Strategitur, Arkhangelsk 2019

Skrevet av David Nese

Det hele begynte grytidlig fredagsmorgen. På Gardermoen ble reisefølget samlet, dvs. Daniella, Una og meg selv. Reisen til Arkhangelsk, gikk via Helsinki og St. Petersburg og reisen var preget av søvn, flymat og mer søvn.

Da vi endelig var fremme i Arkhangelsk ble vi møtt av flere medlemmer fra PiM på hotellet. PiM hadde tatt en solid 24-timers togtur fra Murmansk til Arkhangelsk et par dager tidligere for å møte oss og 42. Deretter dro vi til en lokal restaurant sammen med PiM. Her møtte vi 42 og Milly som alt hadde vært et par dager i St. Petersburg, men nettopp hadde kommet til Arkhangelsk. På restauranten, som hadde bestemt seg for å servere retter fra så å si alle verdens kjøkken (og selvsagt hadde japansk innredning), tilbrakte vi resten av kvelden. Her ble vi bedre kjent, snakket om restaurantens «sushi» og la grunnlaget for resten av helgen.

Lørdagen begynte med frokost på hotellet. Kantinen var preget av et begrenset utvalgt, en kantinedame som var totalt likegyldig til alt og alle, russisk TV høyt i bakgrunnen, og ekte russiske trailersjåfører i fleece-overalls med camo-print. Etter en helt ok frokost hadde vi noen timer til å leke oss i førjulsdestinasjonen Arkhangelsk.

Først dro vi til det som skulle vise seg å være et pepperkakemuseum, hvor vi fikk se pepperkakens historie i Arkhangelsk og hvordan de lagde disse i gamle dager. Her ble vi også møtt av en svært søt dame som absolutt ville at vi skulle ta et gruppebilde hvor vi holdt en diger pepperkakefisk.

Turisttilværelsen bevegde seg videre nedover den store gågaten i Arkhangelsk hvor vi fikk oppleve noe en kun kan oppleve i Arkhangelsk rett før jul. Med litt tacky julemusikk i bakgrunnen så vi flere hester med sommerfuglvinger (ja, du leste riktig, sommerfuglvinger) og en stor kamel på den snødekte gaten. Det var nok av folk som beundret denne litt snodige opplevelsen av å se en kamel i 5 minus helt nord i Russland. Glem London, det er Arkhangelsk du må dra til for å oppleve den nye førjulsdestinasjonen.

Etter å ha samlet oss, dro vi tilbake til hotellet før vi reiste ut til hytten hvor vi skulle tilbringe resten av helgen. Hytten lå en halvtimes kjøretur utenfor Arkhangelsk. Her var det flere andre hytter og en kunne se utover et flott og skogdekt landskap. I det fjerne kunne en også skimte en stor fabrikk som pumpe holdt på døgnet rundt. På hytten begynte formålet med turen, nemlig å planlegge hva som skulle skje i 2020 med Russlandsprosjektet. Vi var anslagsvis 15-16 stykker: 6 fra PiM, 6 fra 42 og 4 fra NU. Resten av dagen var det diskusjon og workshops om forventninger for helgen og hva vi ønsket av Russlandsprosjektet ideelt sett skal være.

Deretter fikk vi en gjennomgang av utbyggingen på Shies, et avfallsdeponi syd i Arkhangelsk-regionen (les mer her). Her planlegger myndighetene å bygge et deponi hvor søppel fra Moskva skal sendes over 1000 km med tog og deponeres i en sårbar myr. Søppelet skal altså ikke forsøkes å bli gjenbrukt, men kun graves rett ned. For å unngå dette har det siden i fjor høst vert aktivister tilstede på Shies for å unngå utbygging samt å skape bevissthet. Myndighetene har til stadighet nektet for alt sammen, og hevdet at det skal resirkuleres. Aktivister har derimot brutt seg inn i «resirkuleringsanleggene» og vist at søppelet skal kuttes opp og pakkes i plastikk før det sendes på den over 1000 km lange turen.

Etter dette nedslående foredraget ble det etter hvert litt lystigere, og vi sosialiserte resten av kvelden. Her snakket vi om hva vi nordmenn tenkte om Arkhangelsk, om vi syntes Murmansk eller Arkhangelsk var finest og hva Russerne visste om Norge.

