Helgen d 11.-13. mai dro jeg til Helsinki for å delta på et seminar for russiske, finske og norske naturvernere fra PiM, 42, Natur og Ungdom og Greenpeace Helsinki. Seminaret ble arrangert av NUs Russlandsprosjekt. Det var en veldig hyggelig og lærerik helg! Vi bodde på Radisson Blu Seaside Hotel i Helsinki, så det var et luksuriøst seminar. Jeg lærte mye om rekruttering, og gjennom å snakke med russerne lærte jeg også om hvordan det er å være naturverner der – det er en helt annen setting!
På selve seminaret lærte vi om rekruttering. Olav hadde et innholdsrikt opplegg med mange gode øvelser. Vi diskuterte hvordan man på best mulig måte kan verve, få nye medlemmer til å forbli aktive og i hvilken retning vi vil at organisasjonene våre skal utvikle seg. Det er mange problemstillinger man kan ta opp, og det som virker som en selvfølge for oss var i noen tilfeller noe som de fra andre land var helt uenige i. Under selve seminaret var vi på en nydelig villa som eies av en finsk naturvernorganisasjon, det var kult. Kan tipse lokallag om å ha et møte der dere tar opp rekruttering og bruker noen av øvelsene som vi brukte – jeg mener at Olav skulle legge dem ut på nett.
Tusen takk for en fantastisk helg til de flinke folka som jobber i Russlandsprosjektet!
Lei av surt Oslo-vær og med savn etter vill natur satte de ansatte i Russlandsprosjektet, Olav og Arjo, snuten mot Nord-Norge. Turen begynte søndag kveld med en flytur (!) til Tromsø. Målet med turen var å informere lokallag og aktive i nord om alt som skjer i prosjektet.
På besøk i Tromsø jobbet vi på kontoret til Bendik og Kristina. (Her representert ved Bendik)
I Tromsø holdt vi første foredrag på turneen. Nøkkelen til et godt lokallagsmøte er rikelig med pizza. Derfor bestilte vi fire pizzaer til møtet. Lokallaget var klar over det samme og stilte med hele fem pizzaer. Peppes Pizza i Tromsø går nok ikke konkurs med det første.
Så glad ble vi da vi fikk henge med Bendik og Kristina på Tromsøkontoret.
Videre gikk turen østover med bil (!) til Alta. Vi var litt sein i gang, og var redde for å bli forsinket. Heldigvis har veiene mellom Tromsø og Alta blitt utbedret noe siden GPSen ble oppdatert sist. Vi sparte inn noen minutter på nye tunneler og veiutbygging. I Alta hadde vi lært at det er lurt å koordinere kjøp av pizza, og bestilte kun fire pizzaer denne gangen.
Olav jobber litt mellom slagene.
Veien videre brakte oss til Vadsø, men ikke uten utfordringer. Midt på vidda mellom Alta og Karasjok kunne bilen (!) melde om at det var 73 kilometer til neste bensinstasjon, og at med drivstoff og batteri hadde en rekkevidde på 74 kilometer!
Arjo og Olav holder foredrag for Kirkenes Natur og Ungdom.
Heldigvis kom vi oss frem til Vadsø. Arjo kjørte økonomisk og klarte å spare inn flere kilometer. Vel fremme holdt vi nok et foredrag.
Vi pratet om atomkraft og organisasjonsfrihet.
Blant annet fortalte vi om Kyshtym-ulykken, som er verdens tredje største atomulykke. Den skjedde i 1957 og ble hemmeligholdt i nesten 20 år! Det var fordi den skjedde et sted i tidligere sovjetunionen som på det tidspunktet var så hemmelig at det ikke fantes på kartet. Derfor ble ulykken navngitt etter det nærmeste tettstedet, Kyshtym, og ikke Mayak, hvor ulykken egentlig hendte.
Arjo snakket også om atomulykkene i Tsjernobyl og Mayak.
Turen endte i Kirkenes, hvor de hadde den helt klart beste pizzaen. Totalt kjørte vi over 1000 kilometer. På returen jukset vi og tok fly (!) tilbake til Oslo. Vi har blitt svært glad i Kirkenes og drar tilbake allerede i slutten av mars 🙂
Hvordan er det å aksjonere for å få oppmerksomheten til en av verdens mektigste menn, med skarpskyttere liggende på takene rundt deg? Russlandsprosjektet gjør mye rart. Mye gøy, og enkelte ting er litt på kanten selv for oss.
Fra søndag 2. juni til onsdag 5. juni var vi i Kirkenes i anledning 20årsjubileet til Barentssamarbeidet, og underskrivingen av den nye Kirkeneserklæringen.
