Strategitur, Arkhangelsk 2019

Skrevet av David Nese

Det hele begynte grytidlig fredagsmorgen. På Gardermoen ble reisefølget samlet, dvs. Daniella, Una og meg selv. Reisen til Arkhangelsk, gikk via Helsinki og St. Petersburg og reisen var preget av søvn, flymat og mer søvn.

Da vi endelig var fremme i Arkhangelsk ble vi møtt av flere medlemmer fra PiM på hotellet. PiM hadde tatt en solid 24-timers togtur fra Murmansk til Arkhangelsk et par dager tidligere for å møte oss og 42. Deretter dro vi til en lokal restaurant sammen med PiM. Her møtte vi 42 og Milly som alt hadde vært et par dager i St. Petersburg, men nettopp hadde kommet til Arkhangelsk. På restauranten, som hadde bestemt seg for å servere retter fra så å si alle verdens kjøkken (og selvsagt hadde japansk innredning), tilbrakte vi resten av kvelden. Her ble vi bedre kjent, snakket om restaurantens «sushi» og la grunnlaget for resten av helgen.

Lørdagen begynte med frokost på hotellet. Kantinen var preget av et begrenset utvalgt, en kantinedame som var totalt likegyldig til alt og alle, russisk TV høyt i bakgrunnen, og ekte russiske trailersjåfører i fleece-overalls med camo-print. Etter en helt ok frokost hadde vi noen timer til å leke oss i førjulsdestinasjonen Arkhangelsk.

Først dro vi til det som skulle vise seg å være et pepperkakemuseum, hvor vi fikk se pepperkakens historie i Arkhangelsk og hvordan de lagde disse i gamle dager. Her ble vi også møtt av en svært søt dame som absolutt ville at vi skulle ta et gruppebilde hvor vi holdt en diger pepperkakefisk.

Turisttilværelsen bevegde seg videre nedover den store gågaten i Arkhangelsk hvor vi fikk oppleve noe en kun kan oppleve i Arkhangelsk rett før jul. Med litt tacky julemusikk i bakgrunnen så vi flere hester med sommerfuglvinger (ja, du leste riktig, sommerfuglvinger) og en stor kamel på den snødekte gaten. Det var nok av folk som beundret denne litt snodige opplevelsen av å se en kamel i 5 minus helt nord i Russland. Glem London, det er Arkhangelsk du må dra til for å oppleve den nye førjulsdestinasjonen.

Etter å ha samlet oss, dro vi tilbake til hotellet før vi reiste ut til hytten hvor vi skulle tilbringe resten av helgen. Hytten lå en halvtimes kjøretur utenfor Arkhangelsk. Her var det flere andre hytter og en kunne se utover et flott og skogdekt landskap. I det fjerne kunne en også skimte en stor fabrikk som pumpe holdt på døgnet rundt. På hytten begynte formålet med turen, nemlig å planlegge hva som skulle skje i 2020 med Russlandsprosjektet. Vi var anslagsvis 15-16 stykker: 6 fra PiM, 6 fra 42 og 4 fra NU. Resten av dagen var det diskusjon og workshops om forventninger for helgen og hva vi ønsket av Russlandsprosjektet ideelt sett skal være.

Deretter fikk vi en gjennomgang av utbyggingen på Shies, et avfallsdeponi syd i Arkhangelsk-regionen (les mer her). Her planlegger myndighetene å bygge et deponi hvor søppel fra Moskva skal sendes over 1000 km med tog og deponeres i en sårbar myr. Søppelet skal altså ikke forsøkes å bli gjenbrukt, men kun graves rett ned. For å unngå dette har det siden i fjor høst vert aktivister tilstede på Shies for å unngå utbygging samt å skape bevissthet. Myndighetene har til stadighet nektet for alt sammen, og hevdet at det skal resirkuleres. Aktivister har derimot brutt seg inn i «resirkuleringsanleggene» og vist at søppelet skal kuttes opp og pakkes i plastikk før det sendes på den over 1000 km lange turen.

Etter dette nedslående foredraget ble det etter hvert litt lystigere, og vi sosialiserte resten av kvelden. Her snakket vi om hva vi nordmenn tenkte om Arkhangelsk, om vi syntes Murmansk eller Arkhangelsk var finest og hva Russerne visste om Norge.