Søndagen var en lang dag med mye program. Det første som stod på programmet var Unas foredrag om Russlandsprosjektets støttegivere og deres mål for å støtte prosjektet. Dette satt rammen for resten av dagen når vi skulle konkretisere ideer.  Deretter var det workshop hvor en skulle presentere hva hver organisasjon hadde som ambisjon om å gjøre alene, og felles i prosjektet. PiM ønsket blant annet å arbeide mer med å etablere grønne byområder i Murmansk og å øke kunnskap om bedre søppelsortering i det private næringslivet. 42 hadde ambisjon om å få til en slags økofestival, mens vi i NU ønsket å blant annet å arbeide med å lage en NU-skole for å vise hvordan NU fungerer og hvordan PiM og 42 kan bruke dette i sin virksomhet. Etter å ha snakket mye om hvordan disse ideene kunne kombineres, videreutvikles og tydeliggjøres gikk dagen over på et tidshjul. Her skulle alle organisasjonene legge ned en tentativ idé om 2020, slik at det ble enklere å ha oversikt over partnerne, samt og se når det ble «opphopning» av mange prosjekter.

Etter dette presenterte Daniella Russlandsutvalgets prosjekt om reprosesseringsanlegget Majak og viste filmene som vi hadde laget (les mer her) til PiM og 42. Dette var en kjent sak for mange, men det var tydelig at det både engasjerte og vekte økt interesse for atomkraft. Så var det på tide å oppsummere våre tanker, og evaluere hva som kunne ha gått bedre.  Resten av kvelden gikk så til å bli bedre kjent, spille jenga og snakke om det vi hadde lært av hverandre.

Så hva er mine inntrykk etter turen? Vi er tre ulike organisasjoner som har ulike fokusområder, men vi drar alle sammen i samme retning. Hvis vi skal klare å redde planeten vår og endre hvordan vi lever, så må vi jobbe sammen. Ikke bare internt i Norge, men vi må også jobbe internasjonalt og lære av hverandre, og hjelpe hverandre som best vi kan. Det er dette som er målet til Russlandsprosjektet, NU, PiM og 42 skal alle lære av hverandre slik av vi kommer sterkere ut av miljøkampen!

Studietur til Murmansk, oktober 2019

Skrevet av Milly Meyer

Torsdag morgen møttes vi, altså Una, Vilja, Viktor og Milly, på Oslo S. Vi toget oppover mot Gardermoen og fikk, med knappest mulig margin, satt oss inn på flyet i retning Kirkenes. På flyplassen i Kirkenes møtte vi verdens triveligste bussjåfør som kjørte oss inn til Kirkenes sentrum. Der satt vi på kafe, gikk i bokhandel og fikk i oss en tidlig middag før vi turet innover mot Storskog grensestasjon.

 

Vi kom oss fint gjennom grensa og flere sov hele veien inn mot Murmansk by, en knapp tre timers kjøretur fra Kirkenes. Innen vi var kommet fram var det blitt helt mørkt. På hotellet møtte vi våre samarbeidspartnere fra 42 som var kommet fra Arkhangelsk, på andre siden av Kvitsjøen samme kveld. Vi fikk i oss litt mat sammen med lederen av PiM, Anton.

 

Fredag morgen møttes vi utenfor hotellet og ble geleidet inn i en ventende buss. Vi fire fra NU, fire fra 42, 18 medlemmer av PiM og en russisk ekspert på atomkraft ble busset nedover Kolahalvøya til byen Poljarnie Zori, som er den nærmeste byen til Kola atomkraftverk. I Poljarnie Zori sto en lunsj med klassisk russisk kantinemat før vi dro til Kola atomkraftverks informasjonssenter.

 

Fra omvisningen på målesenteret.

Før vi fikk en offisiell omvisning på informasjonssenteret, ble vi først sendt til deres målesenter og plassen de hadde deres mobile strålemåler. Vi ble delt inn i to grupper som fikk omvisninger av hver vår sjefsingeniør. Vi fikk se de forskjellig rommene der målingene og oppfølgingen skjedde. På et av rommene hadde de samlet inn bær, jord og vann for å sjekke strålingsnivået i naturen rundt atomkraftverket. Vi fikk korte innføringer i hvordan de forskjellig målingene gjøres.

 

Noe av det som var samlet inn for målinger.

På utsiden av laboratoriene stod en varebil med spesialutstyr som gjorde at den funket som en mobil strålemåler. Bilen hadde et interaktivt kart som viste live-målinger fra målestasjoner i nærområdet og bak var det fullt av utstyr, som spader og målere, som trengs når man skal måle stråling. Noen målinger skal gjøres ca. 60 cm under bakken og da er det jo praktisk å ha en spade lett tilgjengelig.

