Rekrutteringsseminar i Helsinki!

Skrevet av Freia Catana Aasdalen

Helgen d 11.-13. mai dro jeg til Helsinki for å delta på et seminar for russiske, finske og norske naturvernere fra PiM, 42, Natur og Ungdom og Greenpeace Helsinki. Seminaret ble arrangert av NUs Russlandsprosjekt. Det var en veldig hyggelig og lærerik helg! Vi bodde på Radisson Blu Seaside Hotel i Helsinki, så det var et luksuriøst seminar. Jeg lærte mye om rekruttering, og gjennom å snakke med russerne lærte jeg også om hvordan det er å være naturverner der – det er en helt annen setting!

På selve seminaret lærte vi om rekruttering. Olav hadde et innholdsrikt opplegg med mange gode øvelser. Vi diskuterte hvordan man på best mulig måte kan verve, få nye medlemmer til å forbli aktive og i hvilken retning vi vil at organisasjonene våre skal utvikle seg. Det er mange problemstillinger man kan ta opp, og det som virker som en selvfølge for oss var i noen tilfeller noe som de fra andre land var helt uenige i. Under selve seminaret var vi på en nydelig villa som eies av en finsk naturvernorganisasjon, det var kult. Kan tipse lokallag om å ha et møte der dere tar opp rekruttering og bruker noen av øvelsene som vi brukte – jeg mener at Olav skulle legge dem ut på nett.

Tusen takk for en fantastisk helg til de flinke folka som jobber i Russlandsprosjektet!

Hilsen Freia

 

Tur til Arkhangelsk: International Civil Forum «2B Sustainable»

21. mars dro en norsk delegasjon på seks personer til Arkhangelsk for å delta på 42 sitt forum: 2B Sustainable. Det ble en vellykket langhelg på tross av den laaaaange reisen og litt trøblete start. Intet mindre enn 7 timer før avreise var vi sikre på at hele delegasjonen ville nå frem til Arkhangelsk. Vi takker Posten Norge for at alle pass med visum nådde frem i «tsarens» tid!

Nattfly til Moskva! Olav og Maxim hadde en intensiv samtale om fly hele turen… til passasjerenes stooore glede. Dette koster energi, og når vi ankom gate til Arkhangelsk tok det ikke lang tid før begge marsjet inn i beta-søvn. Maxim i fosterstilling og Olav i backpacker-stil under trappa utenfor bildet.

Etter at vi landet i Arkhangelsk, dro alle til 42 sitt kontorlokale for litt deilig kaffe, te og nydelig russisk søtbakst. Her var det også mulighet for å ta seg en liten blund mens vi ventet på Amanda som kom med tog fra Murmansk! Deretter sjekket vi inn på Hotel Zerafima og dro av sted på museumsturné. Søvn er for pyser!

Hva kaller man dette? Trillepulk?

Dagene var preget av interessante foredrag og aktiviteter… utelukkende på russisk. Tolkene (bak oss) fikk dermed kjørt seg på de mest engasjerende foredragsholderne. Selv om Maxim kanskje forstod det meste selv, var vi andre helt avhengig av våre flinke tolker. De fikk Freia melkesjokolade som belønning! Det trenger man ikke tolk for å sette pris på!

Endelig! En aktivitet på engelsk! Olav holdt en bolk om konseptbygging og samarbeid. Stor suksess med høy sosial faktor!

Russlandprosjektet i praksis! Nordmenn og russere går sammen og snakker om miljø. Ingenting varmer mer for et «koordinatorhjerte»… foruten om ryddige excel-dokumenter. Den er hard å slå. Her er John, Amanda og Vilde godt i gang med praten med henholdsvis PiM, 42 og Greenpeace.

Mens noen viste engasjement og entusiasme ovenfor russisk miljøaktivisme, fikk praktikanten vår en greie for russiske telefoner.

På kveldstid ble spill og underlige diskusjoner en gjenganger. Sammen med hyggelige mennesker fra 42, boltret vi oss på hotellrommet for latter og hygge langt ut i de sene nattetimene. Mange verdensproblemer ble løst på Hotel Zerafima. Etiske retningslinjer for kunstig intelligens og hva som definerer et menneskeliv er bare noe av spørsmålene som ble løst disse kveldene. Siste kveld tok «kommisjonen for verdensproblematikk» seg fri og dro på «stedsjåing» i Arkhangelsk. Olav hygget seg spesielt godt i den kalde parken.

