Strategitur, Arkhangelsk 2019

Skrevet av David Nese

Det hele begynte grytidlig fredagsmorgen. På Gardermoen ble reisefølget samlet, dvs. Daniella, Una og meg selv. Reisen til Arkhangelsk, gikk via Helsinki og St. Petersburg og reisen var preget av søvn, flymat og mer søvn.

Da vi endelig var fremme i Arkhangelsk ble vi møtt av flere medlemmer fra PiM på hotellet. PiM hadde tatt en solid 24-timers togtur fra Murmansk til Arkhangelsk et par dager tidligere for å møte oss og 42. Deretter dro vi til en lokal restaurant sammen med PiM. Her møtte vi 42 og Milly som alt hadde vært et par dager i St. Petersburg, men nettopp hadde kommet til Arkhangelsk. På restauranten, som hadde bestemt seg for å servere retter fra så å si alle verdens kjøkken (og selvsagt hadde japansk innredning), tilbrakte vi resten av kvelden. Her ble vi bedre kjent, snakket om restaurantens «sushi» og la grunnlaget for resten av helgen.

Lørdagen begynte med frokost på hotellet. Kantinen var preget av et begrenset utvalgt, en kantinedame som var totalt likegyldig til alt og alle, russisk TV høyt i bakgrunnen, og ekte russiske trailersjåfører i fleece-overalls med camo-print. Etter en helt ok frokost hadde vi noen timer til å leke oss i førjulsdestinasjonen Arkhangelsk.

Først dro vi til det som skulle vise seg å være et pepperkakemuseum, hvor vi fikk se pepperkakens historie i Arkhangelsk og hvordan de lagde disse i gamle dager. Her ble vi også møtt av en svært søt dame som absolutt ville at vi skulle ta et gruppebilde hvor vi holdt en diger pepperkakefisk.

Turisttilværelsen bevegde seg videre nedover den store gågaten i Arkhangelsk hvor vi fikk oppleve noe en kun kan oppleve i Arkhangelsk rett før jul. Med litt tacky julemusikk i bakgrunnen så vi flere hester med sommerfuglvinger (ja, du leste riktig, sommerfuglvinger) og en stor kamel på den snødekte gaten. Det var nok av folk som beundret denne litt snodige opplevelsen av å se en kamel i 5 minus helt nord i Russland. Glem London, det er Arkhangelsk du må dra til for å oppleve den nye førjulsdestinasjonen.

Etter å ha samlet oss, dro vi tilbake til hotellet før vi reiste ut til hytten hvor vi skulle tilbringe resten av helgen. Hytten lå en halvtimes kjøretur utenfor Arkhangelsk. Her var det flere andre hytter og en kunne se utover et flott og skogdekt landskap. I det fjerne kunne en også skimte en stor fabrikk som pumpe holdt på døgnet rundt. På hytten begynte formålet med turen, nemlig å planlegge hva som skulle skje i 2020 med Russlandsprosjektet. Vi var anslagsvis 15-16 stykker: 6 fra PiM, 6 fra 42 og 4 fra NU. Resten av dagen var det diskusjon og workshops om forventninger for helgen og hva vi ønsket av Russlandsprosjektet ideelt sett skal være.

Deretter fikk vi en gjennomgang av utbyggingen på Shies, et avfallsdeponi syd i Arkhangelsk-regionen (les mer her). Her planlegger myndighetene å bygge et deponi hvor søppel fra Moskva skal sendes over 1000 km med tog og deponeres i en sårbar myr. Søppelet skal altså ikke forsøkes å bli gjenbrukt, men kun graves rett ned. For å unngå dette har det siden i fjor høst vert aktivister tilstede på Shies for å unngå utbygging samt å skape bevissthet. Myndighetene har til stadighet nektet for alt sammen, og hevdet at det skal resirkuleres. Aktivister har derimot brutt seg inn i «resirkuleringsanleggene» og vist at søppelet skal kuttes opp og pakkes i plastikk før det sendes på den over 1000 km lange turen.

Etter dette nedslående foredraget ble det etter hvert litt lystigere, og vi sosialiserte resten av kvelden. Her snakket vi om hva vi nordmenn tenkte om Arkhangelsk, om vi syntes Murmansk eller Arkhangelsk var finest og hva Russerne visste om Norge.