 

Vilja foran den mobile strålemåleren.

Da vi var ferdig med omvisningen i den mobile stråleenheten ble vi busset tilbake til informasjonssenteret der vi fikk et foredrag, fra en høytstående representant for atomkraftverket om Kola atomkraftverks historie og fremtid. Kola atomkraftverk består av 4 reaktorer og den første av disse ble bygget i 1973. Da disse reaktorene ble bygget var det meningen at de skulle være i drift i 30 år før de skulle dekommisjoneres. Dekommisjonering er en nedbygging og behandling av reaktorene og deres avfall. Denne dekommisjoneringen skulle ha startet i 2003, men det ble bestemt at man skulle doble levetiden til disse reaktoren fra 30 til 60 år. Reaktorene når ikke opp til de strenge sikkerhetskravene for drift av atomkraftverk, men Rosatom, det statlige selskapet som eier og drifter kraftverket, mener at disse reaktorene ble bygget med så høy sikkerhetsmargin at de helt klart skal tåle å driftes lengre selv nå som den ene er 16 år på overtid. Hvis du vil lære mer om Kola atomkraftverk, også kalt verdens farligste atomkraftverk kan du klikke her.

 

Foredrag og spørsmålsrunde med representant for Kola atomkraftverk.

Etter foredrag med representanten fikk vi anledning til å stille ham spørsmål. Våre russiske samarbeidspartnere var veldig engasjert og hadde mange spørsmål, spesielt om hvordan man kunne rettferdiggjøre denne doblingen av levetid for reaktorene og hva som kom til å skje når de 60 årene er ferdig. Denne spørsmålsrunden ledet til sitater fra denne representanten som «People keep telling us that our units are old, but there is nothing wrong about them.», «I love my Nuclear Powerplant» og «There is no point in discussing what will happen so far in the future». Så vi ble ikke så mye klokere på hva som kommer til å skje om en 14 års tid, når disse reaktorene har nådd sin maksimale levetid, for andre gang.

 

Hele gjengen samlet utenfor informasjonsenteret.

Etter dette var tiden kommet for å sette oss på bussen og komme oss inn til Murmansk by igjen for en veldig koselig fellesmiddag for en småsliten forsamling som nok trengte 3 timer på buss for å få samlet seg etter mange inntrykk på denne ekspedisjonen.

 

Lørdag formiddag var det klart for å en hel dag med workshop og foredrag på kontoret til PiM. Vi begynte med en workshop med den britiske aktivisten Dan Glass som snakket om kreativ aktivisme. Dan er en del av Beautiful Trouble-initiativet og vi lærte mye om forskjellige typer aksjoner og hvordan man kan være mer kreativ og skape mer oppmerksomhet rundt aksjoner. Hvis du har sett den oppblåsbare Trump-babyen, så er det en av de mange kreative aksjonene Dan har vært med på. Vi fikk god tid under workshopen til å utveksle meninger, bli inspirert, være kreative, og til slutt ble vi delt i to grupper og skulle presentere en kreativ aksjon vi planla.

 

Dan Glass som snakker om kreativ aktivisme.

Vi deler tanker om våre favorittaksjoner gjennom tidene.

Presentasjon av kreativ aksjon.

Etter workshop om aksjonisme var det tid for å snakke om atomkraft igjen. Først fikk vi et foredrag fra journalisten Anna Kireeva fra Barents Press om opprydningen av Andrejevbukta, som Norge har vært med å sponse økonomisk. Du kan lese mer om Andrejevbukta her. Så kom studieturens siste foredrag med Andrej Ozharovskij som snakket mer om Kola atomkraftverk og hans jakt på informasjon om hva som skjer med atomavfallet.

 

Andrej Ozharovskij snakker om Kola atomkraftverk.

Viktig å følge med på siste presentasjon, selv etter en lang dag med workshop.

Den siste middagen sammen var kommet og det var trist å si farvel. Man rekker å bli godt kjent med folk på noen få dager og som NU-er blir man stum av beundring for det PiM og 42 får til med de begrensingene som er pålagt det russiske organisasjonslivet. Vi har lært mye av hverandre og kommer hjem til Norge med nye ideer om kreativ aktivisme, nye venner og masse informasjon om verdens farligste atomkraftverk.

 

Fikk med oss soloppgangen på vei mot Kirkenes igjen.

