Studietur til Murmansk, oktober 2019

Skrevet av Milly Meyer

Torsdag morgen møttes vi, altså Una, Vilja, Viktor og Milly, på Oslo S. Vi toget oppover mot Gardermoen og fikk, med knappest mulig margin, satt oss inn på flyet i retning Kirkenes. På flyplassen i Kirkenes møtte vi verdens triveligste bussjåfør som kjørte oss inn til Kirkenes sentrum. Der satt vi på kafe, gikk i bokhandel og fikk i oss en tidlig middag før vi turet innover mot Storskog grensestasjon.

 

Vi kom oss fint gjennom grensa og flere sov hele veien inn mot Murmansk by, en knapp tre timers kjøretur fra Kirkenes. Innen vi var kommet fram var det blitt helt mørkt. På hotellet møtte vi våre samarbeidspartnere fra 42 som var kommet fra Arkhangelsk, på andre siden av Kvitsjøen samme kveld. Vi fikk i oss litt mat sammen med lederen av PiM, Anton.

 

Fredag morgen møttes vi utenfor hotellet og ble geleidet inn i en ventende buss. Vi fire fra NU, fire fra 42, 18 medlemmer av PiM og en russisk ekspert på atomkraft ble busset nedover Kolahalvøya til byen Poljarnie Zori, som er den nærmeste byen til Kola atomkraftverk. I Poljarnie Zori sto en lunsj med klassisk russisk kantinemat før vi dro til Kola atomkraftverks informasjonssenter.

 

Fra omvisningen på målesenteret.

Før vi fikk en offisiell omvisning på informasjonssenteret, ble vi først sendt til deres målesenter og plassen de hadde deres mobile strålemåler. Vi ble delt inn i to grupper som fikk omvisninger av hver vår sjefsingeniør. Vi fikk se de forskjellig rommene der målingene og oppfølgingen skjedde. På et av rommene hadde de samlet inn bær, jord og vann for å sjekke strålingsnivået i naturen rundt atomkraftverket. Vi fikk korte innføringer i hvordan de forskjellig målingene gjøres.

 

Noe av det som var samlet inn for målinger.

På utsiden av laboratoriene stod en varebil med spesialutstyr som gjorde at den funket som en mobil strålemåler. Bilen hadde et interaktivt kart som viste live-målinger fra målestasjoner i nærområdet og bak var det fullt av utstyr, som spader og målere, som trengs når man skal måle stråling. Noen målinger skal gjøres ca. 60 cm under bakken og da er det jo praktisk å ha en spade lett tilgjengelig.

 

Vilja foran den mobile strålemåleren.

Da vi var ferdig med omvisningen i den mobile stråleenheten ble vi busset tilbake til informasjonssenteret der vi fikk et foredrag, fra en høytstående representant for atomkraftverket om Kola atomkraftverks historie og fremtid. Kola atomkraftverk består av 4 reaktorer og den første av disse ble bygget i 1973. Da disse reaktorene ble bygget var det meningen at de skulle være i drift i 30 år før de skulle dekommisjoneres. Dekommisjonering er en nedbygging og behandling av reaktorene og deres avfall. Denne dekommisjoneringen skulle ha startet i 2003, men det ble bestemt at man skulle doble levetiden til disse reaktoren fra 30 til 60 år. Reaktorene når ikke opp til de strenge sikkerhetskravene for drift av atomkraftverk, men Rosatom, det statlige selskapet som eier og drifter kraftverket, mener at disse reaktorene ble bygget med så høy sikkerhetsmargin at de helt klart skal tåle å driftes lengre selv nå som den ene er 16 år på overtid. Hvis du vil lære mer om Kola atomkraftverk, også kalt verdens farligste atomkraftverk kan du klikke her.

 

Foredrag og spørsmålsrunde med representant for Kola atomkraftverk.

Etter foredrag med representanten fikk vi anledning til å stille ham spørsmål. Våre russiske samarbeidspartnere var veldig engasjert og hadde mange spørsmål, spesielt om hvordan man kunne rettferdiggjøre denne doblingen av levetid for reaktorene og hva som kom til å skje når de 60 årene er ferdig. Denne spørsmålsrunden ledet til sitater fra denne representanten som «People keep telling us that our units are old, but there is nothing wrong about them.», «I love my Nuclear Powerplant» og «There is no point in discussing what will happen so far in the future». Så vi ble ikke så mye klokere på hva som kommer til å skje om en 14 års tid, når disse reaktorene har nådd sin maksimale levetid, for andre gang.