Lørdags kveld ble siste kveld av noen uforglemmelige dager. Selv om reisen var lang og søvn var nedprioritert, var mange av oss fortsatt ikke klar for å forlate Russland. Flere ytret stor anger for at en ikke kunne bli med globetrotter Amanda med tog videre til St. Petersburg. Selv om yolo-faktoren ikke var høy nok til å bli med videre, dro resten av delegasjonen til flyplassen med bred enighet om at turen overoppfylte samtlige forventninger.

Tusen takk for fantastisk vertskap og en fin tur! Vi sees igjen!

Kuzz og klemz
Olav og Morten (praktikant mars/april).

 

Turné i Nord-Norge

Lei av surt Oslo-vær og med savn etter vill natur satte de ansatte i Russlandsprosjektet, Olav og Arjo, snuten mot Nord-Norge. Turen begynte søndag kveld med en flytur (!) til Tromsø. Målet med turen var å informere lokallag og aktive i nord om alt som skjer i prosjektet.

 

På besøk i Tromsø jobbet vi på kontoret til Bendik og Kristina. (Her representert ved Bendik)

I Tromsø holdt vi første foredrag på turneen. Nøkkelen til et godt lokallagsmøte er rikelig med pizza. Derfor bestilte vi fire pizzaer til møtet. Lokallaget var klar over det samme og stilte med hele fem pizzaer. Peppes Pizza i Tromsø går nok ikke konkurs med det første.

Så glad ble vi da vi fikk henge med Bendik og Kristina på Tromsøkontoret.

Videre gikk turen østover med bil (!) til Alta. Vi var litt sein i gang, og var redde for å bli forsinket. Heldigvis har veiene mellom Tromsø og Alta blitt utbedret noe siden GPSen ble oppdatert sist. Vi sparte inn noen minutter på nye tunneler og veiutbygging. I Alta hadde vi lært at det er lurt å koordinere kjøp av pizza, og bestilte kun fire pizzaer denne gangen.

Olav jobber litt mellom slagene.

Veien videre brakte oss til Vadsø, men ikke uten utfordringer. Midt på vidda mellom Alta og Karasjok kunne bilen (!) melde om at det var 73 kilometer til neste bensinstasjon, og at med drivstoff og batteri hadde en rekkevidde på 74 kilometer!

Arjo og Olav holder foredrag for Kirkenes Natur og Ungdom.

Heldigvis kom vi oss frem til Vadsø. Arjo kjørte økonomisk og klarte å spare inn flere kilometer. Vel fremme holdt vi nok et foredrag.

Vi pratet om atomkraft og organisasjonsfrihet.

Blant annet fortalte vi om Kyshtym-ulykken, som er verdens tredje største atomulykke. Den skjedde i 1957 og ble hemmeligholdt i nesten 20 år! Det var fordi den skjedde et sted i tidligere sovjetunionen som på det tidspunktet var så hemmelig at det ikke fantes på kartet. Derfor ble ulykken navngitt etter det nærmeste tettstedet, Kyshtym, og ikke Mayak, hvor ulykken egentlig hendte.

Arjo snakket også om atomulykkene i Tsjernobyl og Mayak.

Turen endte i Kirkenes, hvor de hadde den helt klart beste pizzaen. Totalt kjørte vi over 1000 kilometer. På returen jukset vi og tok fly (!) tilbake til Oslo. Vi har blitt svært glad i Kirkenes og drar tilbake allerede i slutten av mars 🙂

Takk for oss 🙂

Vh

Olav og Arjo

Topphemmelig ekspedisjonsjournal

2.-16. juli var Natur og Ungdom på sommerleir med Aetas i Russland. I denne bloggposten kan du lese om leirens skogekspedisjon, skrevet av Shan Amin, leder for Naturvernstudentene ved UiS og medlem i Russlandsutvalget. 

Eller, siden dette står på bloggen vår, så er det vel ikke topphemmelig lengre.

Noen av dere lurer kanskje på hva Natur og Ungdom har å gjøre i Russland? Hele forklaringen ville dere ikke hatt tålmodighet til å lese om, men skog og kjernekraft er sentralt. Og denne ekspedisjonen handlet om nettopp dette. Лес (uttales «les» og betyr skog). Sommerleiren vår var omtalt som лесная школа в устьянах, hvilket betyr skogskolen i Ustyansky.