Søndagen var en lang dag med mye program. Det første som stod på programmet var Unas foredrag om Russlandsprosjektets støttegivere og deres mål for å støtte prosjektet. Dette satt rammen for resten av dagen når vi skulle konkretisere ideer.  Deretter var det workshop hvor en skulle presentere hva hver organisasjon hadde som ambisjon om å gjøre alene, og felles i prosjektet. PiM ønsket blant annet å arbeide mer med å etablere grønne byområder i Murmansk og å øke kunnskap om bedre søppelsortering i det private næringslivet. 42 hadde ambisjon om å få til en slags økofestival, mens vi i NU ønsket å blant annet å arbeide med å lage en NU-skole for å vise hvordan NU fungerer og hvordan PiM og 42 kan bruke dette i sin virksomhet. Etter å ha snakket mye om hvordan disse ideene kunne kombineres, videreutvikles og tydeliggjøres gikk dagen over på et tidshjul. Her skulle alle organisasjonene legge ned en tentativ idé om 2020, slik at det ble enklere å ha oversikt over partnerne, samt og se når det ble «opphopning» av mange prosjekter.

Etter dette presenterte Daniella Russlandsutvalgets prosjekt om reprosesseringsanlegget Majak og viste filmene som vi hadde laget (les mer her) til PiM og 42. Dette var en kjent sak for mange, men det var tydelig at det både engasjerte og vekte økt interesse for atomkraft. Så var det på tide å oppsummere våre tanker, og evaluere hva som kunne ha gått bedre.  Resten av kvelden gikk så til å bli bedre kjent, spille jenga og snakke om det vi hadde lært av hverandre.

Så hva er mine inntrykk etter turen? Vi er tre ulike organisasjoner som har ulike fokusområder, men vi drar alle sammen i samme retning. Hvis vi skal klare å redde planeten vår og endre hvordan vi lever, så må vi jobbe sammen. Ikke bare internt i Norge, men vi må også jobbe internasjonalt og lære av hverandre, og hjelpe hverandre som best vi kan. Det er dette som er målet til Russlandsprosjektet, NU, PiM og 42 skal alle lære av hverandre slik av vi kommer sterkere ut av miljøkampen!

Studietur til Murmansk, oktober 2019

Skrevet av Milly Meyer

Torsdag morgen møttes vi, altså Una, Vilja, Viktor og Milly, på Oslo S. Vi toget oppover mot Gardermoen og fikk, med knappest mulig margin, satt oss inn på flyet i retning Kirkenes. På flyplassen i Kirkenes møtte vi verdens triveligste bussjåfør som kjørte oss inn til Kirkenes sentrum. Der satt vi på kafe, gikk i bokhandel og fikk i oss en tidlig middag før vi turet innover mot Storskog grensestasjon.

 

Vi kom oss fint gjennom grensa og flere sov hele veien inn mot Murmansk by, en knapp tre timers kjøretur fra Kirkenes. Innen vi var kommet fram var det blitt helt mørkt. På hotellet møtte vi våre samarbeidspartnere fra 42 som var kommet fra Arkhangelsk, på andre siden av Kvitsjøen samme kveld. Vi fikk i oss litt mat sammen med lederen av PiM, Anton.

 

Fredag morgen møttes vi utenfor hotellet og ble geleidet inn i en ventende buss. Vi fire fra NU, fire fra 42, 18 medlemmer av PiM og en russisk ekspert på atomkraft ble busset nedover Kolahalvøya til byen Poljarnie Zori, som er den nærmeste byen til Kola atomkraftverk. I Poljarnie Zori sto en lunsj med klassisk russisk kantinemat før vi dro til Kola atomkraftverks informasjonssenter.

 

Fra omvisningen på målesenteret.

Før vi fikk en offisiell omvisning på informasjonssenteret, ble vi først sendt til deres målesenter og plassen de hadde deres mobile strålemåler. Vi ble delt inn i to grupper som fikk omvisninger av hver vår sjefsingeniør. Vi fikk se de forskjellig rommene der målingene og oppfølgingen skjedde. På et av rommene hadde de samlet inn bær, jord og vann for å sjekke strålingsnivået i naturen rundt atomkraftverket. Vi fikk korte innføringer i hvordan de forskjellig målingene gjøres.

 

Noe av det som var samlet inn for målinger.

På utsiden av laboratoriene stod en varebil med spesialutstyr som gjorde at den funket som en mobil strålemåler. Bilen hadde et interaktivt kart som viste live-målinger fra målestasjoner i nærområdet og bak var det fullt av utstyr, som spader og målere, som trengs når man skal måle stråling. Noen målinger skal gjøres ca. 60 cm under bakken og da er det jo praktisk å ha en spade lett tilgjengelig.

