Strategitur, Arkhangelsk 2019

Skrevet av David Nese

Det hele begynte grytidlig fredagsmorgen. På Gardermoen ble reisefølget samlet, dvs. Daniella, Una og meg selv. Reisen til Arkhangelsk, gikk via Helsinki og St. Petersburg og reisen var preget av søvn, flymat og mer søvn.

Da vi endelig var fremme i Arkhangelsk ble vi møtt av flere medlemmer fra PiM på hotellet. PiM hadde tatt en solid 24-timers togtur fra Murmansk til Arkhangelsk et par dager tidligere for å møte oss og 42. Deretter dro vi til en lokal restaurant sammen med PiM. Her møtte vi 42 og Milly som alt hadde vært et par dager i St. Petersburg, men nettopp hadde kommet til Arkhangelsk. På restauranten, som hadde bestemt seg for å servere retter fra så å si alle verdens kjøkken (og selvsagt hadde japansk innredning), tilbrakte vi resten av kvelden. Her ble vi bedre kjent, snakket om restaurantens «sushi» og la grunnlaget for resten av helgen.

Lørdagen begynte med frokost på hotellet. Kantinen var preget av et begrenset utvalgt, en kantinedame som var totalt likegyldig til alt og alle, russisk TV høyt i bakgrunnen, og ekte russiske trailersjåfører i fleece-overalls med camo-print. Etter en helt ok frokost hadde vi noen timer til å leke oss i førjulsdestinasjonen Arkhangelsk.

Først dro vi til det som skulle vise seg å være et pepperkakemuseum, hvor vi fikk se pepperkakens historie i Arkhangelsk og hvordan de lagde disse i gamle dager. Her ble vi også møtt av en svært søt dame som absolutt ville at vi skulle ta et gruppebilde hvor vi holdt en diger pepperkakefisk.

Turisttilværelsen bevegde seg videre nedover den store gågaten i Arkhangelsk hvor vi fikk oppleve noe en kun kan oppleve i Arkhangelsk rett før jul. Med litt tacky julemusikk i bakgrunnen så vi flere hester med sommerfuglvinger (ja, du leste riktig, sommerfuglvinger) og en stor kamel på den snødekte gaten. Det var nok av folk som beundret denne litt snodige opplevelsen av å se en kamel i 5 minus helt nord i Russland. Glem London, det er Arkhangelsk du må dra til for å oppleve den nye førjulsdestinasjonen.

Etter å ha samlet oss, dro vi tilbake til hotellet før vi reiste ut til hytten hvor vi skulle tilbringe resten av helgen. Hytten lå en halvtimes kjøretur utenfor Arkhangelsk. Her var det flere andre hytter og en kunne se utover et flott og skogdekt landskap. I det fjerne kunne en også skimte en stor fabrikk som pumpe holdt på døgnet rundt. På hytten begynte formålet med turen, nemlig å planlegge hva som skulle skje i 2020 med Russlandsprosjektet. Vi var anslagsvis 15-16 stykker: 6 fra PiM, 6 fra 42 og 4 fra NU. Resten av dagen var det diskusjon og workshops om forventninger for helgen og hva vi ønsket av Russlandsprosjektet ideelt sett skal være.

Deretter fikk vi en gjennomgang av utbyggingen på Shies, et avfallsdeponi syd i Arkhangelsk-regionen (les mer her). Her planlegger myndighetene å bygge et deponi hvor søppel fra Moskva skal sendes over 1000 km med tog og deponeres i en sårbar myr. Søppelet skal altså ikke forsøkes å bli gjenbrukt, men kun graves rett ned. For å unngå dette har det siden i fjor høst vert aktivister tilstede på Shies for å unngå utbygging samt å skape bevissthet. Myndighetene har til stadighet nektet for alt sammen, og hevdet at det skal resirkuleres. Aktivister har derimot brutt seg inn i «resirkuleringsanleggene» og vist at søppelet skal kuttes opp og pakkes i plastikk før det sendes på den over 1000 km lange turen.

