Solidarity and collaboration: An interview with Anna Dobrovolskaya

Photo: Förenningen Ordfront

Since 2007, Anna Dobrovolskaya has been working with creating awareness about human rights in Russia. She has been working with human rights schools educating young and old about their rights and creating a place where they can feel safe to speak freely. She has been training people to go to court, to observe the police working, to help with research. So that they will be prepared to act in a situation when their or others’ rights are violated. The YHRM focuses on offering solidarity, collaboration and the understanding of our common challenges. Saturday October 29, she visited Globaliseringskonferansen in Oslo, to talk about human rights in Russia. 

Can you tell us more about your work on creating awareness about human rights in Russia?

– The work of Youth Human Rights Movement (YHRM) in Russia is mainly targeted to raise awareness about human rights amongst young people. We do this via human rights schools, mainly in Moscow, Saint Petersburg and a few other large cities,which are open for everyone who wants to learn more. Basically we create a special space where people can become human rights activists, where they can learn more about the work and projects of different human rights NGOs, as well as joining organizations in the future.

Every 6 months, we educate several hundreds persons aged 18-35, and about 3 out of 10 of them remain activists in different NGOs, or create their own initiatives regarding human rights.

In addition to the seminars, we also run several awareness-raising projects where we use different «modern» instruments to talk about human rights, such as comic-books or cartoons and exhibitions.

We get a lot of interest from young people, but of course, our efforts are not enough to involve really huge amounts of people in this field. The most important aim of this work for us is to spread human rights values and provide possibilities for the newcomers to the human rights movement to meet peers and get first-hand knowledge from experts.

How has the “Foreign agent law” from 2012 affected the work of YHRM and your work on creating a place where people can speak freely?

– There is no single NGO in Russia which would not suffer from the new laws. Our NGO was not included to the foreign agents list, but what’s worst about this law is that the words «foreign agents» has become associated with human rights defenders. Ordinary people do not get into all the legal details, so for them, all human rights defenders are foreign agents, and then we have to explain why we are not.

If we were included in the list, it would have become more complicated to maintain partner relations with state bodies, schools, universities, and for some our colleagues, also with courts, prison authorities and state lawyers etc.

For those NGOs who has been included in the list, it has also meant hundreds of hour spent in courtrooms, huge fines and lots of lost newcomers.

At the same time I think the laws in themselves did not have such a huge influence on freedom of expression, but that the law-enforcement practice had. Since the conflict in Ukraine and Maidan in 2013. the country more and more soaks itself in atmosphere of hatred and fear. Based on different research we now see the lowest level of mutual trust between people, and also a growing trend of trying to find an enemy who can be blamed for all the bad events.

The YHRM focuses on offering solidarity and collaboration. How do you collaborate with others?

– We always tried to think outside of national borders, and we monitor the human rights situation not only in Russia. YHRM was created as an international community, and we try to stay as much connected with our colleagues from other countries as possible.

We had been actively involved in the solidarity with Belarus human rights defenders after the events of 2010, which has been a very good example of international solidarity actions, when people from different countries were doing really joint actions, shared plans and developed joint advocacy strategies.

As a network, we always provide solidarity actions support to all our members, in case of risk or any other kind of emergency.

Unfortunately the last years have been very hard for all of us, so most of the time, everyone is busy with their own survival rather than with real help and solidarity with others.

Teatr Doc: Defending human rights on stage

 

Photo: Teatr Doc

Nature and Youth and the Norwegian Helsinki Committee has invited the Moscow theatre group Teatr Doc to Oslo, to show a new play on Russian human rights defenders. Teatr Doc’s work is political and critical, and this has caused the authorities to take action. In late 2014, they were evicted from their location, and a special anti-extremism police division charged them with a case of extremism. The theater had been screening clips from a documentary on the political turmoil and bloodshed in Ukraine.  Fortunately, the charges were dropped and they found a new place in a former fish shop. At Globaliseringskonferansen in Oslo, Saturday October 29, they will show a new play reflecting the unvarnished reality of everyday life in Russia.

What are you going to show at Globaliseringskonferansen?