 

Hele gjengen samlet utenfor informasjonsenteret.

Etter dette var tiden kommet for å sette oss på bussen og komme oss inn til Murmansk by igjen for en veldig koselig fellesmiddag for en småsliten forsamling som nok trengte 3 timer på buss for å få samlet seg etter mange inntrykk på denne ekspedisjonen.

 

Lørdag formiddag var det klart for å en hel dag med workshop og foredrag på kontoret til PiM. Vi begynte med en workshop med den britiske aktivisten Dan Glass som snakket om kreativ aktivisme. Dan er en del av Beautiful Trouble-initiativet og vi lærte mye om forskjellige typer aksjoner og hvordan man kan være mer kreativ og skape mer oppmerksomhet rundt aksjoner. Hvis du har sett den oppblåsbare Trump-babyen, så er det en av de mange kreative aksjonene Dan har vært med på. Vi fikk god tid under workshopen til å utveksle meninger, bli inspirert, være kreative, og til slutt ble vi delt i to grupper og skulle presentere en kreativ aksjon vi planla.

 

Dan Glass som snakker om kreativ aktivisme.

Vi deler tanker om våre favorittaksjoner gjennom tidene.

Presentasjon av kreativ aksjon.

Etter workshop om aksjonisme var det tid for å snakke om atomkraft igjen. Først fikk vi et foredrag fra journalisten Anna Kireeva fra Barents Press om opprydningen av Andrejevbukta, som Norge har vært med å sponse økonomisk. Du kan lese mer om Andrejevbukta her. Så kom studieturens siste foredrag med Andrej Ozharovskij som snakket mer om Kola atomkraftverk og hans jakt på informasjon om hva som skjer med atomavfallet.

 

Andrej Ozharovskij snakker om Kola atomkraftverk.

Viktig å følge med på siste presentasjon, selv etter en lang dag med workshop.

Den siste middagen sammen var kommet og det var trist å si farvel. Man rekker å bli godt kjent med folk på noen få dager og som NU-er blir man stum av beundring for det PiM og 42 får til med de begrensingene som er pålagt det russiske organisasjonslivet. Vi har lært mye av hverandre og kommer hjem til Norge med nye ideer om kreativ aktivisme, nye venner og masse informasjon om verdens farligste atomkraftverk.

 

Fikk med oss soloppgangen på vei mot Kirkenes igjen.

 

Sommerleir i Murmansk 2019

Tidlig på morgenen den 14. juli møtte tre spente ungdommer og en reiseleder hverandre på flyplassen. Det var Gaia og Rose fra Oslo, Lydia fra Kviteseid og Olav fra Osøyro. Turen bestod av fly til Kirkenes, og deretter en humpete busstur over den russiske grensen og videre til Murmansk for å delta på sommerleiren til den russiske miljøorganisasjonen Priroda i Molodezh (PiM).

PiM er Natur og Ungdoms samarbeidsorganisasjon i Murmansk, og navnet Priroda i Molodezh (PiM) betyr Natur og Ungdom på russisk. Første natten ble tilbrakt hos tidligere PiM-leder Alexei. Hit tok vi taxi i russisk stil, uten setebelter og veldig billig. Der fikk vi servert te, og “taco”, bestående av majones, tomat, ost og enda mer majones. Nam!

(Her viser Gaia stolt frem den russiske tacoen.)

Dagen etter (15. juli) møtte vi de andre leirdeltakerne på PiM-kontoret, og derfra tok vi buss til leirstedet utenfor Apatity. Da vi ankom stedet ble vi møtt av kjempemange søte huskyer. Etter litt informasjon, og utdeling av rom, hadde vi mange bli-kjent-leker. Vi trakk også hemmelig venn, som vi skulle ha resten av leiren. Hver dag på leiren endte med en “day closing session”, hvor vi fortalte hvordan vi hadde opplevd dagen og ga rating fra 1 til 10, der 10 var best. Dag 1 sin gjennomsnittlige rating var 8,6, og dag 6 sin gjennomsnitt var utrolige 10,1.

(Her lærer vi russerne å spille UNO.)

(Her har Rose og Lydia fått brev av sine hemmelige venner. Alle hadde hver sin konvolutt, der man fikk brev og godteri.)

