Rekrutteringsseminar i Helsinki!

Skrevet av Freia Catana Aasdalen

Helgen d 11.-13. mai dro jeg til Helsinki for å delta på et seminar for russiske, finske og norske naturvernere fra PiM, 42, Natur og Ungdom og Greenpeace Helsinki. Seminaret ble arrangert av NUs Russlandsprosjekt. Det var en veldig hyggelig og lærerik helg! Vi bodde på Radisson Blu Seaside Hotel i Helsinki, så det var et luksuriøst seminar. Jeg lærte mye om rekruttering, og gjennom å snakke med russerne lærte jeg også om hvordan det er å være naturverner der – det er en helt annen setting!

På selve seminaret lærte vi om rekruttering. Olav hadde et innholdsrikt opplegg med mange gode øvelser. Vi diskuterte hvordan man på best mulig måte kan verve, få nye medlemmer til å forbli aktive og i hvilken retning vi vil at organisasjonene våre skal utvikle seg. Det er mange problemstillinger man kan ta opp, og det som virker som en selvfølge for oss var i noen tilfeller noe som de fra andre land var helt uenige i. Under selve seminaret var vi på en nydelig villa som eies av en finsk naturvernorganisasjon, det var kult. Kan tipse lokallag om å ha et møte der dere tar opp rekruttering og bruker noen av øvelsene som vi brukte – jeg mener at Olav skulle legge dem ut på nett.

Tusen takk for en fantastisk helg til de flinke folka som jobber i Russlandsprosjektet!

Hilsen Freia

 

Topphemmelig ekspedisjonsjournal

2.-16. juli var Natur og Ungdom på sommerleir med Aetas i Russland. I denne bloggposten kan du lese om leirens skogekspedisjon, skrevet av Shan Amin, leder for Naturvernstudentene ved UiS og medlem i Russlandsutvalget. 

Eller, siden dette står på bloggen vår, så er det vel ikke topphemmelig lengre.

Noen av dere lurer kanskje på hva Natur og Ungdom har å gjøre i Russland? Hele forklaringen ville dere ikke hatt tålmodighet til å lese om, men skog og kjernekraft er sentralt. Og denne ekspedisjonen handlet om nettopp dette. Лес (uttales «les» og betyr skog). Sommerleiren vår var omtalt som лесная школа в устьянах, hvilket betyr skogskolen i Ustyansky.

I august leste du kanskje om sommerleiren vi var på i Tarasovskaya (dersom vi har kalt det noe annet gjelder selvsagt regelen for at kjært barn har mange navn. Eksempelvis at det ligger nær Kizema, i Ustyansky District som er omfattet av Arkhangelskaja oblast). Egentlig visste vi bare så vidt selv hvor vi var, da dette bare er en bitteliten landsbygd i et enooormt landskap, og kart, Google Maps og 4G hadde vi ikke til disposisjon.

Det du derimot ikke har fått høre noe ennå om, var vår eksotiske ekspedisjon dypt inn i hjertet av den russiske skogen. Fra landsbygden kavet vi oss gjennom alle skogens prøvelser i flere timer for å observere en godt bevart hemmelighet. Dersom du tror du er modig nok til å høre mer om vår ekspedisjon, kan du nå scrolle videre.

Vår ferd begynner

Sakte men sikkert går det fremover

Helt plutselig finner vi et stort skille. Denne skyttergraven skal visstnok ha som formål å hindre skogbranner

Ikke lenge etter finner vi et område med imponerende vekster av snelleplanter, og desto mer sumpete det ble, desto høyere ble snellene

Myggen trives også godt i sumpområdet. Men snälla…

Noen støvel-lekkasjer senere var vi kommet til fast grunn. Her ser man innsjøene i bakgrunnen

Vel fremme kunne vi nyte en annerledes utsikt

Et av målene for ekspedisjonen var å observere det biologiske mangfoldet ved de to dammene 4 km fra Tarasovskaya

Insektene i skogen var overlykkelige for å få besøk av hyggelige NUere

Godt forsøk, комари (les: kamari)…

Her har dere et bevis på at vi besøkte denne kolon-lagunen (du kommer ikke noe sted om du tar deg bryet med å google dette)

Rett i nærheten fant vi et egnet sted å slå leir ved en hytte

Her har faktisk Google Maps noen bilder som bekrefter at hytten ved dammene er 100% ekte. Det så likevel ikke ut til at det bodde noen andre der enn flere generasjoner med mygg

Og Arjo må derfor spise med myggnettet på

Geitramsen i området kunne man bruke til å lage en lokal tefavoritt, иван чай – Ivanchai

Vi ble fortalt at vi burde være på utkikk etter rødlistearter i dette området. Tittelen «Красная книга» oversettes bokstavelig til rød bok. De spesielle forholdene gir grunnlag for et unikt dyre- og planteliv. Dette gir selvsagt en god grunn til å verne området fra korrupt industri

Det er spesielt mange liljer i området

Og molter. De fortjener vel sin egen oransjeliste

Antonina observerte mange spesielle planter i området

Vi fant også store mengder blåbær i dette meget spesielle sumpområdet

Av to ulike arter, vel å merke

Og mange små spirer, med ulike former, fasonger og farger

Stilige moser fant vi også, samt rikelig med skjegglav!

Hvil i fred, kjære fugl

Livet i vannkanten var et pent syn. Men da dette var et sumpområde merket vi at underlaget ble løsere desto nærmere kanten vi gikk. Og da holdt vi oss på trygg avstand. Røde Kors patruljerer jo ikke her…

Dypt var det nok også

Ярамир klarte utrolig nok å få tak i en liljeblomst

Og det var uten tvil god stemning!

Ikke rart når det var så mye rart å se på

Vi fant også mye vi ikke kunne forklare

Selv hunden til константин så ut til å finne en indre ro her ved vannet

Konstantin er glad i naturen

Og fortalte oss at slike vorter på trestammen kunne brukes til å lage stilig treverk

Om man er veldig liten kan man velge å bo inni trestammen

Eller utenpå

Og liker man ikke å spise andre planter, kan man også leve av myggen!