 

Vilja foran den mobile strålemåleren.

Da vi var ferdig med omvisningen i den mobile stråleenheten ble vi busset tilbake til informasjonssenteret der vi fikk et foredrag, fra en høytstående representant for atomkraftverket om Kola atomkraftverks historie og fremtid. Kola atomkraftverk består av 4 reaktorer og den første av disse ble bygget i 1973. Da disse reaktorene ble bygget var det meningen at de skulle være i drift i 30 år før de skulle dekommisjoneres. Dekommisjonering er en nedbygging og behandling av reaktorene og deres avfall. Denne dekommisjoneringen skulle ha startet i 2003, men det ble bestemt at man skulle doble levetiden til disse reaktoren fra 30 til 60 år. Reaktorene når ikke opp til de strenge sikkerhetskravene for drift av atomkraftverk, men Rosatom, det statlige selskapet som eier og drifter kraftverket, mener at disse reaktorene ble bygget med så høy sikkerhetsmargin at de helt klart skal tåle å driftes lengre selv nå som den ene er 16 år på overtid. Hvis du vil lære mer om Kola atomkraftverk, også kalt verdens farligste atomkraftverk kan du klikke her.

 

Foredrag og spørsmålsrunde med representant for Kola atomkraftverk.

Etter foredrag med representanten fikk vi anledning til å stille ham spørsmål. Våre russiske samarbeidspartnere var veldig engasjert og hadde mange spørsmål, spesielt om hvordan man kunne rettferdiggjøre denne doblingen av levetid for reaktorene og hva som kom til å skje når de 60 årene er ferdig. Denne spørsmålsrunden ledet til sitater fra denne representanten som «People keep telling us that our units are old, but there is nothing wrong about them.», «I love my Nuclear Powerplant» og «There is no point in discussing what will happen so far in the future». Så vi ble ikke så mye klokere på hva som kommer til å skje om en 14 års tid, når disse reaktorene har nådd sin maksimale levetid, for andre gang.

 

Hele gjengen samlet utenfor informasjonsenteret.

Etter dette var tiden kommet for å sette oss på bussen og komme oss inn til Murmansk by igjen for en veldig koselig fellesmiddag for en småsliten forsamling som nok trengte 3 timer på buss for å få samlet seg etter mange inntrykk på denne ekspedisjonen.

 

Lørdag formiddag var det klart for å en hel dag med workshop og foredrag på kontoret til PiM. Vi begynte med en workshop med den britiske aktivisten Dan Glass som snakket om kreativ aktivisme. Dan er en del av Beautiful Trouble-initiativet og vi lærte mye om forskjellige typer aksjoner og hvordan man kan være mer kreativ og skape mer oppmerksomhet rundt aksjoner. Hvis du har sett den oppblåsbare Trump-babyen, så er det en av de mange kreative aksjonene Dan har vært med på. Vi fikk god tid under workshopen til å utveksle meninger, bli inspirert, være kreative, og til slutt ble vi delt i to grupper og skulle presentere en kreativ aksjon vi planla.

 

Dan Glass som snakker om kreativ aktivisme.

Vi deler tanker om våre favorittaksjoner gjennom tidene.

Presentasjon av kreativ aksjon.

Etter workshop om aksjonisme var det tid for å snakke om atomkraft igjen. Først fikk vi et foredrag fra journalisten Anna Kireeva fra Barents Press om opprydningen av Andrejevbukta, som Norge har vært med å sponse økonomisk. Du kan lese mer om Andrejevbukta her. Så kom studieturens siste foredrag med Andrej Ozharovskij som snakket mer om Kola atomkraftverk og hans jakt på informasjon om hva som skjer med atomavfallet.

 

Andrej Ozharovskij snakker om Kola atomkraftverk.

Viktig å følge med på siste presentasjon, selv etter en lang dag med workshop.

Den siste middagen sammen var kommet og det var trist å si farvel. Man rekker å bli godt kjent med folk på noen få dager og som NU-er blir man stum av beundring for det PiM og 42 får til med de begrensingene som er pålagt det russiske organisasjonslivet. Vi har lært mye av hverandre og kommer hjem til Norge med nye ideer om kreativ aktivisme, nye venner og masse informasjon om verdens farligste atomkraftverk.

 

Fikk med oss soloppgangen på vei mot Kirkenes igjen.

 

Russiske ritualer 101

Oskar i Russlandsprosjektet er en ekspert på russiske ritualer som ingen har hørt om. Sjekk ut denne ønskereprisen fra når vi var i Russland i Februar 2013.