske dokker og kjøleskapsmagneter som kompensasjon.

IMG_0969.JPG

Tilbake i Murmansk, med sekk både bak og foran. Foto: Alexei Zakharenko

Senere på dagen samlet alle leirdeltakerne seg på en anticafé der vi bestilte pizza med dill og sushi med kremost. Det ble vist bilder fra sommerleiren, og vi spilte diverse brettspill. Vi nordmenn måtte dessverre avrunde kvelden tidlig fordi vi skulle stå opp i sekstiden for å rekke minibussen som skulle ta oss tilbake over grensa til Norge.

13835643_10208240723950032_1505860314_o

Gjengen  ❤  Мурманск!

d1c3c83e-99ec-447f-82a4-565de28d204f

Som alle gode turer ble også denne avsluttet med en tvungen gruppeklem. Foto: Siri Haugan Holden (som dessverre gikk glipp av klemmen)

I skrivende stund sitter vi på flyplassen i Kirkenes og venter på flyet som skal ta oss trygt tilbake til Oslo. Etter en litt humpete busstur i hurtig fart, rakk vi frem til flyplassen en hel time før beregnet. Heldigvis klarte vi alle sammen oss helskinnet gjennom grensekontrollen i Russland og Norge. Med fjellsko og gode minner samlet i sekker og i sinn takker vi Russland for en kjempefin og opplevelsesrik tur.

Do svidaniya!

Skrevet av Royce Lu, Rose Lu, Gunnhild Rødstøl Ekrol, Randi Marie Nygård, Sindre Haakonsen og Julie Louise Moe og Siri Haugan Holden

Legg igjen en kommentar

Filed under Cool coordinators, Miljø, Reise, Russisk kultur og annen morro, Russlandprosjektet

Barents Eco Art Academy

IMG_4196

Natur og Ungdom har vert i Russland og deltatt på Barents Eco Art Academy i Petrozavodsk. Vi har selvfølgelig skrevet om det, og tatt bilder!

Forfattere: Espen Rusten, Tina Andersen Vågenes, Siri Holden og Arjo Kvamme. 

 

Etter den faste dosen med pass og visumtrøbbel var alle de norske deltagerene kommet trygt over på russisk jord i St Petersburg. Hele turist-checklisten ble fullført: vi ble lurt litt lurt, vi var i setebeltløse nestentrafikkulykker, og vi tok utallige selfier foran forgylte kupler og pastellfargede bygninger. Siden det var 18 grader, og strålende sol bestemte vi oss for å chille i sola med en is. Her observerte vi mye av lokalbefolkningen på vei hjem fra jobb, og noen som var sjukt crazy, som satt seg på gresset for å slappe av, men da kom det ett par autoritære mennesker, med trukket batong om ba vedkomende pent om å finne seg ett annet ste då drive dank. Vi så en guttegjeng med flashy bil, en ugle i bånd og en vaskebjørn i bur og blunket ikke; dette er Russland.

IMG_3265 – Kopi

Marianne hadde vert i St. Petersburg før, og guidet oss smud fra attraksjon til attraksjon.

Etter en godt konsumert is, var vi kalde i magen, og gikk en tur til Sommerparken, da vinterpalasset var ett alt for deprimerende navn på en destinasjonen for vår første sommerdag. Dette er en park full av hvite marmorstatuer av greske Guder, og ett par fontener som i hvert fall Siri fant underholdning i.

IMG_3291 – Kopi

Fonteneguiden Siri

Nå begynte magene å bli tomme, og sekkene veide ett tonn, så den geniale Arjo foreslo at vi skulle spise middag. Etter å ha spasert langs en idyllisk kanal i noen minutter så vi ett lite koselig hus, med takvinduer, til glede for oss russlandjomfruer hadde de autetinsk russisk mat, og gleden var enda større blant de som har vært her før, serverte de også Italiensk.

Her ble vi møtt med store smil, og varme øyne. Vi ble geleidet opp en trapp, og forbi noen lokale som vi antar var på tinderdate, og plassert i vårt eget lille avlukke, gardinene ble trukket fra, og vi hadde utsikt til noen gullforgylte kuppler, mens vi spiste, drakk, lo, og fikk ladet selfie-maskinene våre.

IMG_3839

Tina er veldig glad, i Russland

Når magene var fulle, og mobilene ladet vandret vi mot metroen. Gatene var fortsatt fulle av folk, og leven, så det manglet ikke på underholdning, og distraksjoner på den korte vandreturen. Arjo beviste at han har mestret det forvirrete-hjelp-meg-blikket, og fikk fort kontakt med en vakt som hjalp oss med billetter og destinasjon.