– It will be the first premiere abroad of new a play about Russian human rights defenders. At the moment it is called «The last party». It was already presented as a draft play to the audience in Russia, and the final premiere in Moscow will be November 18th.

The play is based on interviews with human rights activists, and the reality of their everyday life as human rights defenders. We have collected 11 interviews from different Russian human right defenders, some of them are known both within and outside of the country, while some are only known in their region or sphere of work.

At Globaliseringskonferansen, the text from the interviews will be followed by real quotes from Russian media and online blogs, saying how bad human rights defenders are, and how much harm they bring the country.

The play will be performed by 5 actors from Teatr.doc, accompanied by Anna Dobrovolskaya, who will be telling her story of personal relations with the interview heroes from the interviews.

We expect that the play will be very interesting for the Moscow public, and that it will meet huge demand and expectations, as people very often don’t know anything about the human rights defenders and hardly have heard about more than one or two names.

 

Can you tell us more about how it is to work with freedom of expression in Russia today?

– After we had created and played our earlier documentary play about the prisoners of the «Bolotnaya» case, our theater was expelled from the premises and cut from all the existing state and municipal grants. Now we have to survive on our own, and by very sporadic support from our Western donors as well as crowdfunding campaigns among Russian citizens.

At the same time, in this situation we have no other boundaries and may really play what we want. We have for example presented the play «Coming out of the closet», which is about LGBT people in Russia, and it became extremely popular among the Moscow audience. We also have a play about the conflict in Ukraine, and the human rights violations and repressions in Crimea, called «The war is near», which is very well known both among the theater public, media and the audience.

Sometimes actors don’t feel comfortable with the topics and may refuse to take part in the plays. Then we find someone who has no personal contradictions, and who is not afraid to speak out.

For further information, read an interview with Elena Gremina, chairwoman of the theater, here.

The Last Party: Play about Human Rights Defenders in Russia

 

Photo: Teatr Doc

On Saturday October 29th, at 19.30, the Russian drama company Teatr Doc will show a special play made exclusively for the Globalization Conference in Oslo. The play is called «The Last Party. Play about Human Rights Defenders in Russia», and is based on interviews with human rights activists, reflecting the unvarnished reality of everyday life in Russia.

The background for this seminar is Russian authorities’ resistance to political cooperation across national borders, which is becoming a threat to Russian civil society organizations (NGO’s). New Russian legislation is a direct attack on the Russian human rights movement and leads to curtailing of the Russian civil society. People who have previously been able to raise their voices and speak freely, are now being silenced by Russian legislation.

The string of new legislations seen since 2012, is in conflict with international human rights and the Russian Constitution, which guarantees freedom of speech and freedom of association. These are new laws with a broad scope and unspecific definitions. This means that the government can use these laws when it suits them, against almost anyone. Activists are living in constant uncertainty about if the laws will affect them, and if so, when.

In addition to the play by Teatr Doc, Nature and Youth and the Norwegian Helsinki Committee have also invited Russian lawyer Aleksander Popkov  and Anna Dobrovolskaya from The Youth Human Rights Movement (YHRM) to talk about how activists work under such conditions and how they are continuously seeking new forms of cooperation and new forms of activism. The conversation will be moderated by Julie Wilhelmsen from Norwegian Institute of International Affairs (NUPI).

Aleksander Popkov has been working with activists from a legal perspective, protecting those who are suffering from human rights violations. Popkovs clients include Hennadiy Afanasyev, a Crimean activist convicted and sentenced to jail on the charges of plotting a terrorist act, and Yevgeny Vitishko, an environmentalist who was jailed because he spoke up about the ecological disaster in the wake of the Sochi Olympics. Popkov also represented two of the members of Pussy Riot, Alyokhina and Tolokonnikova.

Since 2007, Anna Dobrovolskaya has been working with creating awareness about human rights in Russia. She has been working with human rights schools educating young and old about their rights and creating a place where they can feel safe to speak freely. She has been training people to go to court, to observe the police working, and to help with research, so that they will be prepared to act in a situation when their or others’ rights are violated. The YHRM focuses on offering solidarity, collaboration and the understanding of our common challenges.