Søndagen var en lang dag med mye program. Det første som stod på programmet var Unas foredrag om Russlandsprosjektets støttegivere og deres mål for å støtte prosjektet. Dette satt rammen for resten av dagen når vi skulle konkretisere ideer.  Deretter var det workshop hvor en skulle presentere hva hver organisasjon hadde som ambisjon om å gjøre alene, og felles i prosjektet. PiM ønsket blant annet å arbeide mer med å etablere grønne byområder i Murmansk og å øke kunnskap om bedre søppelsortering i det private næringslivet. 42 hadde ambisjon om å få til en slags økofestival, mens vi i NU ønsket å blant annet å arbeide med å lage en NU-skole for å vise hvordan NU fungerer og hvordan PiM og 42 kan bruke dette i sin virksomhet. Etter å ha snakket mye om hvordan disse ideene kunne kombineres, videreutvikles og tydeliggjøres gikk dagen over på et tidshjul. Her skulle alle organisasjonene legge ned en tentativ idé om 2020, slik at det ble enklere å ha oversikt over partnerne, samt og se når det ble «opphopning» av mange prosjekter.

Etter dette presenterte Daniella Russlandsutvalgets prosjekt om reprosesseringsanlegget Majak og viste filmene som vi hadde laget (les mer her) til PiM og 42. Dette var en kjent sak for mange, men det var tydelig at det både engasjerte og vekte økt interesse for atomkraft. Så var det på tide å oppsummere våre tanker, og evaluere hva som kunne ha gått bedre.  Resten av kvelden gikk så til å bli bedre kjent, spille jenga og snakke om det vi hadde lært av hverandre.

Så hva er mine inntrykk etter turen? Vi er tre ulike organisasjoner som har ulike fokusområder, men vi drar alle sammen i samme retning. Hvis vi skal klare å redde planeten vår og endre hvordan vi lever, så må vi jobbe sammen. Ikke bare internt i Norge, men vi må også jobbe internasjonalt og lære av hverandre, og hjelpe hverandre som best vi kan. Det er dette som er målet til Russlandsprosjektet, NU, PiM og 42 skal alle lære av hverandre slik av vi kommer sterkere ut av miljøkampen!

Studietur til Murmansk, oktober 2019

Skrevet av Milly Meyer

Torsdag morgen møttes vi, altså Una, Vilja, Viktor og Milly, på Oslo S. Vi toget oppover mot Gardermoen og fikk, med knappest mulig margin, satt oss inn på flyet i retning Kirkenes. På flyplassen i Kirkenes møtte vi verdens triveligste bussjåfør som kjørte oss inn til Kirkenes sentrum. Der satt vi på kafe, gikk i bokhandel og fikk i oss en tidlig middag før vi turet innover mot Storskog grensestasjon.

 

Vi kom oss fint gjennom grensa og flere sov hele veien inn mot Murmansk by, en knapp tre timers kjøretur fra Kirkenes. Innen vi var kommet fram var det blitt helt mørkt. På hotellet møtte vi våre samarbeidspartnere fra 42 som var kommet fra Arkhangelsk, på andre siden av Kvitsjøen samme kveld. Vi fikk i oss litt mat sammen med lederen av PiM, Anton.

 

Fredag morgen møttes vi utenfor hotellet og ble geleidet inn i en ventende buss. Vi fire fra NU, fire fra 42, 18 medlemmer av PiM og en russisk ekspert på atomkraft ble busset nedover Kolahalvøya til byen Poljarnie Zori, som er den nærmeste byen til Kola atomkraftverk. I Poljarnie Zori sto en lunsj med klassisk russisk kantinemat før vi dro til Kola atomkraftverks informasjonssenter.

 

Fra omvisningen på målesenteret.

Før vi fikk en offisiell omvisning på informasjonssenteret, ble vi først sendt til deres målesenter og plassen de hadde deres mobile strålemåler. Vi ble delt inn i to grupper som fikk omvisninger av hver vår sjefsingeniør. Vi fikk se de forskjellig rommene der målingene og oppfølgingen skjedde. På et av rommene hadde de samlet inn bær, jord og vann for å sjekke strålingsnivået i naturen rundt atomkraftverket. Vi fikk korte innføringer i hvordan de forskjellig målingene gjøres.

 

Noe av det som var samlet inn for målinger.

På utsiden av laboratoriene stod en varebil med spesialutstyr som gjorde at den funket som en mobil strålemåler. Bilen hadde et interaktivt kart som viste live-målinger fra målestasjoner i nærområdet og bak var det fullt av utstyr, som spader og målere, som trengs når man skal måle stråling. Noen målinger skal gjøres ca. 60 cm under bakken og da er det jo praktisk å ha en spade lett tilgjengelig.

 

Vilja foran den mobile strålemåleren.