 

Sommerleir i Murmansk 2019

Tidlig på morgenen den 14. juli møtte tre spente ungdommer og en reiseleder hverandre på flyplassen. Det var Gaia og Rose fra Oslo, Lydia fra Kviteseid og Olav fra Osøyro. Turen bestod av fly til Kirkenes, og deretter en humpete busstur over den russiske grensen og videre til Murmansk for å delta på sommerleiren til den russiske miljøorganisasjonen Priroda i Molodezh (PiM).

PiM er Natur og Ungdoms samarbeidsorganisasjon i Murmansk, og navnet Priroda i Molodezh (PiM) betyr Natur og Ungdom på russisk. Første natten ble tilbrakt hos tidligere PiM-leder Alexei. Hit tok vi taxi i russisk stil, uten setebelter og veldig billig. Der fikk vi servert te, og “taco”, bestående av majones, tomat, ost og enda mer majones. Nam!

(Her viser Gaia stolt frem den russiske tacoen.)

Dagen etter (15. juli) møtte vi de andre leirdeltakerne på PiM-kontoret, og derfra tok vi buss til leirstedet utenfor Apatity. Da vi ankom stedet ble vi møtt av kjempemange søte huskyer. Etter litt informasjon, og utdeling av rom, hadde vi mange bli-kjent-leker. Vi trakk også hemmelig venn, som vi skulle ha resten av leiren. Hver dag på leiren endte med en “day closing session”, hvor vi fortalte hvordan vi hadde opplevd dagen og ga rating fra 1 til 10, der 10 var best. Dag 1 sin gjennomsnittlige rating var 8,6, og dag 6 sin gjennomsnitt var utrolige 10,1.

(Her lærer vi russerne å spille UNO.)

(Her har Rose og Lydia fått brev av sine hemmelige venner. Alle hadde hver sin konvolutt, der man fikk brev og godteri.)

(Hundene var skikkelig kosete. De satt ofte utenfor hyttene og ventet på kos.)

Under leiren hørte vi på flere foredrag, som blant annet “Climate Footprint”, hvor vi skulle kalkulere vårt eget miljø-fotavtrykk. I russernes beregning av karbonavtrykk kom vi nordmann veldig bra ut i beregningen, på grunn av vektlegging av resirkulering. I Murmansk har de ingen infrastruktur for resirkulering, og selv om vi har høyere forbruk og flyr mer, var ikke dette like vektlagt som f. eks. resirkulering og gjenbruk. Vi fikk også besøk fra miljøstiftelsen Bellona, som snakket om “industrial pollution” og “renewable energy”. Alle foredragene foregikk på russisk, men takket være tolken klarte vi for det meste å følge med. Mellom aktivitetene på leiren var det hyppige coffee breaks, hvor vi drakk te og spiste russiske kjeks.

Vi var også på et veldig interessant foredrag om atomkraft, ledet av Andrey Ozharovsky. Dette foredraget skulle begynne kl 13 og være ferdig 16.30, men på grunn av mange spørsmål varte foredraget til rundt 19.30. I dette foredraget ble det litt vanskelig å følge med etterhvert, men likevel lærte vi mye de første timene. I etterkant av foredraget snakket vi med noen av russerne, som ikke hadde hørt om risikoen ved atomkraftverk, og da er det ikke rart det ble mye spørsmål. Kvelden ble avsluttet med flere episoder fra HBO-serien Chernobyl, men vi norske valgte heller å spille spill. Det gikk i mye UNO, Svintus (russisk Uno med griser), twister og andre russiske spill.

(Foredragene ble holdt i en koselig hytte, her ved PiM-leder Anton.)

(Te, te, te. Vi drakk te flere ganger daglig!)

Det var også dager der vi ikke hadde noen foredrag. Den ene dagen gikk turen til Khibiny-fjellene. Dette var en interessant tur. Vi norske var klare for en skikkelig fjelltur, men det viste seg fort at fjelltur på norsk og fjelltur på russisk er to litt forskjellige ting. Turen startet med en busstur på 30 minutter, før vi gikk av og gikk langs en grusvei. Etter ytterligere 30 minutter kom bussen, som hadde kjørt etter oss, og plukket oss opp. Dette skjedde et par ganger, før vi endelig kom frem til “safe house”. Der fikk vi servert tradisjonell mat og te, før vi utforsket nærområdet.

(Nam nam! Etter en litt spesiell “hiking trip” var det godt å få i seg mat.)

(En glad gjeng på tur i en fullstappet buss.)