Etter dette nedslående foredraget ble det etter hvert litt lystigere, og vi sosialiserte resten av kvelden. Her snakket vi om hva vi nordmenn tenkte om Arkhangelsk, om vi syntes Murmansk eller Arkhangelsk var finest og hva Russerne visste om Norge.

Søndagen var en lang dag med mye program. Det første som stod på programmet var Unas foredrag om Russlandsprosjektets støttegivere og deres mål for å støtte prosjektet. Dette satt rammen for resten av dagen når vi skulle konkretisere ideer.  Deretter var det workshop hvor en skulle presentere hva hver organisasjon hadde som ambisjon om å gjøre alene, og felles i prosjektet. PiM ønsket blant annet å arbeide mer med å etablere grønne byområder i Murmansk og å øke kunnskap om bedre søppelsortering i det private næringslivet. 42 hadde ambisjon om å få til en slags økofestival, mens vi i NU ønsket å blant annet å arbeide med å lage en NU-skole for å vise hvordan NU fungerer og hvordan PiM og 42 kan bruke dette i sin virksomhet. Etter å ha snakket mye om hvordan disse ideene kunne kombineres, videreutvikles og tydeliggjøres gikk dagen over på et tidshjul. Her skulle alle organisasjonene legge ned en tentativ idé om 2020, slik at det ble enklere å ha oversikt over partnerne, samt og se når det ble «opphopning» av mange prosjekter.

Etter dette presenterte Daniella Russlandsutvalgets prosjekt om reprosesseringsanlegget Majak og viste filmene som vi hadde laget (les mer her) til PiM og 42. Dette var en kjent sak for mange, men det var tydelig at det både engasjerte og vekte økt interesse for atomkraft. Så var det på tide å oppsummere våre tanker, og evaluere hva som kunne ha gått bedre.  Resten av kvelden gikk så til å bli bedre kjent, spille jenga og snakke om det vi hadde lært av hverandre.

Så hva er mine inntrykk etter turen? Vi er tre ulike organisasjoner som har ulike fokusområder, men vi drar alle sammen i samme retning. Hvis vi skal klare å redde planeten vår og endre hvordan vi lever, så må vi jobbe sammen. Ikke bare internt i Norge, men vi må også jobbe internasjonalt og lære av hverandre, og hjelpe hverandre som best vi kan. Det er dette som er målet til Russlandsprosjektet, NU, PiM og 42 skal alle lære av hverandre slik av vi kommer sterkere ut av miljøkampen!

Russlandsprosjektet viser Medvedev hvor skapet skal stå.

Foto: Barentsobserver

Hvordan er det å aksjonere for å få oppmerksomheten til en av verdens mektigste menn, med skarpskyttere liggende på takene rundt deg?
Russlandsprosjektet gjør mye rart. Mye gøy, og enkelte ting er litt på kanten selv for oss.

Fra søndag 2. juni til onsdag 5. juni var vi i Kirkenes i anledning 20årsjubileet til Barentssamarbeidet, og underskrivingen av den nye Kirkeneserklæringen.

Vi visste fra før av at det kom til å være store mengder viktige personer til stede i Kirkenes denne uka. Statsminstrene fra Norge, Finland, Sverige og Russland skulle være tilstede, samt visepresidenten for EU-kommisjonen.
Dette var en perfekt mulighet for oss til å formidle vårt budskap til en mengde toppledere samtidig, og kanskje få god dekning i pressa på det vi gjorde. Det skulle i midlertidig bli vanskeligere enn først tenkt.

Allerede før vi dro opp til Kirkenes fikk vi vite at sikkerhetsopplegget kom til å bli enormt. Store deler av Kirkenes sentrum skulle bli avstengt i anledning jubileet, og store mengder politi ble sendt opp til Kirkenes fra både Oslo og Tromsø.
Når vi så søkte politiet om å få tillatelse til å ha aksjon, var det vanskelig å få svar. De virket positive, men vi hadde allerede ankommet Kirkenes da vi fikk svar. Vi fikk et personlig møte med stabssjefen for sikkerhetsoppbudet rundt toppledermøtet på Thon hotell i Kirkenes.