IMG_3354

Ventebilde på stasjonen i St. Petersburg. Russisk nattog neste.

Dag 2 kom vi endelig frem til Petrozavodsk, etter en tur på russisk nattog. Vi gikk ned Lenin-gaten, og fant resten av deltakerne på akademiet. Til frokost var det klassisk russisk vegan-grøt (all maten på akademiet var vegansk), før vi dro til dagens møtelokale.

IMG_4210

Misja, fra organisasjonen «Green Wave» i Petrosavodsk, ønsker oss velkommen til byen.

IMG_3362

Petrozavodsk by.

Bli-kjent-leker er alltid mest gøy på russisk, og etter noen runder med stolleken «Solen skinner på de som…» og morgengymnastikkøvelsen “Hode-skulder-kne-og-maskingevær” følte alle seg klare til å starte dagen. Om enn litt fortumlet og med en følselse av å være i et annerledes Russland. (Vi fikk forklaring på “Hode-skulder-kne-og-maskingevær” leken og det handlet visst bare om en uskyldig kanin.)

Dagen gikk med til å tegne sin River of life, der vi skulle illustrere vårt miljøengasjement med en elv. Før lunsj ble det tekniske problemer, og hele gruppen dro tilbake til hostellet for å ha de neste foredragene. Her lærte vi ting om Russland som ikke er sømmelig å skrive i en blogg. Skal man få del i denne kunnskapen må man rett og slett være med Russlandsprosjektet på neste tur til Russland!

IMG_3390

Photo shoot mellom slagene.

IMG_3937

Grensesprengende vennskap «in the making». (og språktrening)

IMG_3366

Her er Tina, Runa, Julie og Marianne akkurat ferdig med å tegne sine «Rivers of Life».

Senere på dagen fikk vi høre foredrag om blant annet utenlandsk agent-loven, som mange russiske organisasjoner som jobber med miljøvern og menneskerettigheter sliter med. Det ble til en fin diskusjon, som var litt vanskelig å følge med på for trøtte nordmenn med begrensede russiskkunnskaper.

På kvelden gikk alle på ekskursjon, og besøkte en grafitti-kunstner i byen. Han malte bilder med religiøse motiver, og viste oss det skumle loftet sitt med treskjæringer og hjemmelagde kniver.

IMG_3434

Han med skautet. Han viste oss sin kunst. Han var en karakter.

Petrozavosks religiøse grafitti. Vi fikk grundig innføring i male-teknikken. Vi husker ikke om dette er Gud eller Jesus.

På veien tilbake tok vi på oss turisthatten, og risikerte livet for å krysse veien bort til Lenin-statuen.

IMG_3480

Vi bare måtte ta et bilde med Lenin vi.

Etter en deilig kvelds med dill, kål og indisk scones-lignende brød, dro vi på konsert med NOID. Et Fantastisk band med sanger på et nesten utdødd karelsk språk.

 

IMG_3724

NOID konsert

Dag 3 fikk vi en ny type grøt til frokost, sammen med russisk te, chai. Det eneste vi kan klage over under Barents Eco Art Academy er egentlig mangelen på kaffe, noe som alltid gjør oss nordmenn nervøse.

 

IMG_3577

NU holdt en presentasjon om hva vi gjør, og vi fikk vise mange fine bilder fra kreative aksjoner Nu har hatt. Dasja fra PiM oversetter.

Marianne fra Stokmarknes holdt en innledning om hvorfor kombinere kunst og miljøvern, og fortalte om hvordan man har brukt konserter og utstillinger i kampen for oljefritt LoVeSe.

IMG_3986

Land-art omvisning klarte vi også å få tid til!

Etter lunsj var det tid for Social Bar, der mange tema skulle diskuteres i grupper. Noen grupper jobbet mer praktisk med prosjekter som be ferdig innen utgangen av akademiet, mens andre grupper jobbet mer med planlegging og utforming av prosjekter.

IMG_3592

Tina og Julie diskuterer hvilken gruppe de vil være med på.

Her fikk vi trent russisken vår, siden oversettingen ikke gikk like fort som praten. Vi nordmennene jukset med veganoplegget, og kjøpte ramm russisk røykt ost på butikken. Dag tre er maten fremdeles basert rundt dill og kål, noe vi lærer er ekstremt viktig i russisk mat.