With this seminar we would like to elucidate how activism in Russia is being challenged and how some people refuse to give up and keep on fighting for what they believe is right. See you there!

Men i svarte…

Frivillige representantar frå «Sakhalins Miljøvakt» samlar opp oljesøl 6. desember 2015.

Foto: Oleg Klimov

Trass i oljesølet står lokalbefolkninga og fiskar. Dei seier at det førebels ikkje luktar olje av fisken, men at dei må vaske vekk oljefilmen som legg seg på fisken når dei dreg den opp av havet.

Foto: Sakhalins Miljøvakt

Kva er det som gjeng føre seg her då? La oss gå litt tilbake i tid, til 28. november 2015, altså ein månad tilbake. Tankskipet «Nadezjda», som var lasta med til saman 786 tonn diesel og olje, gjekk på grunn.

Foto: Oleg Klimov

Nei, forresten, la oss gå enno lenger tilbake, heilt til 1700-talet. Det var på den tida at øya, som ligg søraust i det som no er Russland, fekk namnet «Sakhalin». Etter ordrar frå den kinesiske keisaren vart det i 1710 laga eit kart over området, og dette kartet blei seinare feiltolka av europearane: «Saghalien-angahata», som tydar noko sånt som «Svartelv-klippene», skulle mest sannsynleg referere til utlaupet av ei elv på fastlandet. Det var derimot øya like ved som enda opp med namnet «Sakhalin», som betyr «svart». Eit dystert namn. Men det var ikkje før om lag 300 år seinare at det skulle sjå verkeleg svart ut.

Sakhalin – Søraust i Russland.

Slik som Noreg, opplever også Sakhalin eit såkalla olje-eventyr. Natt til 28. november i år blei derimot alt anna enn eventyrleg, då «Nadezjda» havarerte. Eit par dagar seinare, 1. desember, vart det meldt om at oljeutslippet hadde spreidd seg utover 11 kilometer av kystlinja.

Skarv. Foto: Sakhalins Miljøvakt

6. desember deltok 165 frivillige på ein dugnad i regi av dei frivillige organisasjonane «Sakhalins Miljøvakt» og «Klubb Bumerang». I tillegg deltok om lag 85 representantar for diverse statlige og private aktørar. Dei samla opp sand som var full av olje, tørka vekk oljefilm frå steinar, og enda opp med om lag 450 posar med tilsøla sand. Sjølv om dei klarte å samle opp mykje, utgjorde ikkje dette meir enn kanskje 5-10% av oljesølet, skriv Sakhalins Miljøvakt i eit presseskriv.

Foto: Oleg Klimov

12. desember reiser Sakhalins Miljøvakt tilbake til det same området på inspeksjon. Bygginga av ein veg ut til tankskipet, som havarerte 150 meter frå land, er i full gang – noko som lovar godt. Framleis er det håp om å få komme seg ut til skipet slik at ein kan unngå nye lekkasjar. Men diverre er kysten framleis tilgrisa av olje – til og med der den storslåtte dugnaden fann stad ei veke tidlegare. Om ikkje dette vert reinska opp, vil tidevann og uvér ta med seg oljesølet ut på havet igjen.

Foto: Sakhalins Miljøvakt

Så skjer det, så klart. 27. desember kjem uvéret. Bølgene slår mot tankskipet, inn i sjølve tankane, og ut igjen i havet. Sakhalins Miljøvakt melder om meir oljesøl langs kysten, mørkebrun farge på sjøen, og ein sterkare oljelukt. Rett rundt tankskipet er det synlege samlingar av olje – sjølv om myndigheitane 26. desember erklærte at tankane skal ha blitt fullstendig tømt.

Foto: Sakhalins Miljøvakt

Sakhalins Miljøvakt skriv vidare at omfanget av oljeutslippet hadde vore mykje mindre om ein frå starten av hadde satt ut oljelenser rundt tankskipet. Oljelensene hadde kunne hindre oljen i å flyte ut, sjølv under tre meter høge bølger. Det har vore utført treningsaksjonar med oljelenser i Sakhalin, seinast i 2011, men no når det verkeleg gjaldt blei dei ikkje brukt.