Arjo trivdes godt i disse bisarre landskapene

Et svært komplekst økosystem, virket det som. Et perfekt sted å bo for et hårøyestankelbein

Et av hovedmålene til sommerleiren var å lære deltakerne å leve i økologisk harmoni med skog og natur

Ikke bare fikk vi oss et eventyr, men vi fikk også sett på nært hold hvorfor det er viktig å verne skogområder

Ikke bare inneholder den urter man kan lage te og medisiner av, vi lærte også om noen av naturens bruksområder som i dag er gått i glemmeboka…

Denne spesifikke mosen er for eksempel et ypperlig materiale til å danne isolasjon i hus

Dessuten bor det mange saftige insekter i skogen. Denne gresshoppen la vi imidlertid pent fra oss

Vi håper at værgudene tar godt vare på denne vakre landsbygda

Stay safe, «Unnamed Road»…

Этас & NU skal verne deg

Atomavfall på ville veier

I begynnelsen av oktober tok Russlandsprosjektet med seg 14 NUere på studietur til Murmansk, for å lære om russiske miljøutfordringer og aktivisme. Alle deltakerne delte underveis av sine tanker, opplevelser og oppdagelser. Et av innleggene fra turen kan du lese her, de andre kan du finne på prosjektets Facebook-side.

Et skilt varsler om strålingsfaren ved Tetsja-elven i Russland. Foto: Greenpeace/Denis Sinyakov

Da vi besøkte kjernekraftverket på Kola for to uker siden, kunne sikkerhetsavdelingen forsikre oss om at deres reaktorer (som er eldre enn Tsjernobyl og arbeider på utsatt levetid) er i verdenseliten når det gjelder sikkerhet og miljøvennlighet. Det kan godt være, faktisk skulle det bare mangle, så mye penger blant annet Norge har investert i å unngå en ny atomkatastrofe der. Det sikkerhetsavdelingen imidlertid unngikk å nevne, er hva som skjer med atomavfallet etterpå. Det sendes til reprossesseringsanlegget Majak, øst for Uralfjellene, hvor verdens tredje største atomulykke fant sted i 1957. Siden den gang har listen over Majak-anleggets ugjerninger bare blitt lengre og mer fargerik. I 2006 ble det for eksempel avslørt at anlegget i hele seks år hadde dumpet radioaktivt avfall i elven Tetsja, som renner gjennom leveområdene til omtrent 28 000 mennesker. Det regnes med at disse lokale innbyggerne over de siste 45 år har blitt utsatt for 20 ganger så mye radioaktiv stråling som ofrene for Tsjernobylulykken.

Atomprosesseringsanlegget i Majak. Foto: Naturvernforbundet.no

 

Kola-kraftverket har vært under mye internasjonalt press gjennom tidene, noe som naturligvis er strålende. Den er imidlertid kun en del av et større problem i Russlands kjernekrafteventyr, hvor de største humanitære konsekvensene skjer lengre vekk fra internasjonale observatørers synsfelt. Det finnes fremdeles ingen endelig løsning for å bli kvitt radioaktivt avfall, men de fleste alternativene er bedre enn det som skjer i Majak bak Uralfjellene.

Kilder: Putsj.no, Wikipedia/Mayak, Wikipedia/Techa River

 

Dagbok fra en glohet Russlandssommer

Привет,

Eller, hei, som det heter på godt norsk!

I midten av juli satte syv eventyrlystne nordmenn og -kvinner kursen mot øst, nærmere bestemt mot de majestetiske Khibinyfjellene, der PiMs sommerleir skulle finne sted. Før vi dro østover dro vi imidlertid nordover, og første stopp på reisen ble Kirkenes, der vi rakk innom samtlige turistmonumenter før vi boardet en minibuss som skulle ta oss trygt over grensen.

Russlands- og Kirkenes-ekspert Stine forteller om Russermonumentet som ble reist som takk for Den Røde Armes frigjøring av Sør-Varanger i oktober 1944. Foto: Sindre Haakonsen

Vårt første møte med Russland var grensevaktene som skulle stemple oss inn i landet. Mens vi fremdeles var i Norge hørte vi rykter om at russere sjelden smiler til hverandre med mindre de har en grunn – smiler du til noen ukjente kan du raskt bli stemplet som landsbyidioten. Dette var noe vi hadde i bakhodet mens vi ventet på å få komme inn i landet. Siden vi ville gjøre et godt førsteinntrykk smilte vi ikke. Det føltes rart, til og med for noen reserverte nordmenn. Dette påståtte fraværet av smiling skulle imidlertid vise seg ikke å stemme for ungdommene i Natur og Ungdom i Russland, PiM.

Den norske (og noe pixlete) delegasjonen foran den russiske sikkerhetstjenesten FSBs nye bygg i Murmansk. Foto: Sindre Haakonsen

For to bloggposter siden fikk dere se Alyosha-statuen bakfra. Her er den fra siden, i all sin prakt. 35 meter høy, 5 000 tonn tung. Puha! Foto: Siri Haugan Holden

Etter en halv dag med sightseeing i Murmansk pakket vi med oss sekkene våre, og møtte opp på den pastellfargede togstasjonen i byen, hvor mange av oss fikk vårt første møte med et hull-i-gulvet-basert toalett.

På vei til Kirovsk

En eventyrlysten gjeng klar for tur, feat. Leon the Lion. Foto: Siri Haugan Holden

Verdens korteste tog, bare én vogn (som naturlig nok ble rimelig full etter hvert). Foto: Sindre Haakonsen

På lokaltoget til den lille gruvebyen Kirovsk, der sommerleiren skulle finne sted, ble vi kjent med noen av leirdeltakerne. Etter at vi overkom språkbarrieren lærte vi oss flere russiske ord og uttrykk, f.eks. «jeg heter», «hei» og «hadet». Her skulle vise seg at det definitivt er lov til å smile, noe som ble spesielt tydelig da vi prøvde oss på en del russiske ord.

All aboard the model train! Julie og Sindre trivdes godt på toget. Foto: Siri Haugan Holden

Latteren satt løst da vi ikke klarte å uttale alle de spesielle lydene i det russiske vokabularet. Etter hvert som lydene ble lettere å uttale viste det seg at det gjensto enda en barrière vi måtte overkomme før vi kunne bli ekte russere. Alfabetet er nemlig i stor grad stokket om! Bokstaven B uttales som V, P uttales som R, C uttales som S, og selv om M fantastisk nok uttales nettopp M, uttales den lille m-en derimot som en T – logisk nok.