Maten på leiren var vegetarisk og den ble laget av PiM-medlemmer. Vi ble servert alt fra ostesuppe til lunsj til risengrynsgrøt til frokost. Vi var overrasket over hvor mye dill de hadde i maten, og fikk nesten ikke et eneste måltid uten! Vi fikk også smake på tradisjonell rødbetssuppe, røkt ost og bokhvete.

Den andre dagen dro vi til Lappland naturreservat. Her gikk vi fjelltur, en ordentlig fjelltur, og fikk en guidet tur om grunnleggeren og de som jobbet der. Her var det MYE mygg, eller kamari/комары, som er det russiske ordet for mygg. Myggsprayene som vi hadde tatt med fra Norge klarte ikke å holde myggen unna, så her fikk vi også prøvd ut russisk myggspray. Den var mye mer effektiv enn den norske, men ikke så bra for hverken oss eller miljøet, da den ikke var EU-godkjent en gang …

(Her er vi i Lappland. Turen opp til toppen var bratt, men vi fikk veldig fin utsikt!)

Siste natt av leiren sov vi i telt, og det var veldig koselig å legge seg i teltet midt på natta i midnattssola, selv om det var veldig varmt å sove tre stykker i et tomannstelt. Huskyene syntes også det var veldig gøy med telt, og de var innom flere ganger i løpet av natta for å hilse.

(Soloppgang selv om sola aldri gikk helt ned.)

(Utsikten fra teltet. Hundene stod ofte utenfor myggnettingen og tittet inn.)

Siste leirdagen hadde vi “camp closing session” der alle fortalte om hvordan de hadde opplevd leiren. Den gjennomsnittlige ratingen ble høy, og det var ingen som ville sette seg på bussen tilbake til byen igjen. På kvelden hadde vi avskjedsmiddag i Murmansk. Det var trist å si farvel til våre nye russiske venner, men vi dro hjem med ny kunnskap og mange nye venner.

(Vi tok mange gruppebilder, og dette er fra siste dagen på leiren.)

Rekrutteringsseminar i Helsinki!

Skrevet av Freia Catana Aasdalen

Helgen d 11.-13. mai dro jeg til Helsinki for å delta på et seminar for russiske, finske og norske naturvernere fra PiM, 42, Natur og Ungdom og Greenpeace Helsinki. Seminaret ble arrangert av NUs Russlandsprosjekt. Det var en veldig hyggelig og lærerik helg! Vi bodde på Radisson Blu Seaside Hotel i Helsinki, så det var et luksuriøst seminar. Jeg lærte mye om rekruttering, og gjennom å snakke med russerne lærte jeg også om hvordan det er å være naturverner der – det er en helt annen setting!

På selve seminaret lærte vi om rekruttering. Olav hadde et innholdsrikt opplegg med mange gode øvelser. Vi diskuterte hvordan man på best mulig måte kan verve, få nye medlemmer til å forbli aktive og i hvilken retning vi vil at organisasjonene våre skal utvikle seg. Det er mange problemstillinger man kan ta opp, og det som virker som en selvfølge for oss var i noen tilfeller noe som de fra andre land var helt uenige i. Under selve seminaret var vi på en nydelig villa som eies av en finsk naturvernorganisasjon, det var kult. Kan tipse lokallag om å ha et møte der dere tar opp rekruttering og bruker noen av øvelsene som vi brukte – jeg mener at Olav skulle legge dem ut på nett.

Tusen takk for en fantastisk helg til de flinke folka som jobber i Russlandsprosjektet!

Hilsen Freia

 

Hvite netter og rødbetsuppe – to russiske sommereventyr

Hei sommersveis!

I motsetning til resten av landet har vi gjort alt annet enn å ligge på latsida i sommer. Juli måned har vært preget av to fantastiske sommerleire – Aetas’ leir på Mudjug-øya utenfor Arkhangelsk, og PiMs leir i Khibiny-fjellene noen timer sør for Murmansk. Sydentemperaturer var det lite av (var tross alt i nord), men til gjengjeld var det høy temperatur på diskusjoner og miljøengasjement. Til Aetas hadde vi med hele ni NU-ere, til PiM tre.

Felles for de to leirene var mye engasjement, mye suppe, en god del mygg, ganske uflaks med været, foredrag om miljø, russiske leker, norske sanger, lange turer, bål hver dag, og mange nye vennskap på tvers av landegrenser og kulturer. Dessuten gikk sola knapt ned, dag og natt ble ett, og tida forsvant.