(Hundene var skikkelig kosete. De satt ofte utenfor hyttene og ventet på kos.)

Under leiren hørte vi på flere foredrag, som blant annet “Climate Footprint”, hvor vi skulle kalkulere vårt eget miljø-fotavtrykk. I russernes beregning av karbonavtrykk kom vi nordmann veldig bra ut i beregningen, på grunn av vektlegging av resirkulering. I Murmansk har de ingen infrastruktur for resirkulering, og selv om vi har høyere forbruk og flyr mer, var ikke dette like vektlagt som f. eks. resirkulering og gjenbruk. Vi fikk også besøk fra miljøstiftelsen Bellona, som snakket om “industrial pollution” og “renewable energy”. Alle foredragene foregikk på russisk, men takket være tolken klarte vi for det meste å følge med. Mellom aktivitetene på leiren var det hyppige coffee breaks, hvor vi drakk te og spiste russiske kjeks.

Vi var også på et veldig interessant foredrag om atomkraft, ledet av Andrey Ozharovsky. Dette foredraget skulle begynne kl 13 og være ferdig 16.30, men på grunn av mange spørsmål varte foredraget til rundt 19.30. I dette foredraget ble det litt vanskelig å følge med etterhvert, men likevel lærte vi mye de første timene. I etterkant av foredraget snakket vi med noen av russerne, som ikke hadde hørt om risikoen ved atomkraftverk, og da er det ikke rart det ble mye spørsmål. Kvelden ble avsluttet med flere episoder fra HBO-serien Chernobyl, men vi norske valgte heller å spille spill. Det gikk i mye UNO, Svintus (russisk Uno med griser), twister og andre russiske spill.

(Foredragene ble holdt i en koselig hytte, her ved PiM-leder Anton.)

(Te, te, te. Vi drakk te flere ganger daglig!)

Det var også dager der vi ikke hadde noen foredrag. Den ene dagen gikk turen til Khibiny-fjellene. Dette var en interessant tur. Vi norske var klare for en skikkelig fjelltur, men det viste seg fort at fjelltur på norsk og fjelltur på russisk er to litt forskjellige ting. Turen startet med en busstur på 30 minutter, før vi gikk av og gikk langs en grusvei. Etter ytterligere 30 minutter kom bussen, som hadde kjørt etter oss, og plukket oss opp. Dette skjedde et par ganger, før vi endelig kom frem til “safe house”. Der fikk vi servert tradisjonell mat og te, før vi utforsket nærområdet.

(Nam nam! Etter en litt spesiell “hiking trip” var det godt å få i seg mat.)

(En glad gjeng på tur i en fullstappet buss.)

Maten på leiren var vegetarisk og den ble laget av PiM-medlemmer. Vi ble servert alt fra ostesuppe til lunsj til risengrynsgrøt til frokost. Vi var overrasket over hvor mye dill de hadde i maten, og fikk nesten ikke et eneste måltid uten! Vi fikk også smake på tradisjonell rødbetssuppe, røkt ost og bokhvete.

Den andre dagen dro vi til Lappland naturreservat. Her gikk vi fjelltur, en ordentlig fjelltur, og fikk en guidet tur om grunnleggeren og de som jobbet der. Her var det MYE mygg, eller kamari/комары, som er det russiske ordet for mygg. Myggsprayene som vi hadde tatt med fra Norge klarte ikke å holde myggen unna, så her fikk vi også prøvd ut russisk myggspray. Den var mye mer effektiv enn den norske, men ikke så bra for hverken oss eller miljøet, da den ikke var EU-godkjent en gang …

(Her er vi i Lappland. Turen opp til toppen var bratt, men vi fikk veldig fin utsikt!)

Siste natt av leiren sov vi i telt, og det var veldig koselig å legge seg i teltet midt på natta i midnattssola, selv om det var veldig varmt å sove tre stykker i et tomannstelt. Huskyene syntes også det var veldig gøy med telt, og de var innom flere ganger i løpet av natta for å hilse.

(Soloppgang selv om sola aldri gikk helt ned.)

(Utsikten fra teltet. Hundene stod ofte utenfor myggnettingen og tittet inn.)

Siste leirdagen hadde vi “camp closing session” der alle fortalte om hvordan de hadde opplevd leiren. Den gjennomsnittlige ratingen ble høy, og det var ingen som ville sette seg på bussen tilbake til byen igjen. På kvelden hadde vi avskjedsmiddag i Murmansk. Det var trist å si farvel til våre nye russiske venner, men vi dro hjem med ny kunnskap og mange nye venner.