Russiske godsvogner i kveldssol. Foto: Siri Haugan Holden

Geitrams, eller Ivanchai, vokste overalt, også utenfor leirplassen vår. Foto: Siri Haugan Holden

Sommerleir

Vel fremme på leiren, i byens Røde Kors-hus, startet vi hver dag med kasha, som er grøt på russisk. Den ligner ganske mye på grøten hjemme i Norge, men den ble servert med kondensert melk som er søt som honning. Etter frokost, før alle leirens verksteder og foredrag, sendte vi rundt en ball formet som jordkloden for å «åpne dagen», og sammenliknet oss selv med blant annet blomster og værfenomener i en svært så unorsk morgenhilsen.

Leirdeltakere i forgrunnen, Khibinyfjellene i bakgrunnen. Foto: Rose Lu

En klassisk leiraktivitet på miljøleir: Sugerørvindmølle! Foto: Sindre Haakonsen

Kirovsk bød på mange overgrodde ruiner. Foto: Sindre Haakonsen

En av de første dagene holdt Sindre og Julie et foredrag om NU-aktivisme i Norge, og kom på russisk lokal-TV. I etterkant av foredraget ble det stilt mange spørsmål om hvorvidt man møter på vanskeligheter i arbeidslivet etter å ha vært med i NU. Selv om mye virker likt på overflaten gjorde slike spørsmål at vi husket hvor forskjellige mulighetene våre er for å kritisere våre egne myndigheter og å utøve aktivisme.

Det lokale TV-teamet fulgte med på atomulykkerollespillet PiM hadde forberedt siden mars i år. Foto: Sindre Haakonsen

Beskyttelsesdrakten måtte selvfølgelig på. Foto: Rose Lu

De første nettene ble tilbrakt i et badstuvarmt rom, for i frykt for å få myggstikk bestemte vi oss for å holde vinduene lukket. Vi lærte fort flertallsformen for mygg – kamari – entallsvarianten av ordet skulle det raskt vise seg å være lite bruk for.

Vi besøkte tropehuset i botanisk hage! Foto: Rose Lu (aka selfie stick-dronninga)

Ett stykk fornøyd Russlandskoordinator blant monster-Monsteraer. Foto: Anastasiia Shalaeva

Som seg hør og bør besøkte vi den lokale tagginga – go vegan, swag og rap var kjernebudskapene. Foto: Siri Haugan Holden

Hva annet enn Kvas, en brus laget av gjæret rugbrød, kan fremkalle dette ansiktsuttrykket? Foto: Siri Haugan Holden

Etter en lang omvisning på det lokale stein- og mineralmuseet (Kirovsk er tross alt en gruveby) var det dags for å posere litt. Foto: Siri Haugan Holden

Kirovsk har nok aldri sett så mange runder «President og boms» før (eller, «President and super beggar», som det ble hetende på norsk-engelsk). Foto: Rose Lu

Topptur i Khibinyfjellene

Til tross for at vi hadde tatt med store mengder ull, ble oppholdet preget av overraskende fint vær, noe som stod i sterk kontrast til det Russland vi hadde forestilt oss. Den første dagen vi skulle på fjelltur var spesielt varm. Med guidene våre, Vitaly og Roman i spissen, gikk vi fra Røde Kors-huset til foten av fjellet vi skulle bestige.

Vitaly (over, i Pussy Riot-T-skjorte) og Roman (ikke på bildet) er begge gamle PiM-aktivister, og de var mer enn villige til å fortelle om alt fra mose til gruvedrift. Foto: Sindre Haakonsen

Reisen gjennom krattskogen var strabasiøs, og alle i turfølget var lettet da vi nådde tregrensa. Vi dro kjensel på mange av artene som omgav oss, men ble også introdusert til noen nye og ukjente. Etter en kort pause fortsatte vi å gå, og i takt med at vi steg i høyden ble lyng erstattet av mose, og mosen ble igjen erstattet av stein.

Selv om sommerleirdeltakerne representerte selve kremen av russisk ungdom var det stor spredning i erfaringen de hadde med fjellturer. Heldigvis greide (nesten) alle den besværlige klatreturen helt opp til toppen.

Endelig oppe, etter en rimelig svett klatretur. Foto: Rose Lu

Fra toppen hadde vi spektakulær utsikt til gruvebyen Kirovsk og de nærliggende fjellene. Fjellryggene som omkranset byen var flate og nedslitte etter flere istider. Roman fortalte detaljert om de forskjellige mineralene i området og den særegne sorten «khibinitt». Et gapende hull i en av fjellsidene og den overliggende støyen fra industrien nedenfor brøt imidlertid med det ellers idylliske naturlandskapet.

En av oss tok skrittet helt over i den russiske kulturen – gjett hvem? Foto: Tilfeldig fjellvandrer

Dagen etter dro vi på nok en fjelltur, men etter gårsdagens begivenheter var turen mer tilpasset deltakernes behov, og vi fikk flere valgmuligheter. Det var mulig å bli igjen på Røde Kors-huset, spasere i sentrum eller dra på en kort eller en lang tur i fjellet.

Vi nordmenn, som følte vi måtte opprettholde vårt gode rykte som ekte turentusiaster, stod gladelig opp klokken syv for å være med på fjellturen. Sola skinte mens vi ruslet gjennom industrielt søppel og ruiner. Vi fortsatte langs togskinner overgrodd av geitrams, til vi bega oss inn i skogen.

Utsikt over Kirovsk. Foto: Siri Haugan Holden

En sildrende bekk, en landevei og en steinfylt skråning senere befant vi oss ved et nydelig fjellvann. Etter en halvannen times gange i stekende sol var mange mer enn åpne for å bade i det iskalde vannet, selv uten å ha tatt med badetøy.

Gunnhild viste muskler! Foto: Rose Lu

Før vi gikk videre kunne vi velge om vi ville snu eller gå rundt 15 km til. Vår tidligere usvekkelige tiltro til egne evner fikk seg raskt en brutal knekk, og bare en av oss, Sindre, slo videre følge med de staute russerne. De fikk seg imidlertid et skikkelig eventyr, med aking ned en snødekket dal, bading i nok en innsjø og kryssing av iskalde elver.

Sommersnø! Foto: Sindre Haakonsen

På vei hjem fra fjelltur. Foto: Rose Lu

Hjemreisen

Å stå opp klokka fire om natta var noe av det minst morsomme vi gjorde under oppholdet. For å være tilbake i Murmansk klokken elleve, måtte vi nemlig kjøre minibuss fra Kirovsk til togstasjonen i Apatity, for så å ta toget som gikk halv syv, og før det igjen måtte vi vaske og rydde ut det siste fra oppholdet. Den fire timer lange togturen til Murmansk var full av kortspill, lesing, lytting til musikk, soving og alt vi ellers kunne gjøre for å få tida til å gå.