I august leste du kanskje om sommerleiren vi var på i Tarasovskaya (dersom vi har kalt det noe annet gjelder selvsagt regelen for at kjært barn har mange navn. Eksempelvis at det ligger nær Kizema, i Ustyansky District som er omfattet av Arkhangelskaja oblast). Egentlig visste vi bare så vidt selv hvor vi var, da dette bare er en bitteliten landsbygd i et enooormt landskap, og kart, Google Maps og 4G hadde vi ikke til disposisjon.

Det du derimot ikke har fått høre noe ennå om, var vår eksotiske ekspedisjon dypt inn i hjertet av den russiske skogen. Fra landsbygden kavet vi oss gjennom alle skogens prøvelser i flere timer for å observere en godt bevart hemmelighet. Dersom du tror du er modig nok til å høre mer om vår ekspedisjon, kan du nå scrolle videre.

Vår ferd begynner

Sakte men sikkert går det fremover

Helt plutselig finner vi et stort skille. Denne skyttergraven skal visstnok ha som formål å hindre skogbranner

Ikke lenge etter finner vi et område med imponerende vekster av snelleplanter, og desto mer sumpete det ble, desto høyere ble snellene

Myggen trives også godt i sumpområdet. Men snälla…

Noen støvel-lekkasjer senere var vi kommet til fast grunn. Her ser man innsjøene i bakgrunnen

Vel fremme kunne vi nyte en annerledes utsikt

Et av målene for ekspedisjonen var å observere det biologiske mangfoldet ved de to dammene 4 km fra Tarasovskaya

Insektene i skogen var overlykkelige for å få besøk av hyggelige NUere

Godt forsøk, комари (les: kamari)…

Her har dere et bevis på at vi besøkte denne kolon-lagunen (du kommer ikke noe sted om du tar deg bryet med å google dette)

Rett i nærheten fant vi et egnet sted å slå leir ved en hytte

Her har faktisk Google Maps noen bilder som bekrefter at hytten ved dammene er 100% ekte. Det så likevel ikke ut til at det bodde noen andre der enn flere generasjoner med mygg

Og Arjo må derfor spise med myggnettet på

Geitramsen i området kunne man bruke til å lage en lokal tefavoritt, иван чай – Ivanchai

Vi ble fortalt at vi burde være på utkikk etter rødlistearter i dette området. Tittelen «Красная книга» oversettes bokstavelig til rød bok. De spesielle forholdene gir grunnlag for et unikt dyre- og planteliv. Dette gir selvsagt en god grunn til å verne området fra korrupt industri

Det er spesielt mange liljer i området

Og molter. De fortjener vel sin egen oransjeliste

Antonina observerte mange spesielle planter i området

Vi fant også store mengder blåbær i dette meget spesielle sumpområdet

Av to ulike arter, vel å merke

Og mange små spirer, med ulike former, fasonger og farger

Stilige moser fant vi også, samt rikelig med skjegglav!

Hvil i fred, kjære fugl

Livet i vannkanten var et pent syn. Men da dette var et sumpområde merket vi at underlaget ble løsere desto nærmere kanten vi gikk. Og da holdt vi oss på trygg avstand. Røde Kors patruljerer jo ikke her…

Dypt var det nok også

Ярамир klarte utrolig nok å få tak i en liljeblomst

Og det var uten tvil god stemning!

Ikke rart når det var så mye rart å se på

Vi fant også mye vi ikke kunne forklare

Selv hunden til константин så ut til å finne en indre ro her ved vannet

Konstantin er glad i naturen

Og fortalte oss at slike vorter på trestammen kunne brukes til å lage stilig treverk

Om man er veldig liten kan man velge å bo inni trestammen

Eller utenpå

Og liker man ikke å spise andre planter, kan man også leve av myggen!