(Vi tok mange gruppebilder, og dette er fra siste dagen på leiren.)

Hvite netter og rødbetsuppe – to russiske sommereventyr

Hei sommersveis!

I motsetning til resten av landet har vi gjort alt annet enn å ligge på latsida i sommer. Juli måned har vært preget av to fantastiske sommerleire – Aetas’ leir på Mudjug-øya utenfor Arkhangelsk, og PiMs leir i Khibiny-fjellene noen timer sør for Murmansk. Sydentemperaturer var det lite av (var tross alt i nord), men til gjengjeld var det høy temperatur på diskusjoner og miljøengasjement. Til Aetas hadde vi med hele ni NU-ere, til PiM tre.

Felles for de to leirene var mye engasjement, mye suppe, en god del mygg, ganske uflaks med været, foredrag om miljø, russiske leker, norske sanger, lange turer, bål hver dag, og mange nye vennskap på tvers av landegrenser og kulturer. Dessuten gikk sola knapt ned, dag og natt ble ett, og tida forsvant.

På Aetasleir var vi omgitt av Hvitesjøen, på PiMs leir av de mektige, eldgamle Khibinyfjellene. På Aetasleir gjorde vi konkrete ting for naturen – vi plukket søppel i flere timer (og ble ganske sjokkert over mengden vodkaflasker) og forberedte en «ecotrail» som skal få folk til å få øynene opp for den sjeldne naturen på Mudjug mens de tar en lang tur over øya. I tillegg var det selvsagt flere foredrag, blant annet om hvordan man kan få på plass søppelsortering der man bor.

På PiMs leir var det flere foredrag, diskusjoner, og gruppearbeid hvor man konkretiserte hvordan man kan jobbe politisk med miljøsaker, på tross av et tregt byråkrati og uvillige myndigheter. Der det på Aetasleir hovedsaklig var folk fra regionen (og Norge), var det på PiM-leir folk fra fire ulike russiske regioner, som knyttet kontakter og la grunnlag for samarbeid på kryss og tvers.

På begge leire ble vi kaldere på fingre og tær, men varmere i hjertet. Det har vært utrolig fint å tilbringe så mye tid i russisk natur sammen med ungdommene som jobber utrettelig for å redde den. De er Russlands framtid. Vi gleder oss allerede til neste sommer!

Bilder fra Aetas’ leir:

Sommerens første eventyr lå en båttur unna Arkhangelsk.

Å lage mat på en jernovn på en halvøde øy – den siste hotte trenden?

«Årets norske delgasjon er så åpne – og ganske gærne» sa russerne. Vi måtte jo holde varmen på et vis, og sang og danset en god del. Her er NU-klassikeren «en lille andevinge».

Samuraileken – et avgjørende øyeblikk.

Heldigvis best buds igjen da leken var over.

Det var oss, Aetas og Hvitesjøen i fem dager. Her på en tur over øya. Id-yyyyll

Sol OG vindstille siste dag! Heldigvis var det tid til en del leking i sola. Takk for en nydelig tur!

Bilder fra PiMs leir:

Vi var en god geng som trosset tåke og regn, og bodde en uke i en «Fjellandsby» av telt.

Nailya og Lyosha presenterer PiM.

Det var litt vanskelig å følge med på leken hvor man sier navnet sitt pluss et adjektiv på samme bokstav, da det hele foregikk på russisk, men vi ble kjent og lærte hverandres navn likevel.

Alle foredragene fant sted i det utrolig kule «kuppelteltet».

Tøffere enn tåka: Therese, Sigbjørn og Stine.

Kjøkkenet! Var det ikke mat som sto og putret, så var det den russiske livsnødvendigheten te.

Stine, Anja og Ksyusha øver russisk og engelsk om hverandre.

Det var til og med postvesen i fjellandsbyen!

Aetas ❤ PiM, og sendte en solid (og dansende) delegasjon.

Vår delegasjon danset litt, den også. Her ved Stine.

Et russisk ordtak sier «Grøt og kålsuppe, det er vår føde». Vi spiste i alle fall grøt hver dag – her med smilefjes!

Tørkesnorene over bålet ble aldri tomme..

Woho, nok et gruppebilde! Takk for fantastisk tur!