Morgentrøtte NU-ere venter på bussen til togstasjonen. Foto: Siri Haugan Holden

Tre trøtte, men glade typer. Foto: Sindre Haakonsen

Da vi satt i kupeen og skravlet høylytt på norsk, fikk vi en hyggelig overraskelse da noen vennligsinnede russere spanderte te og kake på oss. Vi ble fortalt at dette var en tradisjonell gest hos russere.

Vel fremme i Murmansk dro vi for å spise blinis, eller russiske pannekaker, på en lokal og veldig oransje cafe. Den ledige timen vi hadde i sentrum ble brukt på å saumfare kjøpesenteret etter et tradisjonelt russisk skjerf; som vi til slutt, ironisk nok, ikke fant. Heldigvis fant vi noen fine russiske dokker og kjøleskapsmagneter som kompensasjon.

Tilbake i Murmansk, med sekk både bak og foran. Foto: Alexei Zakharenko

Senere på dagen samlet alle leirdeltakerne seg på en anticafé der vi bestilte pizza med dill og sushi med kremost. Det ble vist bilder fra sommerleiren, og vi spilte diverse brettspill. Vi nordmenn måtte dessverre avrunde kvelden tidlig fordi vi skulle stå opp i sekstiden for å rekke minibussen som skulle ta oss tilbake over grensa til Norge.

Gjengen  ❤  Мурманск!

Som alle gode turer ble også denne avsluttet med en tvungen gruppeklem. Foto: Siri Haugan Holden (som dessverre gikk glipp av klemmen)

I skrivende stund sitter vi på flyplassen i Kirkenes og venter på flyet som skal ta oss trygt tilbake til Oslo. Etter en litt humpete busstur i hurtig fart, rakk vi frem til flyplassen en hel time før beregnet. Heldigvis klarte vi alle sammen oss helskinnet gjennom grensekontrollen i Russland og Norge. Med fjellsko og gode minner samlet i sekker og i sinn takker vi Russland for en kjempefin og opplevelsesrik tur.

Do svidaniya!

Skrevet av Royce Lu, Rose Lu, Gunnhild Rødstøl Ekrol, Randi Marie Nygård, Sindre Haakonsen og Julie Louise Moe og Siri Haugan Holden

Barents Eco Art Academy

Natur og Ungdom har vert i Russland og deltatt på Barents Eco Art Academy i Petrozavodsk. Vi har selvfølgelig skrevet om det, og tatt bilder!

Forfattere: Espen Rusten, Tina Andersen Vågenes, Siri Holden og Arjo Kvamme. 

 

Etter den faste dosen med pass og visumtrøbbel var alle de norske deltagerene kommet trygt over på russisk jord i St Petersburg. Hele turist-checklisten ble fullført: vi ble lurt litt lurt, vi var i setebeltløse nestentrafikkulykker, og vi tok utallige selfier foran forgylte kupler og pastellfargede bygninger. Siden det var 18 grader, og strålende sol bestemte vi oss for å chille i sola med en is. Her observerte vi mye av lokalbefolkningen på vei hjem fra jobb, og noen som var sjukt crazy, som satt seg på gresset for å slappe av, men da kom det ett par autoritære mennesker, med trukket batong om ba vedkomende pent om å finne seg ett annet ste då drive dank. Vi så en guttegjeng med flashy bil, en ugle i bånd og en vaskebjørn i bur og blunket ikke; dette er Russland.

Marianne hadde vert i St. Petersburg før, og guidet oss smud fra attraksjon til attraksjon.

Etter en godt konsumert is, var vi kalde i magen, og gikk en tur til Sommerparken, da vinterpalasset var ett alt for deprimerende navn på en destinasjonen for vår første sommerdag. Dette er en park full av hvite marmorstatuer av greske Guder, og ett par fontener som i hvert fall Siri fant underholdning i.

Fonteneguiden Siri

Nå begynte magene å bli tomme, og sekkene veide ett tonn, så den geniale Arjo foreslo at vi skulle spise middag. Etter å ha spasert langs en idyllisk kanal i noen minutter så vi ett lite koselig hus, med takvinduer, til glede for oss russlandjomfruer hadde de autetinsk russisk mat, og gleden var enda større blant de som har vært her før, serverte de også Italiensk.

Her ble vi møtt med store smil, og varme øyne. Vi ble geleidet opp en trapp, og forbi noen lokale som vi antar var på tinderdate, og plassert i vårt eget lille avlukke, gardinene ble trukket fra, og vi hadde utsikt til noen gullforgylte kuppler, mens vi spiste, drakk, lo, og fikk ladet selfie-maskinene våre.

Tina er veldig glad, i Russland

Når magene var fulle, og mobilene ladet vandret vi mot metroen. Gatene var fortsatt fulle av folk, og leven, så det manglet ikke på underholdning, og distraksjoner på den korte vandreturen. Arjo beviste at han har mestret det forvirrete-hjelp-meg-blikket, og fikk fort kontakt med en vakt som hjalp oss med billetter og destinasjon.

Ventebilde på stasjonen i St. Petersburg. Russisk nattog neste.

Dag 2 kom vi endelig frem til Petrozavodsk, etter en tur på russisk nattog. Vi gikk ned Lenin-gaten, og fant resten av deltakerne på akademiet. Til frokost var det klassisk russisk vegan-grøt (all maten på akademiet var vegansk), før vi dro til dagens møtelokale.

Misja, fra organisasjonen «Green Wave» i Petrosavodsk, ønsker oss velkommen til byen.

Petrozavodsk by.

Bli-kjent-leker er alltid mest gøy på russisk, og etter noen runder med stolleken «Solen skinner på de som…» og morgengymnastikkøvelsen “Hode-skulder-kne-og-maskingevær” følte alle seg klare til å starte dagen. Om enn litt fortumlet og med en følselse av å være i et annerledes Russland. (Vi fikk forklaring på “Hode-skulder-kne-og-maskingevær” leken og det handlet visst bare om en uskyldig kanin.)