Vi visste fra før av at det kom til å være store mengder viktige personer til stede i Kirkenes denne uka. Statsminstrene fra Norge, Finland, Sverige og Russland skulle være tilstede, samt visepresidenten for EU-kommisjonen.
Dette var en perfekt mulighet for oss til å formidle vårt budskap til en mengde toppledere samtidig, og kanskje få god dekning i pressa på det vi gjorde. Det skulle i midlertidig bli vanskeligere enn først tenkt.
Allerede før vi dro opp til Kirkenes fikk vi vite at sikkerhetsopplegget kom til å bli enormt. Store deler av Kirkenes sentrum skulle bli avstengt i anledning jubileet, og store mengder politi ble sendt opp til Kirkenes fra både Oslo og Tromsø.
Når vi så søkte politiet om å få tillatelse til å ha aksjon, var det vanskelig å få svar. De virket positive, men vi hadde allerede ankommet Kirkenes da vi fikk svar. Vi fikk et personlig møte med stabssjefen for sikkerhetsoppbudet rundt toppledermøtet på Thon hotell i Kirkenes.
Natur og Ungdom har på generell basis et veldig positivt og konstruktivt forhold til politiet. Det viste seg nå, at dette betalte for seg. Stabssjefen ga oss premieplass!
Vi fikk stå så nærme statslederne at vi kunnet hoppet ned til de, men akkurat det, nettopp det, fikk vi streng beskjed om at kunne koste oss dyrt. Så dyrt, at i alle fall undertegnede fikk litt kalde føtter.
Vi fikk beskjed om, at alle som skulle være med på aksjonen måtte forhåndskontrolleres i politiets systemer, og at alle måtte gjennom grundig sjekk med metalldetektor før vi fikk komme inn på området. Men viktigst av alt, var at når vi først sto der, så måtte vi forholde oss ekstremt rolige.
Ingen kunne bevege seg utenfor området vi fikk tildelt. Ingen måtte bevege seg brått og uforventet, og ingen måtte under noen omstendigheter ta noe opp av lommene sine, eller plukke opp noe fra bakken, særlig ikke steiner.
Bakgrunnen for dette var enkel: Politiet kunne da ikke garantere for at vi ikke ble skutt. Skarpskyttere lå plassert rundt i området, og de ville holde øye med oss hele tiden. Russisk sikkerhetstjeneste tar ingen sjanser. Heller en død ungdomsaktivist, enn en sikkertsmessig risiko.
Og plutselig så sto vi der. Midt i sikkerhetssonen. Rett ved der statslederne ankom i sine lange kortesjer. Ingen av oss så skarpskytterne med det blotte øyet, men på takene lå det mennesker med kikkerter og kommunikasjonsutstyr, og mange vinduer i hotellet sto på gløtt, med bevegelser i gardinene.
Da var det allerede for sent å tenke på sånt. Vi gjorde det vi var kommet for å gjøre, og det som politiet også ville vi skulle gjøre. Vi skulle markere oss, og la budskapet bli hørt. Vi sto der med store bannere, med påskriften «Miljø og menneskrettigheter» på norsk og russisk, og ropte: «En grønn fremtid for Barentsregionen» på russisk, «Green rights, human rights» og «Ja til en fornybar Barentsregion». Alle skulle forstå oss, alle skulle merke oss, og det gjorde de.
Hvorvidt de vurderte hva vi sa eller ikke, og hvilken effekt det hadde, er mer usikkert.
Rett etterpå sa Russlands statsminister, Dimitri Medvedev, til journalister på Thon hotell, at «Ikke-statlige organisasjoner er ikke nødvendige for samarbeidet mellom borgere i Norge og Russland», på tross av at Stoltenberg sa klart og tydelig i fra om hvor Norge står i saken.
Vi ble siktet på med skarpt, og skjøt med skarpe ordelag tilbake.
Enden på visa, var at fokuset på ikke statlige organisasjoners situasjon i Russland ble mer sentralt, og miljøet fikk også sin tid i rampelyset.
Hvem vant?
Spør du oss, så vant individene i Barentsregionen en enkeltseier i kampen for en ren og fornybar region, med gode forhold for individers rettigheter.
Og Medvedev? Han dreit seg ut.
Hei og hopp, alle sammen! Vi i Russlandsprosjektet har bestemt oss for å mekke en ny blogg, som er litt mer tilgjengelig enn den gamle. Her kommer det oppdateringer om hva som skjer i prosjektet, hva som skjer i Russland generelt når det kommer til miljø og aktivisme, og en del annet. Stay tuned!
Natur og Ungdoms Russlandsprosjekt 