Skrevet av Milly Meyer
Torsdag morgen møttes vi, altså Una, Vilja, Viktor og Milly, på Oslo S. Vi toget oppover mot Gardermoen og fikk, med knappest mulig margin, satt oss inn på flyet i retning Kirkenes. På flyplassen i Kirkenes møtte vi verdens triveligste bussjåfør som kjørte oss inn til Kirkenes sentrum. Der satt vi på kafe, gikk i bokhandel og fikk i oss en tidlig middag før vi turet innover mot Storskog grensestasjon.
Vi kom oss fint gjennom grensa og flere sov hele veien inn mot Murmansk by, en knapp tre timers kjøretur fra Kirkenes. Innen vi var kommet fram var det blitt helt mørkt. På hotellet møtte vi våre samarbeidspartnere fra 42 som var kommet fra Arkhangelsk, på andre siden av Kvitsjøen samme kveld. Vi fikk i oss litt mat sammen med lederen av PiM, Anton.
Fredag morgen møttes vi utenfor hotellet og ble geleidet inn i en ventende buss. Vi fire fra NU, fire fra 42, 18 medlemmer av PiM og en russisk ekspert på atomkraft ble busset nedover Kolahalvøya til byen Poljarnie Zori, som er den nærmeste byen til Kola atomkraftverk. I Poljarnie Zori sto en lunsj med klassisk russisk kantinemat før vi dro til Kola atomkraftverks informasjonssenter.
Fra omvisningen på målesenteret.
Før vi fikk en offisiell omvisning på informasjonssenteret, ble vi først sendt til deres målesenter og plassen de hadde deres mobile strålemåler. Vi ble delt inn i to grupper som fikk omvisninger av hver vår sjefsingeniør. Vi fikk se de forskjellig rommene der målingene og oppfølgingen skjedde. På et av rommene hadde de samlet inn bær, jord og vann for å sjekke strålingsnivået i naturen rundt atomkraftverket. Vi fikk korte innføringer i hvordan de forskjellig målingene gjøres.
Noe av det som var samlet inn for målinger.
På utsiden av laboratoriene stod en varebil med spesialutstyr som gjorde at den funket som en mobil strålemåler. Bilen hadde et interaktivt kart som viste live-målinger fra målestasjoner i nærområdet og bak var det fullt av utstyr, som spader og målere, som trengs når man skal måle stråling. Noen målinger skal gjøres ca. 60 cm under bakken og da er det jo praktisk å ha en spade lett tilgjengelig.
Vilja foran den mobile strålemåleren.
Da vi var ferdig med omvisningen i den mobile stråleenheten ble vi busset tilbake til informasjonssenteret der vi fikk et foredrag, fra en høytstående representant for atomkraftverket om Kola atomkraftverks historie og fremtid. Kola atomkraftverk består av 4 reaktorer og den første av disse ble bygget i 1973. Da disse reaktorene ble bygget var det meningen at de skulle være i drift i 30 år før de skulle dekommisjoneres. Dekommisjonering er en nedbygging og behandling av reaktorene og deres avfall. Denne dekommisjoneringen skulle ha startet i 2003, men det ble bestemt at man skulle doble levetiden til disse reaktoren fra 30 til 60 år. Reaktorene når ikke opp til de strenge sikkerhetskravene for drift av atomkraftverk, men Rosatom, det statlige selskapet som eier og drifter kraftverket, mener at disse reaktorene ble bygget med så høy sikkerhetsmargin at de helt klart skal tåle å driftes lengre selv nå som den ene er 16 år på overtid. Hvis du vil lære mer om Kola atomkraftverk, også kalt verdens farligste atomkraftverk kan du klikke her.
Foredrag og spørsmålsrunde med representant for Kola atomkraftverk.
Etter foredrag med representanten fikk vi anledning til å stille ham spørsmål. Våre russiske samarbeidspartnere var veldig engasjert og hadde mange spørsmål, spesielt om hvordan man kunne rettferdiggjøre denne doblingen av levetid for reaktorene og hva som kom til å skje når de 60 årene er ferdig. Denne spørsmålsrunden ledet til sitater fra denne representanten som «People keep telling us that our units are old, but there is nothing wrong about them.», «I love my Nuclear Powerplant» og «There is no point in discussing what will happen so far in the future». Så vi ble ikke så mye klokere på hva som kommer til å skje om en 14 års tid, når disse reaktorene har nådd sin maksimale levetid, for andre gang.
Hele gjengen samlet utenfor informasjonsenteret.
Etter dette var tiden kommet for å sette oss på bussen og komme oss inn til Murmansk by igjen for en veldig koselig fellesmiddag for en småsliten forsamling som nok trengte 3 timer på buss for å få samlet seg etter mange inntrykk på denne ekspedisjonen.
Lørdag formiddag var det klart for å en hel dag med workshop og foredrag på kontoret til PiM. Vi begynte med en workshop med den britiske aktivisten Dan Glass som snakket om kreativ aktivisme. Dan er en del av Beautiful Trouble-initiativet og vi lærte mye om forskjellige typer aksjoner og hvordan man kan være mer kreativ og skape mer oppmerksomhet rundt aksjoner. Hvis du har sett den oppblåsbare Trump-babyen, så er det en av de mange kreative aksjonene Dan har vært med på. Vi fikk god tid under workshopen til å utveksle meninger, bli inspirert, være kreative, og til slutt ble vi delt i to grupper og skulle presentere en kreativ aksjon vi planla.
Dan Glass som snakker om kreativ aktivisme.
Vi deler tanker om våre favorittaksjoner gjennom tidene.
Presentasjon av kreativ aksjon.
Etter workshop om aksjonisme var det tid for å snakke om atomkraft igjen. Først fikk vi et foredrag fra journalisten Anna Kireeva fra Barents Press om opprydningen av Andrejevbukta, som Norge har vært med å sponse økonomisk. Du kan lese mer om Andrejevbukta her. Så kom studieturens siste foredrag med Andrej Ozharovskij som snakket mer om Kola atomkraftverk og hans jakt på informasjon om hva som skjer med atomavfallet.
Andrej Ozharovskij snakker om Kola atomkraftverk.
Viktig å følge med på siste presentasjon, selv etter en lang dag med workshop.
Den siste middagen sammen var kommet og det var trist å si farvel. Man rekker å bli godt kjent med folk på noen få dager og som NU-er blir man stum av beundring for det PiM og 42 får til med de begrensingene som er pålagt det russiske organisasjonslivet. Vi har lært mye av hverandre og kommer hjem til Norge med nye ideer om kreativ aktivisme, nye venner og masse informasjon om verdens farligste atomkraftverk.
Fikk med oss soloppgangen på vei mot Kirkenes igjen.
Natur og Ungdoms Russlandsprosjekt 