Den frivillige miljøorganisasjonen Sakhalins Miljøvakt har altså organisert dugnad, men det var på langt nær nok. For å hindre større omfang av oljeutslippet, og for å reinske opp oljesøl, måtte ein ha brukt utstyr og ressursar som myndigheitane sitt på. Miljøvakta kan nesten ikkje gjere noko meir enn å formidle det dei ser, noko dei gjer på nettstaden sin. Nedst i kvart presseskriv står det noko med liten skrift: «Justisdepartementet reknar den ikkje-statlege organisasjonen «Sakhalins Miljøvakt» som utenlandsk agent. «Miljøvakta» er lovpålagt å legge til denne kommentaren, men meiner at justisdepartementets vedtak er ubegrunna, og utfordrar dette i retten».

Frivillige representantar for Sakhalins Miljøvakt = utenlandske agentar??

 

Russisk besøk til landsmøte

 

Lioba og Dima fra Aetas i Arkhangelsk og Dasja fra Priroda i Molodesj (Natur og Ungdom på russisk) besøkte forrige uke Norge for å delta på Natur og Ungdoms landsmøte i Fredrikstad. Mellom de til tider tøffe debattene om atompolitikk og stilling til EØS-avtalen fikk de en skikkelig innføring i organisasjonsdemokrati i praksis.

Priroda i Molodesj og Aetas er Natur og Ungdoms russiske søsterorganisasjoner i Nordvest-Russland. Sammen jobber vi med politiske saker, som atompolitikk og skogvern, samtidig som vi lærer av hverandre gjennom utveksling av folk og erfaringer.

Russerne var aller mest overrasket over hvor lenge de norske delegatene til landsmøtet kunne diskutere et tema eller et krav, og allikevel ende på at resultatet forble det samme, eller kun undergikk små, «redaksjonelle» endringer. Vi forklarte at selv om et forslag blir nedstemt til slutt, så mener vi at det er det verdien av selve meningsutvekslingen som er viktig. At alle lokallagene får argumentert for sitt syn, er selve grunnstenen i Natur og Ungdoms organisasjonsdemokrati.

Gjennom utveksling opplever vi forskjellene mellom russisk og norsk organisasjonsutforming. Det bidrar til perspektiv og hjelper oss å se vår egen organisasjon «utenfra».  Det tvinger oss til å selv tenke gjennom måten vi er organisert på, og stille spørsmål ved hvordan systemene og prosessene kan forbedres. Samtidig gir det russerne et verdifullt innblikk i hvordan de selv kan styrke sitt eget organisasjonsdemokrati.

Utveksling av folk er den beste formen for erfaring- og kulturutveksling. Gjennom Lioba, Dasja og Dima og alle de andre, får vi i Norge et unikt innblikk i hvordan det er å være engasjert ungdom og miljøverner i Russland, med alle de begrensninger og utfordringer det fører med seg. Vi får førstehåndsberetninger om konsekvensene av de seneste innstrammingene i lovverket, og innblikk i hvordan de arbeider for å omgå de nye reglene. Det er viktig både for oss og for norske myndigheter.

Russlandsprosjektet viser Medvedev hvor skapet skal stå.

Foto: Barentsobserver

Hvordan er det å aksjonere for å få oppmerksomheten til en av verdens mektigste menn, med skarpskyttere liggende på takene rundt deg?
Russlandsprosjektet gjør mye rart. Mye gøy, og enkelte ting er litt på kanten selv for oss.

Fra søndag 2. juni til onsdag 5. juni var vi i Kirkenes i anledning 20årsjubileet til Barentssamarbeidet, og underskrivingen av den nye Kirkeneserklæringen.

Vi visste fra før av at det kom til å være store mengder viktige personer til stede i Kirkenes denne uka. Statsminstrene fra Norge, Finland, Sverige og Russland skulle være tilstede, samt visepresidenten for EU-kommisjonen.
Dette var en perfekt mulighet for oss til å formidle vårt budskap til en mengde toppledere samtidig, og kanskje få god dekning i pressa på det vi gjorde. Det skulle i midlertidig bli vanskeligere enn først tenkt.