Da vi var ferdig med omvisningen i den mobile stråleenheten ble vi busset tilbake til informasjonssenteret der vi fikk et foredrag, fra en høytstående representant for atomkraftverket om Kola atomkraftverks historie og fremtid. Kola atomkraftverk består av 4 reaktorer og den første av disse ble bygget i 1973. Da disse reaktorene ble bygget var det meningen at de skulle være i drift i 30 år før de skulle dekommisjoneres. Dekommisjonering er en nedbygging og behandling av reaktorene og deres avfall. Denne dekommisjoneringen skulle ha startet i 2003, men det ble bestemt at man skulle doble levetiden til disse reaktoren fra 30 til 60 år. Reaktorene når ikke opp til de strenge sikkerhetskravene for drift av atomkraftverk, men Rosatom, det statlige selskapet som eier og drifter kraftverket, mener at disse reaktorene ble bygget med så høy sikkerhetsmargin at de helt klart skal tåle å driftes lengre selv nå som den ene er 16 år på overtid. Hvis du vil lære mer om Kola atomkraftverk, også kalt verdens farligste atomkraftverk kan du klikke her.

 

Foredrag og spørsmålsrunde med representant for Kola atomkraftverk.

Etter foredrag med representanten fikk vi anledning til å stille ham spørsmål. Våre russiske samarbeidspartnere var veldig engasjert og hadde mange spørsmål, spesielt om hvordan man kunne rettferdiggjøre denne doblingen av levetid for reaktorene og hva som kom til å skje når de 60 årene er ferdig. Denne spørsmålsrunden ledet til sitater fra denne representanten som «People keep telling us that our units are old, but there is nothing wrong about them.», «I love my Nuclear Powerplant» og «There is no point in discussing what will happen so far in the future». Så vi ble ikke så mye klokere på hva som kommer til å skje om en 14 års tid, når disse reaktorene har nådd sin maksimale levetid, for andre gang.

 

Hele gjengen samlet utenfor informasjonsenteret.

Etter dette var tiden kommet for å sette oss på bussen og komme oss inn til Murmansk by igjen for en veldig koselig fellesmiddag for en småsliten forsamling som nok trengte 3 timer på buss for å få samlet seg etter mange inntrykk på denne ekspedisjonen.

 

Lørdag formiddag var det klart for å en hel dag med workshop og foredrag på kontoret til PiM. Vi begynte med en workshop med den britiske aktivisten Dan Glass som snakket om kreativ aktivisme. Dan er en del av Beautiful Trouble-initiativet og vi lærte mye om forskjellige typer aksjoner og hvordan man kan være mer kreativ og skape mer oppmerksomhet rundt aksjoner. Hvis du har sett den oppblåsbare Trump-babyen, så er det en av de mange kreative aksjonene Dan har vært med på. Vi fikk god tid under workshopen til å utveksle meninger, bli inspirert, være kreative, og til slutt ble vi delt i to grupper og skulle presentere en kreativ aksjon vi planla.

 

Dan Glass som snakker om kreativ aktivisme.

Vi deler tanker om våre favorittaksjoner gjennom tidene.

Presentasjon av kreativ aksjon.

Etter workshop om aksjonisme var det tid for å snakke om atomkraft igjen. Først fikk vi et foredrag fra journalisten Anna Kireeva fra Barents Press om opprydningen av Andrejevbukta, som Norge har vært med å sponse økonomisk. Du kan lese mer om Andrejevbukta her. Så kom studieturens siste foredrag med Andrej Ozharovskij som snakket mer om Kola atomkraftverk og hans jakt på informasjon om hva som skjer med atomavfallet.

 

Andrej Ozharovskij snakker om Kola atomkraftverk.

Viktig å følge med på siste presentasjon, selv etter en lang dag med workshop.

Den siste middagen sammen var kommet og det var trist å si farvel. Man rekker å bli godt kjent med folk på noen få dager og som NU-er blir man stum av beundring for det PiM og 42 får til med de begrensingene som er pålagt det russiske organisasjonslivet. Vi har lært mye av hverandre og kommer hjem til Norge med nye ideer om kreativ aktivisme, nye venner og masse informasjon om verdens farligste atomkraftverk.

 

Fikk med oss soloppgangen på vei mot Kirkenes igjen.

 

Sommerleir i Murmansk 2019

Tidlig på morgenen den 14. juli møtte tre spente ungdommer og en reiseleder hverandre på flyplassen. Det var Gaia og Rose fra Oslo, Lydia fra Kviteseid og Olav fra Osøyro. Turen bestod av fly til Kirkenes, og deretter en humpete busstur over den russiske grensen og videre til Murmansk for å delta på sommerleiren til den russiske miljøorganisasjonen Priroda i Molodezh (PiM).