Dagen gikk med til å tegne sin River of life, der vi skulle illustrere vårt miljøengasjement med en elv. Før lunsj ble det tekniske problemer, og hele gruppen dro tilbake til hostellet for å ha de neste foredragene. Her lærte vi ting om Russland som ikke er sømmelig å skrive i en blogg. Skal man få del i denne kunnskapen må man rett og slett være med Russlandsprosjektet på neste tur til Russland!

Photo shoot mellom slagene.

Grensesprengende vennskap «in the making». (og språktrening)

Her er Tina, Runa, Julie og Marianne akkurat ferdig med å tegne sine «Rivers of Life».

Senere på dagen fikk vi høre foredrag om blant annet utenlandsk agent-loven, som mange russiske organisasjoner som jobber med miljøvern og menneskerettigheter sliter med. Det ble til en fin diskusjon, som var litt vanskelig å følge med på for trøtte nordmenn med begrensede russiskkunnskaper.

På kvelden gikk alle på ekskursjon, og besøkte en grafitti-kunstner i byen. Han malte bilder med religiøse motiver, og viste oss det skumle loftet sitt med treskjæringer og hjemmelagde kniver.

Han med skautet. Han viste oss sin kunst. Han var en karakter.

Petrozavosks religiøse grafitti. Vi fikk grundig innføring i male-teknikken. Vi husker ikke om dette er Gud eller Jesus.

På veien tilbake tok vi på oss turisthatten, og risikerte livet for å krysse veien bort til Lenin-statuen.

Vi bare måtte ta et bilde med Lenin vi.

Etter en deilig kvelds med dill, kål og indisk scones-lignende brød, dro vi på konsert med NOID. Et Fantastisk band med sanger på et nesten utdødd karelsk språk.

 

NOID konsert

Dag 3 fikk vi en ny type grøt til frokost, sammen med russisk te, chai. Det eneste vi kan klage over under Barents Eco Art Academy er egentlig mangelen på kaffe, noe som alltid gjør oss nordmenn nervøse.

 

NU holdt en presentasjon om hva vi gjør, og vi fikk vise mange fine bilder fra kreative aksjoner Nu har hatt. Dasja fra PiM oversetter.

Marianne fra Stokmarknes holdt en innledning om hvorfor kombinere kunst og miljøvern, og fortalte om hvordan man har brukt konserter og utstillinger i kampen for oljefritt LoVeSe.

Land-art omvisning klarte vi også å få tid til!

Etter lunsj var det tid for Social Bar, der mange tema skulle diskuteres i grupper. Noen grupper jobbet mer praktisk med prosjekter som be ferdig innen utgangen av akademiet, mens andre grupper jobbet mer med planlegging og utforming av prosjekter.

Tina og Julie diskuterer hvilken gruppe de vil være med på.

Her fikk vi trent russisken vår, siden oversettingen ikke gikk like fort som praten. Vi nordmennene jukset med veganoplegget, og kjøpte ramm russisk røykt ost på butikken. Dag tre er maten fremdeles basert rundt dill og kål, noe vi lærer er ekstremt viktig i russisk mat.

Dag 4. Hostellet har ikke nok varmtvann til alle som vil dusje, men miljøvernere er jo kjent for både å dusje sammen, og å dusje i kaldt vann, så etter kalde og intime dusjer var det frokost. Grøt, som vanlig. Til noens glede og andres sorg. I dag var det millet-grøt med rosiner. Mmmm.

 

Alle lærte i alle fall ett ord på russisk: Каша Så kan dere gjette hva det betyr!

Etter å ha slukt grøten tok vi fra Norge bussen Petrozavodsks ungdomshus. Vi skulle få en presentasjon vi hadde gått glipp av tidligere. Lena fra Greenpeace sitt Moskva-kontor foltalte om hvordan industrialiseringen av Arktis truer reindriftskulturene. Hun fortalte om de grovt underrapporterte oljeutslippene i Komi republikken og i Nenets og hvordan det påvirker folk og natur.

Lena fra Greenpeace

 

Gruve-Tina, fra Natur og Ungdom sitt sentralstyre, holdt et engasjerende foredrag om grusomme gruver og gruvegrus i fjorden. Russerne lurte på om aksjonistene selv skulle betale bøtene, siden det var så mye – og ble imponert over innsatsen til aksjonistene.

 

Vi lærte mer om fjord-saken, og vi lærte at norske fjorder er veldig eksotisk i Russland.

Mikroplast-gruppen jobber med sitt miljøpolitiske kunstprosjekt! 🙂

Femte dagen gikk med til å jobbe med prosjekter, og på kvelden ble alle prosjektene presentert på Agri Culture Club i det nedlagte Kallevalla teateret.

En av gruppene hadde laget et menneske av søppel. Maria Kotova (bildet) fra Syktyvkar presenterte prosjektet med en minneverdig performance. (Legg merke til buttonen!)

Senere kunne Maria fortelle at hun sammen med en gjeng miljøvernere i Syktyvkar som hadde gravd frem en flott offentlig plass i byen. Vi hadde litt vansker med å forstå hverandre, men det kom frem at de hadde gravd vekk haugevis av gammelt søppel, som hadde samlet seg gjennom årenes løp. Det var bare de gamle som husket at det hadde vert en plass der. Og nå var den der altså igjen, skinnende rein.

Urfolksgruppa presenterer sitt prosjekt.

Mikroplastgruppa presenterer sitt resultat.

Lydkunst-av-søppel-gruppa holdt konert for oss! 😀

Som avslutning på arrangementet fikk vi vidunderlig veganmiddag, med en tilhørende herlig vegan kake før alle nordmennene måtte hive seg på natt-toget til St. Petersburg.

For noen av deltakerne ble det vel å merke litt mye vegansk mat.

 

En gjeng fylt til randen av gode minner på metroen i St. Petersburg, på vei hjem.

Litt etter litt ble deltakerne på akademiet spredd for alle vinder, noen på hvert tog. Siste pulje var de som skulle til Murmansk og Arkhangelsk. En 22 timer lang reise. Det ble en reise med utallige kopper te, instant nudler, kortspill og lange samtaler på språklig gyngende grunn. Neste blogginnlegg blir fra turen til Murmansk, og besøket på Kola Atomkraftverk.

Siste dagen var «seiersdagen», en stor dag i Russland. Peace out!

 

 

Prosjektet er støtta av Barentssekretariatet

Men i svarte…

Frivillige representantar frå «Sakhalins Miljøvakt» samlar opp oljesøl 6. desember 2015.