På Aetasleir var vi omgitt av Hvitesjøen, på PiMs leir av de mektige, eldgamle Khibinyfjellene. På Aetasleir gjorde vi konkrete ting for naturen – vi plukket søppel i flere timer (og ble ganske sjokkert over mengden vodkaflasker) og forberedte en «ecotrail» som skal få folk til å få øynene opp for den sjeldne naturen på Mudjug mens de tar en lang tur over øya. I tillegg var det selvsagt flere foredrag, blant annet om hvordan man kan få på plass søppelsortering der man bor.

På PiMs leir var det flere foredrag, diskusjoner, og gruppearbeid hvor man konkretiserte hvordan man kan jobbe politisk med miljøsaker, på tross av et tregt byråkrati og uvillige myndigheter. Der det på Aetasleir hovedsaklig var folk fra regionen (og Norge), var det på PiM-leir folk fra fire ulike russiske regioner, som knyttet kontakter og la grunnlag for samarbeid på kryss og tvers.

På begge leire ble vi kaldere på fingre og tær, men varmere i hjertet. Det har vært utrolig fint å tilbringe så mye tid i russisk natur sammen med ungdommene som jobber utrettelig for å redde den. De er Russlands framtid. Vi gleder oss allerede til neste sommer!

Bilder fra Aetas’ leir:

Sommerens første eventyr lå en båttur unna Arkhangelsk.

Å lage mat på en jernovn på en halvøde øy – den siste hotte trenden?

«Årets norske delgasjon er så åpne – og ganske gærne» sa russerne. Vi måtte jo holde varmen på et vis, og sang og danset en god del. Her er NU-klassikeren «en lille andevinge».

Samuraileken – et avgjørende øyeblikk.

Heldigvis best buds igjen da leken var over.

Det var oss, Aetas og Hvitesjøen i fem dager. Her på en tur over øya. Id-yyyyll

Sol OG vindstille siste dag! Heldigvis var det tid til en del leking i sola. Takk for en nydelig tur!

Bilder fra PiMs leir:

Vi var en god geng som trosset tåke og regn, og bodde en uke i en «Fjellandsby» av telt.

Nailya og Lyosha presenterer PiM.

Det var litt vanskelig å følge med på leken hvor man sier navnet sitt pluss et adjektiv på samme bokstav, da det hele foregikk på russisk, men vi ble kjent og lærte hverandres navn likevel.

Alle foredragene fant sted i det utrolig kule «kuppelteltet».

Tøffere enn tåka: Therese, Sigbjørn og Stine.

Kjøkkenet! Var det ikke mat som sto og putret, så var det den russiske livsnødvendigheten te.

Stine, Anja og Ksyusha øver russisk og engelsk om hverandre.

Det var til og med postvesen i fjellandsbyen!

Aetas ❤ PiM, og sendte en solid (og dansende) delegasjon.

Vår delegasjon danset litt, den også. Her ved Stine.

Et russisk ordtak sier «Grøt og kålsuppe, det er vår føde». Vi spiste i alle fall grøt hver dag – her med smilefjes!

Tørkesnorene over bålet ble aldri tomme..

Woho, nok et gruppebilde! Takk for fantastisk tur!

I skyggen av Sochi

Norsk miljøverner skuer utover russisk havneby

Visste du at den raskeste veien til Murmansk går med blå minibuss fra Kirkenes sentrum?

De siste ukene har det vært OL i Sochi i Russland. Russiske myndigheter har brukt enorme summer på sikkerhet rundt arrangementet og hele landet har vært i beredskap for å unngå at noe skulle gå galt. I tillegg har russiske miljøvernere som er kritiske til OLs miljøkonsekvenser blitt arrestert og sendt i straffeleir.

Med dette som bakteppe satte Russlandsprosjektet avsted for å besøke våre samarbeidspartnere i Nordvest-Russland. Målet med turen var avvikling og deltakelse på våre samarbeidsorganisasjoners lederseminarer i henholdsvis Murmansk og Arkhangelsk. I tillegg skulle både PiM og Aetas holde årsmøtene sine der de blant annet velger ny leder og nytt styre for det nye året.

På vei over grensen i Nord-Norge opplevde vi konsekvensene av det russiske sikkerhetssystemet i anledning lekene. Minibussen vi satt i var fylt til randen av KIWIs bleietilbud og passasjerer av ymse nasjonaliteter. Men da vi kom inn i Russland var vi plutselig én mindre i bilen. Vi hadde mistet vår afghanske venn i forsetet, fordi han, selv om han var norsk statsborger, ikke hadde norsk pass. Det kunne man dessverre ikke risikere å slippe over grensen. To norske miljøvernere derimot, det var helt ok.