PiM er Natur og Ungdoms samarbeidsorganisasjon i Murmansk, og navnet Priroda i Molodezh (PiM) betyr Natur og Ungdom på russisk. Første natten ble tilbrakt hos tidligere PiM-leder Alexei. Hit tok vi taxi i russisk stil, uten setebelter og veldig billig. Der fikk vi servert te, og “taco”, bestående av majones, tomat, ost og enda mer majones. Nam!

(Her viser Gaia stolt frem den russiske tacoen.)

Dagen etter (15. juli) møtte vi de andre leirdeltakerne på PiM-kontoret, og derfra tok vi buss til leirstedet utenfor Apatity. Da vi ankom stedet ble vi møtt av kjempemange søte huskyer. Etter litt informasjon, og utdeling av rom, hadde vi mange bli-kjent-leker. Vi trakk også hemmelig venn, som vi skulle ha resten av leiren. Hver dag på leiren endte med en “day closing session”, hvor vi fortalte hvordan vi hadde opplevd dagen og ga rating fra 1 til 10, der 10 var best. Dag 1 sin gjennomsnittlige rating var 8,6, og dag 6 sin gjennomsnitt var utrolige 10,1.

(Her lærer vi russerne å spille UNO.)

(Her har Rose og Lydia fått brev av sine hemmelige venner. Alle hadde hver sin konvolutt, der man fikk brev og godteri.)

(Hundene var skikkelig kosete. De satt ofte utenfor hyttene og ventet på kos.)

Under leiren hørte vi på flere foredrag, som blant annet “Climate Footprint”, hvor vi skulle kalkulere vårt eget miljø-fotavtrykk. I russernes beregning av karbonavtrykk kom vi nordmann veldig bra ut i beregningen, på grunn av vektlegging av resirkulering. I Murmansk har de ingen infrastruktur for resirkulering, og selv om vi har høyere forbruk og flyr mer, var ikke dette like vektlagt som f. eks. resirkulering og gjenbruk. Vi fikk også besøk fra miljøstiftelsen Bellona, som snakket om “industrial pollution” og “renewable energy”. Alle foredragene foregikk på russisk, men takket være tolken klarte vi for det meste å følge med. Mellom aktivitetene på leiren var det hyppige coffee breaks, hvor vi drakk te og spiste russiske kjeks.

Vi var også på et veldig interessant foredrag om atomkraft, ledet av Andrey Ozharovsky. Dette foredraget skulle begynne kl 13 og være ferdig 16.30, men på grunn av mange spørsmål varte foredraget til rundt 19.30. I dette foredraget ble det litt vanskelig å følge med etterhvert, men likevel lærte vi mye de første timene. I etterkant av foredraget snakket vi med noen av russerne, som ikke hadde hørt om risikoen ved atomkraftverk, og da er det ikke rart det ble mye spørsmål. Kvelden ble avsluttet med flere episoder fra HBO-serien Chernobyl, men vi norske valgte heller å spille spill. Det gikk i mye UNO, Svintus (russisk Uno med griser), twister og andre russiske spill.

(Foredragene ble holdt i en koselig hytte, her ved PiM-leder Anton.)

(Te, te, te. Vi drakk te flere ganger daglig!)

Det var også dager der vi ikke hadde noen foredrag. Den ene dagen gikk turen til Khibiny-fjellene. Dette var en interessant tur. Vi norske var klare for en skikkelig fjelltur, men det viste seg fort at fjelltur på norsk og fjelltur på russisk er to litt forskjellige ting. Turen startet med en busstur på 30 minutter, før vi gikk av og gikk langs en grusvei. Etter ytterligere 30 minutter kom bussen, som hadde kjørt etter oss, og plukket oss opp. Dette skjedde et par ganger, før vi endelig kom frem til “safe house”. Der fikk vi servert tradisjonell mat og te, før vi utforsket nærområdet.

(Nam nam! Etter en litt spesiell “hiking trip” var det godt å få i seg mat.)

(En glad gjeng på tur i en fullstappet buss.)

Maten på leiren var vegetarisk og den ble laget av PiM-medlemmer. Vi ble servert alt fra ostesuppe til lunsj til risengrynsgrøt til frokost. Vi var overrasket over hvor mye dill de hadde i maten, og fikk nesten ikke et eneste måltid uten! Vi fikk også smake på tradisjonell rødbetssuppe, røkt ost og bokhvete.