Dag 4. Hostellet har ikke nok varmtvann til alle som vil dusje, men miljøvernere er jo kjent for både å dusje sammen, og å dusje i kaldt vann, så etter kalde og intime dusjer var det frokost. Grøt, som vanlig. Til noens glede og andres sorg. I dag var det millet-grøt med rosiner. Mmmm.

 

SAM_7510

Alle lærte i alle fall ett ord på russisk: Каша Så kan dere gjette hva det betyr!

Etter å ha slukt grøten tok vi fra Norge bussen Petrozavodsks ungdomshus. Vi skulle få en presentasjon vi hadde gått glipp av tidligere. Lena fra Greenpeace sitt Moskva-kontor foltalte om hvordan industrialiseringen av Arktis truer reindriftskulturene. Hun fortalte om de grovt underrapporterte oljeutslippene i Komi republikken og i Nenets og hvordan det påvirker folk og natur.

IMG_3374

Lena fra Greenpeace

 

Gruve-Tina, fra Natur og Ungdom sitt sentralstyre, holdt et engasjerende foredrag om grusomme gruver og gruvegrus i fjorden. Russerne lurte på om aksjonistene selv skulle betale bøtene, siden det var så mye – og ble imponert over innsatsen til aksjonistene.

 

IMG_3874

Vi lærte mer om fjord-saken, og vi lærte at norske fjorder er veldig eksotisk i Russland.

IMG_4045

Mikroplast-gruppen jobber med sitt miljøpolitiske kunstprosjekt! 🙂

Femte dagen gikk med til å jobbe med prosjekter, og på kvelden ble alle prosjektene presentert på Agri Culture Club i det nedlagte Kallevalla teateret.

IMG_4179

En av gruppene hadde laget et menneske av søppel. Maria Kotova (bildet) fra Syktyvkar presenterte prosjektet med en minneverdig performance. (Legg merke til buttonen!)

Senere kunne Maria fortelle at hun sammen med en gjeng miljøvernere i Syktyvkar som hadde gravd frem en flott offentlig plass i byen. Vi hadde litt vansker med å forstå hverandre, men det kom frem at de hadde gravd vekk haugevis av gammelt søppel, som hadde samlet seg gjennom årenes løp. Det var bare de gamle som husket at det hadde vert en plass der. Og nå var den der altså igjen, skinnende rein.

IMG_4264

Urfolksgruppa presenterer sitt prosjekt.

IMG_4149

Mikroplastgruppa presenterer sitt resultat.

IMG_4220

Lydkunst-av-søppel-gruppa holdt konert for oss! 😀

Som avslutning på arrangementet fikk vi vidunderlig veganmiddag, med en tilhørende herlig vegan kake før alle nordmennene måtte hive seg på natt-toget til St. Petersburg.

SAM_7762

For noen av deltakerne ble det vel å merke litt mye vegansk mat.

 

IMG_4277

En gjeng fylt til randen av gode minner på metroen i St. Petersburg, på vei hjem.

Litt etter litt ble deltakerne på akademiet spredd for alle vinder, noen på hvert tog. Siste pulje var de som skulle til Murmansk og Arkhangelsk. En 22 timer lang reise. Det ble en reise med utallige kopper te, instant nudler, kortspill og lange samtaler på språklig gyngende grunn. Neste blogginnlegg blir fra turen til Murmansk, og besøket på Kola Atomkraftverk.

SAM_7721

Siste dagen var «seiersdagen», en stor dag i Russland. Peace out!

 

 

Prosjektet er støtta av Barentssekretariatet

Legg igjen en kommentar

Filed under Miljø, Reise, Russisk kultur og annen morro

Men i svarte…

Frivillige representantar frå «Sakhalins Miljøvakt» samlar opp oljesøl 6. desember 2015.

Trass i oljesølet står lokalbefolkninga og fiskar. Dei seier at det førebels ikkje luktar olje av fisken, men at dei må vaske vekk oljefilmen som legg seg på fisken når dei dreg den opp av havet.

Kva er det som gjeng føre seg her då? La oss gå litt tilbake i tid, til 28. november 2015, altså ein månad tilbake. Tankskipet «Nadezjda», som var lasta med til saman 786 tonn diesel og olje, gjekk på grunn.