Arjo trivdes godt i disse bisarre landskapene

Et svært komplekst økosystem, virket det som. Et perfekt sted å bo for et hårøyestankelbein

Et av hovedmålene til sommerleiren var å lære deltakerne å leve i økologisk harmoni med skog og natur

Ikke bare fikk vi oss et eventyr, men vi fikk også sett på nært hold hvorfor det er viktig å verne skogområder

Ikke bare inneholder den urter man kan lage te og medisiner av, vi lærte også om noen av naturens bruksområder som i dag er gått i glemmeboka…

Denne spesifikke mosen er for eksempel et ypperlig materiale til å danne isolasjon i hus

Dessuten bor det mange saftige insekter i skogen. Denne gresshoppen la vi imidlertid pent fra oss

Vi håper at værgudene tar godt vare på denne vakre landsbygda

Stay safe, «Unnamed Road»…

Этас & NU skal verne deg

Atomavfall på ville veier

I begynnelsen av oktober tok Russlandsprosjektet med seg 14 NUere på studietur til Murmansk, for å lære om russiske miljøutfordringer og aktivisme. Alle deltakerne delte underveis av sine tanker, opplevelser og oppdagelser. Et av innleggene fra turen kan du lese her, de andre kan du finne på prosjektets Facebook-side.

Et skilt varsler om strålingsfaren ved Tetsja-elven i Russland. Foto: Greenpeace/Denis Sinyakov

Da vi besøkte kjernekraftverket på Kola for to uker siden, kunne sikkerhetsavdelingen forsikre oss om at deres reaktorer (som er eldre enn Tsjernobyl og arbeider på utsatt levetid) er i verdenseliten når det gjelder sikkerhet og miljøvennlighet. Det kan godt være, faktisk skulle det bare mangle, så mye penger blant annet Norge har investert i å unngå en ny atomkatastrofe der. Det sikkerhetsavdelingen imidlertid unngikk å nevne, er hva som skjer med atomavfallet etterpå. Det sendes til reprossesseringsanlegget Majak, øst for Uralfjellene, hvor verdens tredje største atomulykke fant sted i 1957. Siden den gang har listen over Majak-anleggets ugjerninger bare blitt lengre og mer fargerik. I 2006 ble det for eksempel avslørt at anlegget i hele seks år hadde dumpet radioaktivt avfall i elven Tetsja, som renner gjennom leveområdene til omtrent 28 000 mennesker. Det regnes med at disse lokale innbyggerne over de siste 45 år har blitt utsatt for 20 ganger så mye radioaktiv stråling som ofrene for Tsjernobylulykken.

Atomprosesseringsanlegget i Majak. Foto: Naturvernforbundet.no

 

Kola-kraftverket har vært under mye internasjonalt press gjennom tidene, noe som naturligvis er strålende. Den er imidlertid kun en del av et større problem i Russlands kjernekrafteventyr, hvor de største humanitære konsekvensene skjer lengre vekk fra internasjonale observatørers synsfelt. Det finnes fremdeles ingen endelig løsning for å bli kvitt radioaktivt avfall, men de fleste alternativene er bedre enn det som skjer i Majak bak Uralfjellene.

Kilder: Putsj.no, Wikipedia/Mayak, Wikipedia/Techa River

 

Dagbok fra en glohet Russlandssommer

Привет,

Eller, hei, som det heter på godt norsk!

I midten av juli satte syv eventyrlystne nordmenn og -kvinner kursen mot øst, nærmere bestemt mot de majestetiske Khibinyfjellene, der PiMs sommerleir skulle finne sted. Før vi dro østover dro vi imidlertid nordover, og første stopp på reisen ble Kirkenes, der vi rakk innom samtlige turistmonumenter før vi boardet en minibuss som skulle ta oss trygt over grensen.

Russlands- og Kirkenes-ekspert Stine forteller om Russermonumentet som ble reist som takk for Den Røde Armes frigjøring av Sør-Varanger i oktober 1944. Foto: Sindre Haakonsen

Vårt første møte med Russland var grensevaktene som skulle stemple oss inn i landet. Mens vi fremdeles var i Norge hørte vi rykter om at russere sjelden smiler til hverandre med mindre de har en grunn – smiler du til noen ukjente kan du raskt bli stemplet som landsbyidioten. Dette var noe vi hadde i bakhodet mens vi ventet på å få komme inn i landet. Siden vi ville gjøre et godt førsteinntrykk smilte vi ikke. Det føltes rart, til og med for noen reserverte nordmenn. Dette påståtte fraværet av smiling skulle imidlertid vise seg ikke å stemme for ungdommene i Natur og Ungdom i Russland, PiM.