Natur og Ungdom har på generell basis et veldig positivt og konstruktivt forhold til politiet. Det viste seg nå, at dette betalte for seg. Stabssjefen ga oss premieplass!
Vi fikk stå så nærme statslederne at vi kunnet hoppet ned til de, men akkurat det, nettopp det, fikk vi streng beskjed om at kunne koste oss dyrt. Så dyrt, at i alle fall undertegnede fikk litt kalde føtter.

Vi fikk beskjed om, at alle som skulle være med på aksjonen måtte forhåndskontrolleres i politiets systemer, og at alle måtte gjennom grundig sjekk med metalldetektor før vi fikk komme inn på området. Men viktigst av alt, var at når vi først sto der, så måtte vi forholde oss ekstremt rolige.
Ingen kunne bevege seg utenfor området vi fikk tildelt. Ingen måtte bevege seg brått og uforventet, og ingen måtte under noen omstendigheter ta noe opp av lommene sine, eller plukke opp noe fra bakken, særlig ikke steiner.

Bakgrunnen for dette var enkel: Politiet kunne da ikke garantere for at vi ikke ble skutt. Skarpskyttere lå plassert rundt i området, og de ville holde øye med oss hele tiden. Russisk sikkerhetstjeneste tar ingen sjanser. Heller en død ungdomsaktivist, enn en sikkertsmessig risiko.

Og plutselig så sto vi der. Midt i sikkerhetssonen. Rett ved der statslederne ankom i sine lange kortesjer. Ingen av oss så skarpskytterne med det blotte øyet, men på takene lå det mennesker med kikkerter og kommunikasjonsutstyr, og mange vinduer i hotellet sto på gløtt, med bevegelser i gardinene.

Da var det allerede for sent å tenke på sånt. Vi gjorde det vi var kommet for å gjøre, og det som politiet også ville vi skulle gjøre. Vi skulle markere oss, og la budskapet bli hørt. Vi sto der med store bannere, med påskriften «Miljø og menneskrettigheter» på norsk og russisk, og ropte: «En grønn fremtid for Barentsregionen» på russisk, «Green rights, human rights» og «Ja til en fornybar Barentsregion». Alle skulle forstå oss, alle skulle merke oss, og det gjorde de.

Hvorvidt de vurderte hva vi sa eller ikke, og hvilken effekt det hadde, er mer usikkert.
Rett etterpå sa Russlands statsminister, Dimitri Medvedev, til journalister på Thon hotell, at «Ikke-statlige organisasjoner er ikke nødvendige for samarbeidet mellom borgere i Norge og Russland», på tross av at Stoltenberg sa klart og tydelig i fra om hvor Norge står i saken.

Les mer hos Bellona: http://www.bellona.org/articles/articles_2013/barents_summit_wrap?utm_source=dlvr.it&utm_medium=facebook

Vi ble siktet på med skarpt, og skjøt med skarpe ordelag tilbake.
Enden på visa, var at fokuset på ikke statlige organisasjoners situasjon i Russland ble mer sentralt, og miljøet fikk også sin tid i rampelyset.

Hvem vant?
Spør du oss, så vant individene i Barentsregionen en enkeltseier i kampen for en ren og fornybar region, med gode forhold for individers rettigheter.
Og Medvedev? Han dreit seg ut.

Den nye Russlandsbloggen

 

Hei og hopp, alle sammen!
Vi i Russlandsprosjektet har bestemt oss for å mekke en ny blogg, som er litt mer tilgjengelig enn den gamle.
Her kommer det oppdateringer om hva som skjer i prosjektet, hva som skjer i Russland generelt når det kommer til miljø og aktivisme, og en del annet.
Stay tuned!