Nei, forresten, la oss gå enno lenger tilbake, heilt til 1700-talet. Det var på den tida at øya, som ligg søraust i det som no er Russland, fekk namnet «Sakhalin». Etter ordrar frå den kinesiske keisaren vart det i 1710 laga eit kart over området, og dette kartet blei seinare feiltolka av europearane: «Saghalien-angahata», som tydar noko sånt som «Svartelv-klippene», skulle mest sannsynleg referere til utlaupet av ei elv på fastlandet. Det var derimot øya like ved som enda opp med namnet «Sakhalin», som betyr «svart». Eit dystert namn. Men det var ikkje før om lag 300 år seinare at det skulle sjå verkeleg svart ut.

сахалин

Sakhalin – Søraust i Russland.

Slik som Noreg, opplever også Sakhalin eit såkalla olje-eventyr. Natt til 28. november i år blei derimot alt anna enn eventyrleg, då «Nadezjda» havarerte. Eit par dagar seinare, 1. desember, vart det meldt om at oljeutslippet hadde spreidd seg utover 11 kilometer av kystlinja.

6. desember deltok 165 frivillige på ein dugnad i regi av dei frivillige organisasjonane «Sakhalins Miljøvakt» og «Klubb Bumerang». I tillegg deltok om lag 85 representantar for diverse statlige og private aktørar. Dei samla opp sand som var full av olje, tørka vekk oljefilm frå steinar, og enda opp med om lag 450 posar med tilsøla sand. Sjølv om dei klarte å samle opp mykje, utgjorde ikkje dette meir enn kanskje 5-10% av oljesølet, skriv Sakhalins Miljøvakt i eit presseskriv.

12. desember reiser Sakhalins Miljøvakt tilbake til det same området på inspeksjon. Bygginga av ein veg ut til tankskipet, som havarerte 150 meter frå land, er i full gang – noko som lovar godt. Framleis er det håp om å få komme seg ut til skipet slik at ein kan unngå nye lekkasjar. Men diverre er kysten framleis tilgrisa av olje – til og med der den storslåtte dugnaden fann stad ei veke tidlegare. Om ikkje dette vert reinska opp, vil tidevann og uvér ta med seg oljesølet ut på havet igjen.

Så skjer det, så klart. 27. desember kjem uvéret. Bølgene slår mot tankskipet, inn i sjølve tankane, og ut igjen i havet. Sakhalins Miljøvakt melder om meir oljesøl langs kysten, mørkebrun farge på sjøen, og ein sterkare oljelukt. Rett rundt tankskipet er det synlege samlingar av olje – sjølv om myndigheitane 26. desember erklærte at tankane skal ha blitt fullstendig tømt.

Sakhalins Miljøvakt skriv vidare at omfanget av oljeutslippet hadde vore mykje mindre om ein frå starten av hadde satt ut oljelenser rundt tankskipet. Oljelensene hadde kunne hindre oljen i å flyte ut, sjølv under tre meter høge bølger. Det har vore utført treningsaksjonar med oljelenser i Sakhalin, seinast i 2011, men no når det verkeleg gjaldt blei dei ikkje brukt.

Den frivillige miljøorganisasjonen Sakhalins Miljøvakt har altså organisert dugnad, men det var på langt nær nok. For å hindre større omfang av oljeutslippet, og for å reinske opp oljesøl, måtte ein ha brukt utstyr og ressursar som myndigheitane sitt på. Miljøvakta kan nesten ikkje gjere noko meir enn å formidle det dei ser, noko dei gjer på nettstaden sin. Nedst i kvart presseskriv står det noko med liten skrift: «Justisdepartementet reknar den ikkje-statlege organisasjonen «Sakhalins Miljøvakt» som utenlandsk agent. «Miljøvakta» er lovpålagt å legge til denne kommentaren, men meiner at justisdepartementets vedtak er ubegrunna, og utfordrar dette i retten».

sakhalin8

Frivillige representantar for Sakhalins Miljøvakt = utenlandske agentar??

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Miljø, Rettigheter

28 år eldre, men ikke særlig klokere

kola_med_kjolevann

Lørdag var det 28 år siden reaktor 4. på Tsjernobyl atomkraftverk gikk i lufta. På Kolahalvøya rett ved grensen til Norge går reaktorer av samme type som aldri før.

Konsekvensene av Tsjernobyl-ulykken var katastrofale. også for Norge. I tillegg til å gjøre ubotelig skade på norsk flora og fauna anslo Strålevernet i 2009 at ulykken til da hadde kostet Norge omtrent 650 millioner kroner.