Den norske (og noe pixlete) delegasjonen foran den russiske sikkerhetstjenesten FSBs nye bygg i Murmansk. Foto: Sindre Haakonsen

For to bloggposter siden fikk dere se Alyosha-statuen bakfra. Her er den fra siden, i all sin prakt. 35 meter høy, 5 000 tonn tung. Puha! Foto: Siri Haugan Holden

Etter en halv dag med sightseeing i Murmansk pakket vi med oss sekkene våre, og møtte opp på den pastellfargede togstasjonen i byen, hvor mange av oss fikk vårt første møte med et hull-i-gulvet-basert toalett.

På vei til Kirovsk

En eventyrlysten gjeng klar for tur, feat. Leon the Lion. Foto: Siri Haugan Holden

Verdens korteste tog, bare én vogn (som naturlig nok ble rimelig full etter hvert). Foto: Sindre Haakonsen

På lokaltoget til den lille gruvebyen Kirovsk, der sommerleiren skulle finne sted, ble vi kjent med noen av leirdeltakerne. Etter at vi overkom språkbarrieren lærte vi oss flere russiske ord og uttrykk, f.eks. «jeg heter», «hei» og «hadet». Her skulle vise seg at det definitivt er lov til å smile, noe som ble spesielt tydelig da vi prøvde oss på en del russiske ord.

All aboard the model train! Julie og Sindre trivdes godt på toget. Foto: Siri Haugan Holden

Latteren satt løst da vi ikke klarte å uttale alle de spesielle lydene i det russiske vokabularet. Etter hvert som lydene ble lettere å uttale viste det seg at det gjensto enda en barrière vi måtte overkomme før vi kunne bli ekte russere. Alfabetet er nemlig i stor grad stokket om! Bokstaven B uttales som V, P uttales som R, C uttales som S, og selv om M fantastisk nok uttales nettopp M, uttales den lille m-en derimot som en T – logisk nok.

Russiske godsvogner i kveldssol. Foto: Siri Haugan Holden

Geitrams, eller Ivanchai, vokste overalt, også utenfor leirplassen vår. Foto: Siri Haugan Holden

Sommerleir

Vel fremme på leiren, i byens Røde Kors-hus, startet vi hver dag med kasha, som er grøt på russisk. Den ligner ganske mye på grøten hjemme i Norge, men den ble servert med kondensert melk som er søt som honning. Etter frokost, før alle leirens verksteder og foredrag, sendte vi rundt en ball formet som jordkloden for å «åpne dagen», og sammenliknet oss selv med blant annet blomster og værfenomener i en svært så unorsk morgenhilsen.

Leirdeltakere i forgrunnen, Khibinyfjellene i bakgrunnen. Foto: Rose Lu

En klassisk leiraktivitet på miljøleir: Sugerørvindmølle! Foto: Sindre Haakonsen

Kirovsk bød på mange overgrodde ruiner. Foto: Sindre Haakonsen

En av de første dagene holdt Sindre og Julie et foredrag om NU-aktivisme i Norge, og kom på russisk lokal-TV. I etterkant av foredraget ble det stilt mange spørsmål om hvorvidt man møter på vanskeligheter i arbeidslivet etter å ha vært med i NU. Selv om mye virker likt på overflaten gjorde slike spørsmål at vi husket hvor forskjellige mulighetene våre er for å kritisere våre egne myndigheter og å utøve aktivisme.

Det lokale TV-teamet fulgte med på atomulykkerollespillet PiM hadde forberedt siden mars i år. Foto: Sindre Haakonsen

Beskyttelsesdrakten måtte selvfølgelig på. Foto: Rose Lu

De første nettene ble tilbrakt i et badstuvarmt rom, for i frykt for å få myggstikk bestemte vi oss for å holde vinduene lukket. Vi lærte fort flertallsformen for mygg – kamari – entallsvarianten av ordet skulle det raskt vise seg å være lite bruk for.