Den andre dagen dro vi til Lappland naturreservat. Her gikk vi fjelltur, en ordentlig fjelltur, og fikk en guidet tur om grunnleggeren og de som jobbet der. Her var det MYE mygg, eller kamari/комары, som er det russiske ordet for mygg. Myggsprayene som vi hadde tatt med fra Norge klarte ikke å holde myggen unna, så her fikk vi også prøvd ut russisk myggspray. Den var mye mer effektiv enn den norske, men ikke så bra for hverken oss eller miljøet, da den ikke var EU-godkjent en gang …

(Her er vi i Lappland. Turen opp til toppen var bratt, men vi fikk veldig fin utsikt!)

Siste natt av leiren sov vi i telt, og det var veldig koselig å legge seg i teltet midt på natta i midnattssola, selv om det var veldig varmt å sove tre stykker i et tomannstelt. Huskyene syntes også det var veldig gøy med telt, og de var innom flere ganger i løpet av natta for å hilse.

(Soloppgang selv om sola aldri gikk helt ned.)

(Utsikten fra teltet. Hundene stod ofte utenfor myggnettingen og tittet inn.)

Siste leirdagen hadde vi “camp closing session” der alle fortalte om hvordan de hadde opplevd leiren. Den gjennomsnittlige ratingen ble høy, og det var ingen som ville sette seg på bussen tilbake til byen igjen. På kvelden hadde vi avskjedsmiddag i Murmansk. Det var trist å si farvel til våre nye russiske venner, men vi dro hjem med ny kunnskap og mange nye venner.

(Vi tok mange gruppebilder, og dette er fra siste dagen på leiren.)

Rekrutteringsseminar i Helsinki!

Skrevet av Freia Catana Aasdalen

Helgen d 11.-13. mai dro jeg til Helsinki for å delta på et seminar for russiske, finske og norske naturvernere fra PiM, 42, Natur og Ungdom og Greenpeace Helsinki. Seminaret ble arrangert av NUs Russlandsprosjekt. Det var en veldig hyggelig og lærerik helg! Vi bodde på Radisson Blu Seaside Hotel i Helsinki, så det var et luksuriøst seminar. Jeg lærte mye om rekruttering, og gjennom å snakke med russerne lærte jeg også om hvordan det er å være naturverner der – det er en helt annen setting!

På selve seminaret lærte vi om rekruttering. Olav hadde et innholdsrikt opplegg med mange gode øvelser. Vi diskuterte hvordan man på best mulig måte kan verve, få nye medlemmer til å forbli aktive og i hvilken retning vi vil at organisasjonene våre skal utvikle seg. Det er mange problemstillinger man kan ta opp, og det som virker som en selvfølge for oss var i noen tilfeller noe som de fra andre land var helt uenige i. Under selve seminaret var vi på en nydelig villa som eies av en finsk naturvernorganisasjon, det var kult. Kan tipse lokallag om å ha et møte der dere tar opp rekruttering og bruker noen av øvelsene som vi brukte – jeg mener at Olav skulle legge dem ut på nett.

Tusen takk for en fantastisk helg til de flinke folka som jobber i Russlandsprosjektet!

Hilsen Freia

 

Tur til Arkhangelsk: International Civil Forum «2B Sustainable»

21. mars dro en norsk delegasjon på seks personer til Arkhangelsk for å delta på 42 sitt forum: 2B Sustainable. Det ble en vellykket langhelg på tross av den laaaaange reisen og litt trøblete start. Intet mindre enn 7 timer før avreise var vi sikre på at hele delegasjonen ville nå frem til Arkhangelsk. Vi takker Posten Norge for at alle pass med visum nådde frem i «tsarens» tid!

Nattfly til Moskva! Olav og Maxim hadde en intensiv samtale om fly hele turen… til passasjerenes stooore glede. Dette koster energi, og når vi ankom gate til Arkhangelsk tok det ikke lang tid før begge marsjet inn i beta-søvn. Maxim i fosterstilling og Olav i backpacker-stil under trappa utenfor bildet.

Etter at vi landet i Arkhangelsk, dro alle til 42 sitt kontorlokale for litt deilig kaffe, te og nydelig russisk søtbakst. Her var det også mulighet for å ta seg en liten blund mens vi ventet på Amanda som kom med tog fra Murmansk! Deretter sjekket vi inn på Hotel Zerafima og dro av sted på museumsturné. Søvn er for pyser!

Hva kaller man dette? Trillepulk?

Dagene var preget av interessante foredrag og aktiviteter… utelukkende på russisk. Tolkene (bak oss) fikk dermed kjørt seg på de mest engasjerende foredragsholderne. Selv om Maxim kanskje forstod det meste selv, var vi andre helt avhengig av våre flinke tolker. De fikk Freia melkesjokolade som belønning! Det trenger man ikke tolk for å sette pris på!

Endelig! En aktivitet på engelsk! Olav holdt en bolk om konseptbygging og samarbeid. Stor suksess med høy sosial faktor!