Den normale driftsperioden for atomkraftreaktorer er på 30 år. De to eldste reaktorene på Kola går allerede 15 år på overtid, og i år søkes det om nok en utvidet driftsperiode for den 4. reaktoren på atomkraftverket nær Norges grenser.

Hvorfor blir driftstiden forlenget når man kjenner risikoen ved atomkraftproduksjon og mengden radioaktivt avfall som ingen kan håndtere forsvarlig?

Svaret finnes blant annet i Norges statsbudsjett. Bare mellom 1993 og 2007 ga Utenriksdepartementet 197,3 millioner i støtte til prosjekter som skal ha gått til sikkerhetstiltak ved Kola atomkraftverk gjennom Handlingsplanen for atomsaker.
Denne støtten går dog ikke bare til sikkerhetstiltak, men også til effektivisering av reaktorenes energiproduksjon, slik Bellona avslørte for noen år tilbake.

Den norske støtten av russisk atomkraftsikkerhet er et skrikende paradoks. Rosatom – det russiske atomenergibyrået – mangler ikke penger, men bruker dem snarere på blant annet å bygge nye atomkraftverk, når Norge og andre land er så ivrige på å betale for sikkerhetstiltak på de eksisterende kraftverkene.

Natur og Ungdoms søsterorganisasjon Priroda i Molodesh i Murmansk er en uttalt motstander av forlenget levetid for atomreaktorene på Kola atomkraftverk. De jobber særlig med informasjonsspredning om kraftverket og konsekvensene av atomkraft i regionen. Informasjonsarbeidet er svært viktig, særlig med tanke på at lokalbefolkningen stort sett er uvitende om situasjonen.

Deres arbeid gjør dem utsatt for press fra både myndighetene og andre store aktører på energifeltet. Det er tydelig at de store, nasjonale selskapene som arbeider i industrien ikke ønsker større fokus på sine områder. Både ryktespredning, økte administrative byrder og til og med vilkårlige arrestasjoner har vært midler brukt for å stilne aktivistene i PiM. Sist da den forrige lederen av PiM skulle møte Jens Stoltenberg til et møte i Murmansk.

I dag er det 28 år siden reaktor 4 i Tsjernobyl gikk i lufta. Ulykken fikk store konsekvenser for Norge, 200 mil unna. Kola atomkraftverk på sin side, ligger drøye 20 mil fra norskegrensa. Den 4. reaktoren på Kola får etter all sannsynlighet innvilget konsesjon til å drive i 15 eller til og med 20 år til. Den er allerede 15 år på overtid. I en konsekvensanalyse gjort av Statens Strålevern, hvor utgangspunktet er en ulykke hvor både utslipp og værsituasjon er verst tenkelig, fant man at transporttiden for radioaktivitet til Norge kunne komme ned i under tre timer. Russlands vilje til å varsle norske myndigheter om “hendelser” innen atomsektoren, er mildt sagt skremmende dårlig.

Jubileer er som regel forbundet med ettertanke og refleksjon. Spørsmålet tvinger seg frem: Er dette en sjanse vi er villige til å ta?

Legg igjen en kommentar

Filed under Miljø, Russlandprosjektet

I skyggen av Sochi

1511594_593618970727564_693837596_n
Norsk miljøverner skuer utover russisk havneby

Visste du at den raskeste veien til Murmansk går med blå minibuss fra Kirkenes sentrum?

De siste ukene har det vært OL i Sochi i Russland. Russiske myndigheter har brukt enorme summer på sikkerhet rundt arrangementet og hele landet har vært i beredskap for å unngå at noe skulle gå galt. I tillegg har russiske miljøvernere som er kritiske til OLs miljøkonsekvenser blitt arrestert og sendt i straffeleir.

Med dette som bakteppe satte Russlandsprosjektet avsted for å besøke våre samarbeidspartnere i Nordvest-Russland. Målet med turen var avvikling og deltakelse på våre samarbeidsorganisasjoners lederseminarer i henholdsvis Murmansk og Arkhangelsk. I tillegg skulle både PiM og Aetas holde årsmøtene sine der de blant annet velger ny leder og nytt styre for det nye året.

På vei over grensen i Nord-Norge opplevde vi konsekvensene av det russiske sikkerhetssystemet i anledning lekene. Minibussen vi satt i var fylt til randen av KIWIs bleietilbud og passasjerer av ymse nasjonaliteter. Men da vi kom inn i Russland var vi plutselig én mindre i bilen. Vi hadde mistet vår afghanske venn i forsetet, fordi han, selv om han var norsk statsborger, ikke hadde norsk pass. Det kunne man dessverre ikke risikere å slippe over grensen. To norske miljøvernere derimot, det var helt ok.