Allerede før vi dro opp til Kirkenes fikk vi vite at sikkerhetsopplegget kom til å bli enormt. Store deler av Kirkenes sentrum skulle bli avstengt i anledning jubileet, og store mengder politi ble sendt opp til Kirkenes fra både Oslo og Tromsø.
Når vi så søkte politiet om å få tillatelse til å ha aksjon, var det vanskelig å få svar. De virket positive, men vi hadde allerede ankommet Kirkenes da vi fikk svar. Vi fikk et personlig møte med stabssjefen for sikkerhetsoppbudet rundt toppledermøtet på Thon hotell i Kirkenes.

Natur og Ungdom har på generell basis et veldig positivt og konstruktivt forhold til politiet. Det viste seg nå, at dette betalte for seg. Stabssjefen ga oss premieplass!
Vi fikk stå så nærme statslederne at vi kunnet hoppet ned til de, men akkurat det, nettopp det, fikk vi streng beskjed om at kunne koste oss dyrt. Så dyrt, at i alle fall undertegnede fikk litt kalde føtter.

Vi fikk beskjed om, at alle som skulle være med på aksjonen måtte forhåndskontrolleres i politiets systemer, og at alle måtte gjennom grundig sjekk med metalldetektor før vi fikk komme inn på området. Men viktigst av alt, var at når vi først sto der, så måtte vi forholde oss ekstremt rolige.
Ingen kunne bevege seg utenfor området vi fikk tildelt. Ingen måtte bevege seg brått og uforventet, og ingen måtte under noen omstendigheter ta noe opp av lommene sine, eller plukke opp noe fra bakken, særlig ikke steiner.

Bakgrunnen for dette var enkel: Politiet kunne da ikke garantere for at vi ikke ble skutt. Skarpskyttere lå plassert rundt i området, og de ville holde øye med oss hele tiden. Russisk sikkerhetstjeneste tar ingen sjanser. Heller en død ungdomsaktivist, enn en sikkertsmessig risiko.

Og plutselig så sto vi der. Midt i sikkerhetssonen. Rett ved der statslederne ankom i sine lange kortesjer. Ingen av oss så skarpskytterne med det blotte øyet, men på takene lå det mennesker med kikkerter og kommunikasjonsutstyr, og mange vinduer i hotellet sto på gløtt, med bevegelser i gardinene.

Da var det allerede for sent å tenke på sånt. Vi gjorde det vi var kommet for å gjøre, og det som politiet også ville vi skulle gjøre. Vi skulle markere oss, og la budskapet bli hørt. Vi sto der med store bannere, med påskriften «Miljø og menneskrettigheter» på norsk og russisk, og ropte: «En grønn fremtid for Barentsregionen» på russisk, «Green rights, human rights» og «Ja til en fornybar Barentsregion». Alle skulle forstå oss, alle skulle merke oss, og det gjorde de.

Hvorvidt de vurderte hva vi sa eller ikke, og hvilken effekt det hadde, er mer usikkert.
Rett etterpå sa Russlands statsminister, Dimitri Medvedev, til journalister på Thon hotell, at «Ikke-statlige organisasjoner er ikke nødvendige for samarbeidet mellom borgere i Norge og Russland», på tross av at Stoltenberg sa klart og tydelig i fra om hvor Norge står i saken.

Les mer hos Bellona: http://www.bellona.org/articles/articles_2013/barents_summit_wrap?utm_source=dlvr.it&utm_medium=facebook

Vi ble siktet på med skarpt, og skjøt med skarpe ordelag tilbake.
Enden på visa, var at fokuset på ikke statlige organisasjoners situasjon i Russland ble mer sentralt, og miljøet fikk også sin tid i rampelyset.

Hvem vant?
Spør du oss, så vant individene i Barentsregionen en enkeltseier i kampen for en ren og fornybar region, med gode forhold for individers rettigheter.
Og Medvedev? Han dreit seg ut.