Russlandprosjektet i praksis! Nordmenn og russere går sammen og snakker om miljø. Ingenting varmer mer for et «koordinatorhjerte»… foruten om ryddige excel-dokumenter. Den er hard å slå. Her er John, Amanda og Vilde godt i gang med praten med henholdsvis PiM, 42 og Greenpeace.

Mens noen viste engasjement og entusiasme ovenfor russisk miljøaktivisme, fikk praktikanten vår en greie for russiske telefoner.

På kveldstid ble spill og underlige diskusjoner en gjenganger. Sammen med hyggelige mennesker fra 42, boltret vi oss på hotellrommet for latter og hygge langt ut i de sene nattetimene. Mange verdensproblemer ble løst på Hotel Zerafima. Etiske retningslinjer for kunstig intelligens og hva som definerer et menneskeliv er bare noe av spørsmålene som ble løst disse kveldene. Siste kveld tok «kommisjonen for verdensproblematikk» seg fri og dro på «stedsjåing» i Arkhangelsk. Olav hygget seg spesielt godt i den kalde parken.

Lørdags kveld ble siste kveld av noen uforglemmelige dager. Selv om reisen var lang og søvn var nedprioritert, var mange av oss fortsatt ikke klar for å forlate Russland. Flere ytret stor anger for at en ikke kunne bli med globetrotter Amanda med tog videre til St. Petersburg. Selv om yolo-faktoren ikke var høy nok til å bli med videre, dro resten av delegasjonen til flyplassen med bred enighet om at turen overoppfylte samtlige forventninger.

Tusen takk for fantastisk vertskap og en fin tur! Vi sees igjen!

Kuzz og klemz
Olav og Morten (praktikant mars/april).

 

Hei, 2018!

Russlandsprosjektets uavhengige ekspertforum: Arjo, Hedda, Ida, Silje, Anni, Siri og Olav. Sigrid sto for foto, og Oskar forlot oss før bildet ble tatt :’-(

Og hei, bloggy! Russlandsutvalget har vært på planleggingstur, og med det er vi klare for å sparke i gang det nye året. 2018 kommer jo ikke av seg selv. Eller?

Selv om det er lenge siden sist vi har blogget konspirerer vi altså fremdeles i beste velgående. Vi har jobbet hardt med både post-its, fargeblyanter, assosiasjonsleker og gestikulering. Det resulterte blant annet i en valgvake i forbindelse med presidentvalget 18. mars, en atomkamel og en studietur til Finland (følg med for mer informasjon!). I tillegg har vi lovet hverandre å bli flinkere til å oppdatere både blogg og Instagram (følg oss her!).

Vi høres!

xoxo,
Russlandsutvalget

Turné i Nord-Norge

Lei av surt Oslo-vær og med savn etter vill natur satte de ansatte i Russlandsprosjektet, Olav og Arjo, snuten mot Nord-Norge. Turen begynte søndag kveld med en flytur (!) til Tromsø. Målet med turen var å informere lokallag og aktive i nord om alt som skjer i prosjektet.

 

På besøk i Tromsø jobbet vi på kontoret til Bendik og Kristina. (Her representert ved Bendik)

I Tromsø holdt vi første foredrag på turneen. Nøkkelen til et godt lokallagsmøte er rikelig med pizza. Derfor bestilte vi fire pizzaer til møtet. Lokallaget var klar over det samme og stilte med hele fem pizzaer. Peppes Pizza i Tromsø går nok ikke konkurs med det første.

Så glad ble vi da vi fikk henge med Bendik og Kristina på Tromsøkontoret.

Videre gikk turen østover med bil (!) til Alta. Vi var litt sein i gang, og var redde for å bli forsinket. Heldigvis har veiene mellom Tromsø og Alta blitt utbedret noe siden GPSen ble oppdatert sist. Vi sparte inn noen minutter på nye tunneler og veiutbygging. I Alta hadde vi lært at det er lurt å koordinere kjøp av pizza, og bestilte kun fire pizzaer denne gangen.

Olav jobber litt mellom slagene.

Veien videre brakte oss til Vadsø, men ikke uten utfordringer. Midt på vidda mellom Alta og Karasjok kunne bilen (!) melde om at det var 73 kilometer til neste bensinstasjon, og at med drivstoff og batteri hadde en rekkevidde på 74 kilometer!

Arjo og Olav holder foredrag for Kirkenes Natur og Ungdom.

Heldigvis kom vi oss frem til Vadsø. Arjo kjørte økonomisk og klarte å spare inn flere kilometer. Vel fremme holdt vi nok et foredrag.

Vi pratet om atomkraft og organisasjonsfrihet.