Natur og Ungdoms russlandsprosjekt samarbeider med to russiske miljøvernorganisasjoner for ungdom i Nordvest-Russland. Priroda i Molodezh (PiM) i Murmansk arbeider mye med atomkraft, særlig gjennom informasjonsspredning for å øke bevisstheten rundt de store miljøutfordringene ved denne energiproduksjonen i Murmanskregionen og på Kolahalvøya.

Idealismen ligger i veggene i PiMs kontorer en halvtime utenfor Murmansk sentrum

PiM er blant annet en uttalt motstander av forlenget levetid for atomreaktorene på Kola atomkraftverk, som ligger rett i nærheten av norskegrensen. Den eldste av kraftverkets fire reaktorer er av første generasjon, altså samme type som Reaktor 4 i Tsjernobyl – den som gikk i lufta. De potensielle konsekvensene både for regionen og også for Norge er katastrofale. I år søkes det om enda 15 år forlenget levetid på disse, tross at de allerede er 15 år på overtid.

Arbeidet til PiM gjør dem utsatt for press fra både myndighetene og andre store aktører på energifeltet. Det er tydelig at de store selskapene som arbeider i industrien ikke ønsker større fokus på sine områder. Både ryktespredning, økte administrative byrder og arrestasjoner har vært midler brukt for å stilne aktivistene i PiM.

Blant annet mister de kanskje kontoret sitt i løpet av det neste året, fordi akkurat den leilighetsblokken skal «omreguleres til annen virksomhet». Gunstig nok, er det etter russisk lov, ulovlig å være organisasjon dersom man ikke har fysiske kontorer.

PiM har årsmøte.

Etter en halv uke i Murmansk fløy vi videre til vår andre russiske favorittby: Arkhangelsk. Dødsangsten meldte seg i døra til flyvemaskinen da vi ble møtt av beskjeden «Velkommen! Bare kast bagasjen inn i det åpne lasterommet her til høyre. VIP-setene er de som ikke kan innta «upright position».  Russiske innenlandsfly er ganske skumle, men heldigvis pleier det å gå bra. Det gjorde det nå også.

Aetas er en stor ungdomsorganisasjon, som i motsetning til PiM, i øyeblikket har et ganske godt forhold til myndighetene i Arkhangelskregionen. I denne regionen er det særlig bærekraftig skogbruk og bedre avfallshåndtering som er viktige saker og Aetas er veldig engasjert i begge deler. Sammen med WWF Arkhangelsk skal Aetas jobbe aktivt med skogbruk og skogvern i året som kommer.

Det aller viktigste bidraget til lederseminaret i Arkhangelsk var et utrolig interessant foredrag om intern kommunikasjon, holdt av en ung, russisk psykolog. Gjennom rollespill lærte vi om effektiv oppgaveløsning og  rollefordeling innad i en gruppe.

Russisk-norsk ordboken må med skal man forstå alt som blir sagt.

Videre blir det spennende å se hvordan loven om «utenlandske agenter» fra november 2012 påvirker organisasjonenes arbeid. PiM har allerede fått beskjed om at dersom de ønsker å påvirke regional lovgivning og samtidig opprettholde den økonomiske støtten fra Natur og Ungdom, så blir de nødt til å registrere seg som «utenlandske agenter». Vi er fremdeles usikre på hva det vil innebære.

Etter en tidagers rundtur i Russland er Russlandsprosjektet nå trygt tilbake på kontoret i Torggata. De russiske organisasjonene har planene klare for det nye året. Med flunkende nye ledere, styrer og arbeidsgrupper er de sultne på nytt år og nye muligheter for å påvirke miljøet der de bor. Selv om Sochi er over er ikke problemene i Russland det. Det er fortsatt viktig å holde et øye med sivilsamfunnet i vårt naboland.Vi gleder oss til russlandsprosjektet 2014!

Dagny

P.S
Ja. Også rakk vi forresten en tur i byarkivene i Arkhangelsk. Der fant vi plutselig et bilde fra Natur og Ungdoms russlandsprosjekts spede begynnelse:
D.S

Russlandsprosjektet anno 1536

Russlandsprosjektet viser Medvedev hvor skapet skal stå.

Foto: Barentsobserver

Hvordan er det å aksjonere for å få oppmerksomheten til en av verdens mektigste menn, med skarpskyttere liggende på takene rundt deg?
Russlandsprosjektet gjør mye rart. Mye gøy, og enkelte ting er litt på kanten selv for oss.