Natur og Ungdoms russlandsprosjekt samarbeider med to russiske miljøvernorganisasjoner for ungdom i Nordvest-Russland. Priroda i Molodezh (PiM) i Murmansk arbeider mye med atomkraft, særlig gjennom informasjonsspredning for å øke bevisstheten rundt de store miljøutfordringene ved denne energiproduksjonen i Murmanskregionen og på Kolahalvøya.

bilde
Idealismen ligger i veggene i PiMs kontorer en halvtime utenfor Murmansk sentrum

PiM er blant annet en uttalt motstander av forlenget levetid for atomreaktorene på Kola atomkraftverk, som ligger rett i nærheten av norskegrensen. Den eldste av kraftverkets fire reaktorer er av første generasjon, altså samme type som Reaktor 4 i Tsjernobyl – den som gikk i lufta. De potensielle konsekvensene både for regionen og også for Norge er katastrofale. I år søkes det om enda 15 år forlenget levetid på disse, tross at de allerede er 15 år på overtid.

Arbeidet til PiM gjør dem utsatt for press fra både myndighetene og andre store aktører på energifeltet. Det er tydelig at de store selskapene som arbeider i industrien ikke ønsker større fokus på sine områder. Både ryktespredning, økte administrative byrder og arrestasjoner har vært midler brukt for å stilne aktivistene i PiM.

Blant annet mister de kanskje kontoret sitt i løpet av det neste året, fordi akkurat den leilighetsblokken skal «omreguleres til annen virksomhet». Gunstig nok, er det etter russisk lov, ulovlig å være organisasjon dersom man ikke har fysiske kontorer.

bilde (1)
PiM har årsmøte.

Etter en halv uke i Murmansk fløy vi videre til vår andre russiske favorittby: Arkhangelsk. Dødsangsten meldte seg i døra til flyvemaskinen da vi ble møtt av beskjeden «Velkommen! Bare kast bagasjen inn i det åpne lasterommet her til høyre. VIP-setene er de som ikke kan innta «upright position».  Russiske innenlandsfly er ganske skumle, men heldigvis pleier det å gå bra. Det gjorde det nå også.

Aetas er en stor ungdomsorganisasjon, som i motsetning til PiM, i øyeblikket har et ganske godt forhold til myndighetene i Arkhangelskregionen. I denne regionen er det særlig bærekraftig skogbruk og bedre avfallshåndtering som er viktige saker og Aetas er veldig engasjert i begge deler. Sammen med WWF Arkhangelsk skal Aetas jobbe aktivt med skogbruk og skogvern i året som kommer.

Det aller viktigste bidraget til lederseminaret i Arkhangelsk var et utrolig interessant foredrag om intern kommunikasjon, holdt av en ung, russisk psykolog. Gjennom rollespill lærte vi om effektiv oppgaveløsning og  rollefordeling innad i en gruppe.

20140215_162643
Russisk-norsk ordboken må med skal man forstå alt som blir sagt.

Videre blir det spennende å se hvordan loven om «utenlandske agenter» fra november 2012 påvirker organisasjonenes arbeid. PiM har allerede fått beskjed om at dersom de ønsker å påvirke regional lovgivning og samtidig opprettholde den økonomiske støtten fra Natur og Ungdom, så blir de nødt til å registrere seg som «utenlandske agenter». Vi er fremdeles usikre på hva det vil innebære.

Etter en tidagers rundtur i Russland er Russlandsprosjektet nå trygt tilbake på kontoret i Torggata. De russiske organisasjonene har planene klare for det nye året. Med flunkende nye ledere, styrer og arbeidsgrupper er de sultne på nytt år og nye muligheter for å påvirke miljøet der de bor. Selv om Sochi er over er ikke problemene i Russland det. Det er fortsatt viktig å holde et øye med sivilsamfunnet i vårt naboland.Vi gleder oss til russlandsprosjektet 2014!

Dagny

P.S
Ja. Også rakk vi forresten en tur i byarkivene i Arkhangelsk. Der fant vi plutselig et bilde fra Natur og Ungdoms russlandsprosjekts spede begynnelse:
D.S

1962677_596483237107804_1470994340_n
Russlandsprosjektet anno 1536

Legg igjen en kommentar

Filed under Miljø, Russisk kultur og annen morro, Russlandprosjektet