Blant annet fortalte vi om Kyshtym-ulykken, som er verdens tredje største atomulykke. Den skjedde i 1957 og ble hemmeligholdt i nesten 20 år! Det var fordi den skjedde et sted i tidligere sovjetunionen som på det tidspunktet var så hemmelig at det ikke fantes på kartet. Derfor ble ulykken navngitt etter det nærmeste tettstedet, Kyshtym, og ikke Mayak, hvor ulykken egentlig hendte.

Arjo snakket også om atomulykkene i Tsjernobyl og Mayak.

Turen endte i Kirkenes, hvor de hadde den helt klart beste pizzaen. Totalt kjørte vi over 1000 kilometer. På returen jukset vi og tok fly (!) tilbake til Oslo. Vi har blitt svært glad i Kirkenes og drar tilbake allerede i slutten av mars 🙂

Takk for oss 🙂

Vh

Olav og Arjo

Solidarity and collaboration: An interview with Anna Dobrovolskaya

Photo: Förenningen Ordfront

Since 2007, Anna Dobrovolskaya has been working with creating awareness about human rights in Russia. She has been working with human rights schools educating young and old about their rights and creating a place where they can feel safe to speak freely. She has been training people to go to court, to observe the police working, to help with research. So that they will be prepared to act in a situation when their or others’ rights are violated. The YHRM focuses on offering solidarity, collaboration and the understanding of our common challenges. Saturday October 29, she visited Globaliseringskonferansen in Oslo, to talk about human rights in Russia. 

Can you tell us more about your work on creating awareness about human rights in Russia?

– The work of Youth Human Rights Movement (YHRM) in Russia is mainly targeted to raise awareness about human rights amongst young people. We do this via human rights schools, mainly in Moscow, Saint Petersburg and a few other large cities,which are open for everyone who wants to learn more. Basically we create a special space where people can become human rights activists, where they can learn more about the work and projects of different human rights NGOs, as well as joining organizations in the future.

Every 6 months, we educate several hundreds persons aged 18-35, and about 3 out of 10 of them remain activists in different NGOs, or create their own initiatives regarding human rights.

In addition to the seminars, we also run several awareness-raising projects where we use different «modern» instruments to talk about human rights, such as comic-books or cartoons and exhibitions.

We get a lot of interest from young people, but of course, our efforts are not enough to involve really huge amounts of people in this field. The most important aim of this work for us is to spread human rights values and provide possibilities for the newcomers to the human rights movement to meet peers and get first-hand knowledge from experts.

How has the “Foreign agent law” from 2012 affected the work of YHRM and your work on creating a place where people can speak freely?

– There is no single NGO in Russia which would not suffer from the new laws. Our NGO was not included to the foreign agents list, but what’s worst about this law is that the words «foreign agents» has become associated with human rights defenders. Ordinary people do not get into all the legal details, so for them, all human rights defenders are foreign agents, and then we have to explain why we are not.

If we were included in the list, it would have become more complicated to maintain partner relations with state bodies, schools, universities, and for some our colleagues, also with courts, prison authorities and state lawyers etc.

For those NGOs who has been included in the list, it has also meant hundreds of hour spent in courtrooms, huge fines and lots of lost newcomers.

At the same time I think the laws in themselves did not have such a huge influence on freedom of expression, but that the law-enforcement practice had. Since the conflict in Ukraine and Maidan in 2013. the country more and more soaks itself in atmosphere of hatred and fear. Based on different research we now see the lowest level of mutual trust between people, and also a growing trend of trying to find an enemy who can be blamed for all the bad events.

The YHRM focuses on offering solidarity and collaboration. How do you collaborate with others?

– We always tried to think outside of national borders, and we monitor the human rights situation not only in Russia. YHRM was created as an international community, and we try to stay as much connected with our colleagues from other countries as possible.

We had been actively involved in the solidarity with Belarus human rights defenders after the events of 2010, which has been a very good example of international solidarity actions, when people from different countries were doing really joint actions, shared plans and developed joint advocacy strategies.

As a network, we always provide solidarity actions support to all our members, in case of risk or any other kind of emergency.

Unfortunately the last years have been very hard for all of us, so most of the time, everyone is busy with their own survival rather than with real help and solidarity with others.

Teatr Doc: Defending human rights on stage

 

Photo: Teatr Doc

Nature and Youth and the Norwegian Helsinki Committee has invited the Moscow theatre group Teatr Doc to Oslo, to show a new play on Russian human rights defenders. Teatr Doc’s work is political and critical, and this has caused the authorities to take action. In late 2014, they were evicted from their location, and a special anti-extremism police division charged them with a case of extremism. The theater had been screening clips from a documentary on the political turmoil and bloodshed in Ukraine.  Fortunately, the charges were dropped and they found a new place in a former fish shop. At Globaliseringskonferansen in Oslo, Saturday October 29, they will show a new play reflecting the unvarnished reality of everyday life in Russia.