Foto: Oleg Klimov

Trass i oljesølet står lokalbefolkninga og fiskar. Dei seier at det førebels ikkje luktar olje av fisken, men at dei må vaske vekk oljefilmen som legg seg på fisken når dei dreg den opp av havet.

Foto: Sakhalins Miljøvakt

Kva er det som gjeng føre seg her då? La oss gå litt tilbake i tid, til 28. november 2015, altså ein månad tilbake. Tankskipet «Nadezjda», som var lasta med til saman 786 tonn diesel og olje, gjekk på grunn.

Foto: Oleg Klimov

Nei, forresten, la oss gå enno lenger tilbake, heilt til 1700-talet. Det var på den tida at øya, som ligg søraust i det som no er Russland, fekk namnet «Sakhalin». Etter ordrar frå den kinesiske keisaren vart det i 1710 laga eit kart over området, og dette kartet blei seinare feiltolka av europearane: «Saghalien-angahata», som tydar noko sånt som «Svartelv-klippene», skulle mest sannsynleg referere til utlaupet av ei elv på fastlandet. Det var derimot øya like ved som enda opp med namnet «Sakhalin», som betyr «svart». Eit dystert namn. Men det var ikkje før om lag 300 år seinare at det skulle sjå verkeleg svart ut.

Sakhalin – Søraust i Russland.

Slik som Noreg, opplever også Sakhalin eit såkalla olje-eventyr. Natt til 28. november i år blei derimot alt anna enn eventyrleg, då «Nadezjda» havarerte. Eit par dagar seinare, 1. desember, vart det meldt om at oljeutslippet hadde spreidd seg utover 11 kilometer av kystlinja.

Skarv. Foto: Sakhalins Miljøvakt

6. desember deltok 165 frivillige på ein dugnad i regi av dei frivillige organisasjonane «Sakhalins Miljøvakt» og «Klubb Bumerang». I tillegg deltok om lag 85 representantar for diverse statlige og private aktørar. Dei samla opp sand som var full av olje, tørka vekk oljefilm frå steinar, og enda opp med om lag 450 posar med tilsøla sand. Sjølv om dei klarte å samle opp mykje, utgjorde ikkje dette meir enn kanskje 5-10% av oljesølet, skriv Sakhalins Miljøvakt i eit presseskriv.

Foto: Oleg Klimov

12. desember reiser Sakhalins Miljøvakt tilbake til det same området på inspeksjon. Bygginga av ein veg ut til tankskipet, som havarerte 150 meter frå land, er i full gang – noko som lovar godt. Framleis er det håp om å få komme seg ut til skipet slik at ein kan unngå nye lekkasjar. Men diverre er kysten framleis tilgrisa av olje – til og med der den storslåtte dugnaden fann stad ei veke tidlegare. Om ikkje dette vert reinska opp, vil tidevann og uvér ta med seg oljesølet ut på havet igjen.

Foto: Sakhalins Miljøvakt

Så skjer det, så klart. 27. desember kjem uvéret. Bølgene slår mot tankskipet, inn i sjølve tankane, og ut igjen i havet. Sakhalins Miljøvakt melder om meir oljesøl langs kysten, mørkebrun farge på sjøen, og ein sterkare oljelukt. Rett rundt tankskipet er det synlege samlingar av olje – sjølv om myndigheitane 26. desember erklærte at tankane skal ha blitt fullstendig tømt.

Foto: Sakhalins Miljøvakt

Sakhalins Miljøvakt skriv vidare at omfanget av oljeutslippet hadde vore mykje mindre om ein frå starten av hadde satt ut oljelenser rundt tankskipet. Oljelensene hadde kunne hindre oljen i å flyte ut, sjølv under tre meter høge bølger. Det har vore utført treningsaksjonar med oljelenser i Sakhalin, seinast i 2011, men no når det verkeleg gjaldt blei dei ikkje brukt.

Den frivillige miljøorganisasjonen Sakhalins Miljøvakt har altså organisert dugnad, men det var på langt nær nok. For å hindre større omfang av oljeutslippet, og for å reinske opp oljesøl, måtte ein ha brukt utstyr og ressursar som myndigheitane sitt på. Miljøvakta kan nesten ikkje gjere noko meir enn å formidle det dei ser, noko dei gjer på nettstaden sin. Nedst i kvart presseskriv står det noko med liten skrift: «Justisdepartementet reknar den ikkje-statlege organisasjonen «Sakhalins Miljøvakt» som utenlandsk agent. «Miljøvakta» er lovpålagt å legge til denne kommentaren, men meiner at justisdepartementets vedtak er ubegrunna, og utfordrar dette i retten».

Frivillige representantar for Sakhalins Miljøvakt = utenlandske agentar??

 

28 år eldre, men ikke særlig klokere

Lørdag var det 28 år siden reaktor 4. på Tsjernobyl atomkraftverk gikk i lufta. På Kolahalvøya rett ved grensen til Norge går reaktorer av samme type som aldri før.

Konsekvensene av Tsjernobyl-ulykken var katastrofale. også for Norge. I tillegg til å gjøre ubotelig skade på norsk flora og fauna anslo Strålevernet i 2009 at ulykken til da hadde kostet Norge omtrent 650 millioner kroner.

Den normale driftsperioden for atomkraftreaktorer er på 30 år. De to eldste reaktorene på Kola går allerede 15 år på overtid, og i år søkes det om nok en utvidet driftsperiode for den 4. reaktoren på atomkraftverket nær Norges grenser.

Hvorfor blir driftstiden forlenget når man kjenner risikoen ved atomkraftproduksjon og mengden radioaktivt avfall som ingen kan håndtere forsvarlig?

Svaret finnes blant annet i Norges statsbudsjett. Bare mellom 1993 og 2007 ga Utenriksdepartementet 197,3 millioner i støtte til prosjekter som skal ha gått til sikkerhetstiltak ved Kola atomkraftverk gjennom Handlingsplanen for atomsaker.
Denne støtten går dog ikke bare til sikkerhetstiltak, men også til effektivisering av reaktorenes energiproduksjon, slik Bellona avslørte for noen år tilbake.

Den norske støtten av russisk atomkraftsikkerhet er et skrikende paradoks. Rosatom – det russiske atomenergibyrået – mangler ikke penger, men bruker dem snarere på blant annet å bygge nye atomkraftverk, når Norge og andre land er så ivrige på å betale for sikkerhetstiltak på de eksisterende kraftverkene.