Vi besøkte tropehuset i botanisk hage! Foto: Rose Lu (aka selfie stick-dronninga)

Ett stykk fornøyd Russlandskoordinator blant monster-Monsteraer. Foto: Anastasiia Shalaeva

Som seg hør og bør besøkte vi den lokale tagginga – go vegan, swag og rap var kjernebudskapene. Foto: Siri Haugan Holden

Hva annet enn Kvas, en brus laget av gjæret rugbrød, kan fremkalle dette ansiktsuttrykket? Foto: Siri Haugan Holden

Etter en lang omvisning på det lokale stein- og mineralmuseet (Kirovsk er tross alt en gruveby) var det dags for å posere litt. Foto: Siri Haugan Holden

Kirovsk har nok aldri sett så mange runder «President og boms» før (eller, «President and super beggar», som det ble hetende på norsk-engelsk). Foto: Rose Lu

Topptur i Khibinyfjellene

Til tross for at vi hadde tatt med store mengder ull, ble oppholdet preget av overraskende fint vær, noe som stod i sterk kontrast til det Russland vi hadde forestilt oss. Den første dagen vi skulle på fjelltur var spesielt varm. Med guidene våre, Vitaly og Roman i spissen, gikk vi fra Røde Kors-huset til foten av fjellet vi skulle bestige.

Vitaly (over, i Pussy Riot-T-skjorte) og Roman (ikke på bildet) er begge gamle PiM-aktivister, og de var mer enn villige til å fortelle om alt fra mose til gruvedrift. Foto: Sindre Haakonsen

Reisen gjennom krattskogen var strabasiøs, og alle i turfølget var lettet da vi nådde tregrensa. Vi dro kjensel på mange av artene som omgav oss, men ble også introdusert til noen nye og ukjente. Etter en kort pause fortsatte vi å gå, og i takt med at vi steg i høyden ble lyng erstattet av mose, og mosen ble igjen erstattet av stein.

Selv om sommerleirdeltakerne representerte selve kremen av russisk ungdom var det stor spredning i erfaringen de hadde med fjellturer. Heldigvis greide (nesten) alle den besværlige klatreturen helt opp til toppen.

Endelig oppe, etter en rimelig svett klatretur. Foto: Rose Lu

Fra toppen hadde vi spektakulær utsikt til gruvebyen Kirovsk og de nærliggende fjellene. Fjellryggene som omkranset byen var flate og nedslitte etter flere istider. Roman fortalte detaljert om de forskjellige mineralene i området og den særegne sorten «khibinitt». Et gapende hull i en av fjellsidene og den overliggende støyen fra industrien nedenfor brøt imidlertid med det ellers idylliske naturlandskapet.

En av oss tok skrittet helt over i den russiske kulturen – gjett hvem? Foto: Tilfeldig fjellvandrer

Dagen etter dro vi på nok en fjelltur, men etter gårsdagens begivenheter var turen mer tilpasset deltakernes behov, og vi fikk flere valgmuligheter. Det var mulig å bli igjen på Røde Kors-huset, spasere i sentrum eller dra på en kort eller en lang tur i fjellet.

Vi nordmenn, som følte vi måtte opprettholde vårt gode rykte som ekte turentusiaster, stod gladelig opp klokken syv for å være med på fjellturen. Sola skinte mens vi ruslet gjennom industrielt søppel og ruiner. Vi fortsatte langs togskinner overgrodd av geitrams, til vi bega oss inn i skogen.

Utsikt over Kirovsk. Foto: Siri Haugan Holden

En sildrende bekk, en landevei og en steinfylt skråning senere befant vi oss ved et nydelig fjellvann. Etter en halvannen times gange i stekende sol var mange mer enn åpne for å bade i det iskalde vannet, selv uten å ha tatt med badetøy.

Gunnhild viste muskler! Foto: Rose Lu

Før vi gikk videre kunne vi velge om vi ville snu eller gå rundt 15 km til. Vår tidligere usvekkelige tiltro til egne evner fikk seg raskt en brutal knekk, og bare en av oss, Sindre, slo videre følge med de staute russerne. De fikk seg imidlertid et skikkelig eventyr, med aking ned en snødekket dal, bading i nok en innsjø og kryssing av iskalde elver.

Sommersnø! Foto: Sindre Haakonsen

På vei hjem fra fjelltur. Foto: Rose Lu

Hjemreisen

Å stå opp klokka fire om natta var noe av det minst morsomme vi gjorde under oppholdet. For å være tilbake i Murmansk klokken elleve, måtte vi nemlig kjøre minibuss fra Kirovsk til togstasjonen i Apatity, for så å ta toget som gikk halv syv, og før det igjen måtte vi vaske og rydde ut det siste fra oppholdet. Den fire timer lange togturen til Murmansk var full av kortspill, lesing, lytting til musikk, soving og alt vi ellers kunne gjøre for å få tida til å gå.