Fra søndag 2. juni til onsdag 5. juni var vi i Kirkenes i anledning 20årsjubileet til Barentssamarbeidet, og underskrivingen av den nye Kirkeneserklæringen.

Vi visste fra før av at det kom til å være store mengder viktige personer til stede i Kirkenes denne uka. Statsminstrene fra Norge, Finland, Sverige og Russland skulle være tilstede, samt visepresidenten for EU-kommisjonen.
Dette var en perfekt mulighet for oss til å formidle vårt budskap til en mengde toppledere samtidig, og kanskje få god dekning i pressa på det vi gjorde. Det skulle i midlertidig bli vanskeligere enn først tenkt.

Allerede før vi dro opp til Kirkenes fikk vi vite at sikkerhetsopplegget kom til å bli enormt. Store deler av Kirkenes sentrum skulle bli avstengt i anledning jubileet, og store mengder politi ble sendt opp til Kirkenes fra både Oslo og Tromsø.
Når vi så søkte politiet om å få tillatelse til å ha aksjon, var det vanskelig å få svar. De virket positive, men vi hadde allerede ankommet Kirkenes da vi fikk svar. Vi fikk et personlig møte med stabssjefen for sikkerhetsoppbudet rundt toppledermøtet på Thon hotell i Kirkenes.

Natur og Ungdom har på generell basis et veldig positivt og konstruktivt forhold til politiet. Det viste seg nå, at dette betalte for seg. Stabssjefen ga oss premieplass!
Vi fikk stå så nærme statslederne at vi kunnet hoppet ned til de, men akkurat det, nettopp det, fikk vi streng beskjed om at kunne koste oss dyrt. Så dyrt, at i alle fall undertegnede fikk litt kalde føtter.

Vi fikk beskjed om, at alle som skulle være med på aksjonen måtte forhåndskontrolleres i politiets systemer, og at alle måtte gjennom grundig sjekk med metalldetektor før vi fikk komme inn på området. Men viktigst av alt, var at når vi først sto der, så måtte vi forholde oss ekstremt rolige.
Ingen kunne bevege seg utenfor området vi fikk tildelt. Ingen måtte bevege seg brått og uforventet, og ingen måtte under noen omstendigheter ta noe opp av lommene sine, eller plukke opp noe fra bakken, særlig ikke steiner.

Bakgrunnen for dette var enkel: Politiet kunne da ikke garantere for at vi ikke ble skutt. Skarpskyttere lå plassert rundt i området, og de ville holde øye med oss hele tiden. Russisk sikkerhetstjeneste tar ingen sjanser. Heller en død ungdomsaktivist, enn en sikkertsmessig risiko.

Og plutselig så sto vi der. Midt i sikkerhetssonen. Rett ved der statslederne ankom i sine lange kortesjer. Ingen av oss så skarpskytterne med det blotte øyet, men på takene lå det mennesker med kikkerter og kommunikasjonsutstyr, og mange vinduer i hotellet sto på gløtt, med bevegelser i gardinene.

Da var det allerede for sent å tenke på sånt. Vi gjorde det vi var kommet for å gjøre, og det som politiet også ville vi skulle gjøre. Vi skulle markere oss, og la budskapet bli hørt. Vi sto der med store bannere, med påskriften «Miljø og menneskrettigheter» på norsk og russisk, og ropte: «En grønn fremtid for Barentsregionen» på russisk, «Green rights, human rights» og «Ja til en fornybar Barentsregion». Alle skulle forstå oss, alle skulle merke oss, og det gjorde de.

Hvorvidt de vurderte hva vi sa eller ikke, og hvilken effekt det hadde, er mer usikkert.
Rett etterpå sa Russlands statsminister, Dimitri Medvedev, til journalister på Thon hotell, at «Ikke-statlige organisasjoner er ikke nødvendige for samarbeidet mellom borgere i Norge og Russland», på tross av at Stoltenberg sa klart og tydelig i fra om hvor Norge står i saken.

Les mer hos Bellona: http://www.bellona.org/articles/articles_2013/barents_summit_wrap?utm_source=dlvr.it&utm_medium=facebook

Vi ble siktet på med skarpt, og skjøt med skarpe ordelag tilbake.
Enden på visa, var at fokuset på ikke statlige organisasjoners situasjon i Russland ble mer sentralt, og miljøet fikk også sin tid i rampelyset.

Hvem vant?
Spør du oss, så vant individene i Barentsregionen en enkeltseier i kampen for en ren og fornybar region, med gode forhold for individers rettigheter.
Og Medvedev? Han dreit seg ut.