What are you going to show at Globaliseringskonferansen?

– It will be the first premiere abroad of new a play about Russian human rights defenders. At the moment it is called «The last party». It was already presented as a draft play to the audience in Russia, and the final premiere in Moscow will be November 18th.

The play is based on interviews with human rights activists, and the reality of their everyday life as human rights defenders. We have collected 11 interviews from different Russian human right defenders, some of them are known both within and outside of the country, while some are only known in their region or sphere of work.

At Globaliseringskonferansen, the text from the interviews will be followed by real quotes from Russian media and online blogs, saying how bad human rights defenders are, and how much harm they bring the country.

The play will be performed by 5 actors from Teatr.doc, accompanied by Anna Dobrovolskaya, who will be telling her story of personal relations with the interview heroes from the interviews.

We expect that the play will be very interesting for the Moscow public, and that it will meet huge demand and expectations, as people very often don’t know anything about the human rights defenders and hardly have heard about more than one or two names.

 

Can you tell us more about how it is to work with freedom of expression in Russia today?

– After we had created and played our earlier documentary play about the prisoners of the «Bolotnaya» case, our theater was expelled from the premises and cut from all the existing state and municipal grants. Now we have to survive on our own, and by very sporadic support from our Western donors as well as crowdfunding campaigns among Russian citizens.

At the same time, in this situation we have no other boundaries and may really play what we want. We have for example presented the play «Coming out of the closet», which is about LGBT people in Russia, and it became extremely popular among the Moscow audience. We also have a play about the conflict in Ukraine, and the human rights violations and repressions in Crimea, called «The war is near», which is very well known both among the theater public, media and the audience.

Sometimes actors don’t feel comfortable with the topics and may refuse to take part in the plays. Then we find someone who has no personal contradictions, and who is not afraid to speak out.

For further information, read an interview with Elena Gremina, chairwoman of the theater, here.

The Last Party: Play about Human Rights Defenders in Russia

 

Photo: Teatr Doc

On Saturday October 29th, at 19.30, the Russian drama company Teatr Doc will show a special play made exclusively for the Globalization Conference in Oslo. The play is called «The Last Party. Play about Human Rights Defenders in Russia», and is based on interviews with human rights activists, reflecting the unvarnished reality of everyday life in Russia.

The background for this seminar is Russian authorities’ resistance to political cooperation across national borders, which is becoming a threat to Russian civil society organizations (NGO’s). New Russian legislation is a direct attack on the Russian human rights movement and leads to curtailing of the Russian civil society. People who have previously been able to raise their voices and speak freely, are now being silenced by Russian legislation.

The string of new legislations seen since 2012, is in conflict with international human rights and the Russian Constitution, which guarantees freedom of speech and freedom of association. These are new laws with a broad scope and unspecific definitions. This means that the government can use these laws when it suits them, against almost anyone. Activists are living in constant uncertainty about if the laws will affect them, and if so, when.

In addition to the play by Teatr Doc, Nature and Youth and the Norwegian Helsinki Committee have also invited Russian lawyer Aleksander Popkov  and Anna Dobrovolskaya from The Youth Human Rights Movement (YHRM) to talk about how activists work under such conditions and how they are continuously seeking new forms of cooperation and new forms of activism. The conversation will be moderated by Julie Wilhelmsen from Norwegian Institute of International Affairs (NUPI).

Aleksander Popkov has been working with activists from a legal perspective, protecting those who are suffering from human rights violations. Popkovs clients include Hennadiy Afanasyev, a Crimean activist convicted and sentenced to jail on the charges of plotting a terrorist act, and Yevgeny Vitishko, an environmentalist who was jailed because he spoke up about the ecological disaster in the wake of the Sochi Olympics. Popkov also represented two of the members of Pussy Riot, Alyokhina and Tolokonnikova.

Since 2007, Anna Dobrovolskaya has been working with creating awareness about human rights in Russia. She has been working with human rights schools educating young and old about their rights and creating a place where they can feel safe to speak freely. She has been training people to go to court, to observe the police working, and to help with research, so that they will be prepared to act in a situation when their or others’ rights are violated. The YHRM focuses on offering solidarity, collaboration and the understanding of our common challenges.

With this seminar we would like to elucidate how activism in Russia is being challenged and how some people refuse to give up and keep on fighting for what they believe is right. See you there!