Natur og Ungdoms søsterorganisasjon Priroda i Molodesh i Murmansk er en uttalt motstander av forlenget levetid for atomreaktorene på Kola atomkraftverk. De jobber særlig med informasjonsspredning om kraftverket og konsekvensene av atomkraft i regionen. Informasjonsarbeidet er svært viktig, særlig med tanke på at lokalbefolkningen stort sett er uvitende om situasjonen.

Deres arbeid gjør dem utsatt for press fra både myndighetene og andre store aktører på energifeltet. Det er tydelig at de store, nasjonale selskapene som arbeider i industrien ikke ønsker større fokus på sine områder. Både ryktespredning, økte administrative byrder og til og med vilkårlige arrestasjoner har vært midler brukt for å stilne aktivistene i PiM. Sist da den forrige lederen av PiM skulle møte Jens Stoltenberg til et møte i Murmansk.

I dag er det 28 år siden reaktor 4 i Tsjernobyl gikk i lufta. Ulykken fikk store konsekvenser for Norge, 200 mil unna. Kola atomkraftverk på sin side, ligger drøye 20 mil fra norskegrensa. Den 4. reaktoren på Kola får etter all sannsynlighet innvilget konsesjon til å drive i 15 eller til og med 20 år til. Den er allerede 15 år på overtid. I en konsekvensanalyse gjort av Statens Strålevern, hvor utgangspunktet er en ulykke hvor både utslipp og værsituasjon er verst tenkelig, fant man at transporttiden for radioaktivitet til Norge kunne komme ned i under tre timer. Russlands vilje til å varsle norske myndigheter om “hendelser” innen atomsektoren, er mildt sagt skremmende dårlig.

Jubileer er som regel forbundet med ettertanke og refleksjon. Spørsmålet tvinger seg frem: Er dette en sjanse vi er villige til å ta?

Russisk besøk til landsmøte

 

Lioba og Dima fra Aetas i Arkhangelsk og Dasja fra Priroda i Molodesj (Natur og Ungdom på russisk) besøkte forrige uke Norge for å delta på Natur og Ungdoms landsmøte i Fredrikstad. Mellom de til tider tøffe debattene om atompolitikk og stilling til EØS-avtalen fikk de en skikkelig innføring i organisasjonsdemokrati i praksis.

Priroda i Molodesj og Aetas er Natur og Ungdoms russiske søsterorganisasjoner i Nordvest-Russland. Sammen jobber vi med politiske saker, som atompolitikk og skogvern, samtidig som vi lærer av hverandre gjennom utveksling av folk og erfaringer.

Russerne var aller mest overrasket over hvor lenge de norske delegatene til landsmøtet kunne diskutere et tema eller et krav, og allikevel ende på at resultatet forble det samme, eller kun undergikk små, «redaksjonelle» endringer. Vi forklarte at selv om et forslag blir nedstemt til slutt, så mener vi at det er det verdien av selve meningsutvekslingen som er viktig. At alle lokallagene får argumentert for sitt syn, er selve grunnstenen i Natur og Ungdoms organisasjonsdemokrati.

Gjennom utveksling opplever vi forskjellene mellom russisk og norsk organisasjonsutforming. Det bidrar til perspektiv og hjelper oss å se vår egen organisasjon «utenfra».  Det tvinger oss til å selv tenke gjennom måten vi er organisert på, og stille spørsmål ved hvordan systemene og prosessene kan forbedres. Samtidig gir det russerne et verdifullt innblikk i hvordan de selv kan styrke sitt eget organisasjonsdemokrati.

Utveksling av folk er den beste formen for erfaring- og kulturutveksling. Gjennom Lioba, Dasja og Dima og alle de andre, får vi i Norge et unikt innblikk i hvordan det er å være engasjert ungdom og miljøverner i Russland, med alle de begrensninger og utfordringer det fører med seg. Vi får førstehåndsberetninger om konsekvensene av de seneste innstrammingene i lovverket, og innblikk i hvordan de arbeider for å omgå de nye reglene. Det er viktig både for oss og for norske myndigheter.

Pekespråk og samarbeid i Englenes andre by

Foto: Helene Jensen

Majestetiske statuer av Lenin og menn som rir på store fisker. Sovjetiske boligblokker så langt øye kan se. Løshunder i flokk som sniffer nysgjerrig på en katt ved en gammel fotballbane og sender tankene hen til den gamle barneboken om Oliver og Gjengen. Et uendelig mangfold av gråtoner. Fifty Shades of Grey. I Arkhangelsk så vi en helt annen side av verdens største land enn den man møter i de store byene.

Første helgen i november deltok Natur og Ungdoms russlandsprosjekt  og en gjeng studenter fra Natur og Ungdoms studentlag på et forum om bærekraftig utvikling i Arkhangelsk, Russland. Noen hadde vært i Russland før. Andre ikke.

Arkhangelsk ligger i Nordvest- Russland og er regionshovedstaden i regionen med samme navn. Tross at byen var Russlands viktigste havneby i middelalderen, er det i dag få som vet om den. Du finner ikke horder av amerikanske eller japanske turister her. Mildt sagt.  I dag er byen Russlands største havn for utskipning og tømmer, og har en stor treforedlings- og papirindustri. Navnet betyr erkeengel og er oppkalt etter et stort kloster fra 1600-tallet.

Natur og Ungdom har siden begynnelsen av 90-tallet samarbeidet med miljøvernorganisasjoner for ungdom i Nordvest-Russland. Den ene samarbeidspartneren vår er organisasjonen Aetas, som har tilholdssted nettopp i Arkhangelsk.  Denne helgen i november var vi invitert med på forum for bærekraftig utvikling. Langt, langt ute i skogen.

Vi ble busset til et stort hyttefelt hvor vi skulle bo i tre dager. Midt mellom det tradisjonelle og det moderne. Til venstre: Folkemuseet med eldgamle trekirker og vindmøller så langt øyet kunne se. Til høyre: regionens største papirforedlingsfabrikk. I midten og rett foran oss: en stor gjeng på rundt åtti unge, russiske miljøvernere hvorav svært få snakket noe særlig engelsk.

Foto: Knut Arne Oseid

Det viste seg å bli turens desidert største og morsomste utfordring. I en samtale er det forsåvidt kjekt (og mye enklere) dersom den andre parten skjønner hva du sier. Men det er ikke nødvendigvis en forutsetning. Og alternativet er så mye mye gøyere. For kommunikasjon er så vanvittig mye mer enn bare ord. Gjennom lek, kroppsspråk og utstrakt bruk av peking og lyder kan man komme utrolig langt. Det universelle pekespråket, noen enkle gloser på vertsspråket og frilynt lydrepertoar kan faktisk ta deg lenger enn keitete forsøk på å gjøre seg forstått på engelsk. Dessuten vil direkte kommunikasjon alltid trumfe det å snakke gjennom en tolk. I hvert fall så lenge man har råd til å regne med litt kommunikasjonssvinn.

Det kan man jo ikke alltid. Derfor er det litt rart at ikke flere nordmenn lærer seg russisk. Russland er vår største og kanskje aller viktigste nabo. Samarbeid og konfliktløsning i Barentsområdet og Nordområdene er, og vil fortsette å være et satsningsområde for Norge i all overskuelig fremtid. Det er ren geografi.  Da er det viktig at nordmenn og russere kjenner hverandre. Og at unge, engasjerte ungdommer kan møtes, diskutere og samarbeide på tvers av grenser og jobbe sammen for en bedre, mer bærekraftig verden.

Det var det vi gjorde på vår reise til Arkhangelsk denne høsten. Det var samarbeid, idéutveksling, kulturforståelse og grensesprengende miljøvern. Og det er det Natur og Ungdoms Russlandssprosjekt handler om.

Foto: Knut Arne Oseid

Russlandsprosjektet viser Medvedev hvor skapet skal stå.

Foto: Barentsobserver

Hvordan er det å aksjonere for å få oppmerksomheten til en av verdens mektigste menn, med skarpskyttere liggende på takene rundt deg?
Russlandsprosjektet gjør mye rart. Mye gøy, og enkelte ting er litt på kanten selv for oss.

Fra søndag 2. juni til onsdag 5. juni var vi i Kirkenes i anledning 20årsjubileet til Barentssamarbeidet, og underskrivingen av den nye Kirkeneserklæringen.

Vi visste fra før av at det kom til å være store mengder viktige personer til stede i Kirkenes denne uka. Statsminstrene fra Norge, Finland, Sverige og Russland skulle være tilstede, samt visepresidenten for EU-kommisjonen.
Dette var en perfekt mulighet for oss til å formidle vårt budskap til en mengde toppledere samtidig, og kanskje få god dekning i pressa på det vi gjorde. Det skulle i midlertidig bli vanskeligere enn først tenkt.

Allerede før vi dro opp til Kirkenes fikk vi vite at sikkerhetsopplegget kom til å bli enormt. Store deler av Kirkenes sentrum skulle bli avstengt i anledning jubileet, og store mengder politi ble sendt opp til Kirkenes fra både Oslo og Tromsø.
Når vi så søkte politiet om å få tillatelse til å ha aksjon, var det vanskelig å få svar. De virket positive, men vi hadde allerede ankommet Kirkenes da vi fikk svar. Vi fikk et personlig møte med stabssjefen for sikkerhetsoppbudet rundt toppledermøtet på Thon hotell i Kirkenes.

Natur og Ungdom har på generell basis et veldig positivt og konstruktivt forhold til politiet. Det viste seg nå, at dette betalte for seg. Stabssjefen ga oss premieplass!
Vi fikk stå så nærme statslederne at vi kunnet hoppet ned til de, men akkurat det, nettopp det, fikk vi streng beskjed om at kunne koste oss dyrt. Så dyrt, at i alle fall undertegnede fikk litt kalde føtter.

Vi fikk beskjed om, at alle som skulle være med på aksjonen måtte forhåndskontrolleres i politiets systemer, og at alle måtte gjennom grundig sjekk med metalldetektor før vi fikk komme inn på området. Men viktigst av alt, var at når vi først sto der, så måtte vi forholde oss ekstremt rolige.
Ingen kunne bevege seg utenfor området vi fikk tildelt. Ingen måtte bevege seg brått og uforventet, og ingen måtte under noen omstendigheter ta noe opp av lommene sine, eller plukke opp noe fra bakken, særlig ikke steiner.

Bakgrunnen for dette var enkel: Politiet kunne da ikke garantere for at vi ikke ble skutt. Skarpskyttere lå plassert rundt i området, og de ville holde øye med oss hele tiden. Russisk sikkerhetstjeneste tar ingen sjanser. Heller en død ungdomsaktivist, enn en sikkertsmessig risiko.

Og plutselig så sto vi der. Midt i sikkerhetssonen. Rett ved der statslederne ankom i sine lange kortesjer. Ingen av oss så skarpskytterne med det blotte øyet, men på takene lå det mennesker med kikkerter og kommunikasjonsutstyr, og mange vinduer i hotellet sto på gløtt, med bevegelser i gardinene.

Da var det allerede for sent å tenke på sånt. Vi gjorde det vi var kommet for å gjøre, og det som politiet også ville vi skulle gjøre. Vi skulle markere oss, og la budskapet bli hørt. Vi sto der med store bannere, med påskriften «Miljø og menneskrettigheter» på norsk og russisk, og ropte: «En grønn fremtid for Barentsregionen» på russisk, «Green rights, human rights» og «Ja til en fornybar Barentsregion». Alle skulle forstå oss, alle skulle merke oss, og det gjorde de.

Hvorvidt de vurderte hva vi sa eller ikke, og hvilken effekt det hadde, er mer usikkert.
Rett etterpå sa Russlands statsminister, Dimitri Medvedev, til journalister på Thon hotell, at «Ikke-statlige organisasjoner er ikke nødvendige for samarbeidet mellom borgere i Norge og Russland», på tross av at Stoltenberg sa klart og tydelig i fra om hvor Norge står i saken.

Les mer hos Bellona: http://www.bellona.org/articles/articles_2013/barents_summit_wrap?utm_source=dlvr.it&utm_medium=facebook

Vi ble siktet på med skarpt, og skjøt med skarpe ordelag tilbake.
Enden på visa, var at fokuset på ikke statlige organisasjoners situasjon i Russland ble mer sentralt, og miljøet fikk også sin tid i rampelyset.

Hvem vant?
Spør du oss, så vant individene i Barentsregionen en enkeltseier i kampen for en ren og fornybar region, med gode forhold for individers rettigheter.
Og Medvedev? Han dreit seg ut.