Morgentrøtte NU-ere venter på bussen til togstasjonen. Foto: Siri Haugan Holden

Tre trøtte, men glade typer. Foto: Sindre Haakonsen

Da vi satt i kupeen og skravlet høylytt på norsk, fikk vi en hyggelig overraskelse da noen vennligsinnede russere spanderte te og kake på oss. Vi ble fortalt at dette var en tradisjonell gest hos russere.

Vel fremme i Murmansk dro vi for å spise blinis, eller russiske pannekaker, på en lokal og veldig oransje cafe. Den ledige timen vi hadde i sentrum ble brukt på å saumfare kjøpesenteret etter et tradisjonelt russisk skjerf; som vi til slutt, ironisk nok, ikke fant. Heldigvis fant vi noen fine russiske dokker og kjøleskapsmagneter som kompensasjon.

Tilbake i Murmansk, med sekk både bak og foran. Foto: Alexei Zakharenko

Senere på dagen samlet alle leirdeltakerne seg på en anticafé der vi bestilte pizza med dill og sushi med kremost. Det ble vist bilder fra sommerleiren, og vi spilte diverse brettspill. Vi nordmenn måtte dessverre avrunde kvelden tidlig fordi vi skulle stå opp i sekstiden for å rekke minibussen som skulle ta oss tilbake over grensa til Norge.

Gjengen  ❤  Мурманск!

Som alle gode turer ble også denne avsluttet med en tvungen gruppeklem. Foto: Siri Haugan Holden (som dessverre gikk glipp av klemmen)

I skrivende stund sitter vi på flyplassen i Kirkenes og venter på flyet som skal ta oss trygt tilbake til Oslo. Etter en litt humpete busstur i hurtig fart, rakk vi frem til flyplassen en hel time før beregnet. Heldigvis klarte vi alle sammen oss helskinnet gjennom grensekontrollen i Russland og Norge. Med fjellsko og gode minner samlet i sekker og i sinn takker vi Russland for en kjempefin og opplevelsesrik tur.

Do svidaniya!

Skrevet av Royce Lu, Rose Lu, Gunnhild Rødstøl Ekrol, Randi Marie Nygård, Sindre Haakonsen og Julie Louise Moe og Siri Haugan Holden

Barents Eco Art Academy

Natur og Ungdom har vert i Russland og deltatt på Barents Eco Art Academy i Petrozavodsk. Vi har selvfølgelig skrevet om det, og tatt bilder!

Forfattere: Espen Rusten, Tina Andersen Vågenes, Siri Holden og Arjo Kvamme. 

 

Etter den faste dosen med pass og visumtrøbbel var alle de norske deltagerene kommet trygt over på russisk jord i St Petersburg. Hele turist-checklisten ble fullført: vi ble lurt litt lurt, vi var i setebeltløse nestentrafikkulykker, og vi tok utallige selfier foran forgylte kupler og pastellfargede bygninger. Siden det var 18 grader, og strålende sol bestemte vi oss for å chille i sola med en is. Her observerte vi mye av lokalbefolkningen på vei hjem fra jobb, og noen som var sjukt crazy, som satt seg på gresset for å slappe av, men da kom det ett par autoritære mennesker, med trukket batong om ba vedkomende pent om å finne seg ett annet ste då drive dank. Vi så en guttegjeng med flashy bil, en ugle i bånd og en vaskebjørn i bur og blunket ikke; dette er Russland.

Marianne hadde vert i St. Petersburg før, og guidet oss smud fra attraksjon til attraksjon.

Etter en godt konsumert is, var vi kalde i magen, og gikk en tur til Sommerparken, da vinterpalasset var ett alt for deprimerende navn på en destinasjonen for vår første sommerdag. Dette er en park full av hvite marmorstatuer av greske Guder, og ett par fontener som i hvert fall Siri fant underholdning i.

Fonteneguiden Siri

Nå begynte magene å bli tomme, og sekkene veide ett tonn, så den geniale Arjo foreslo at vi skulle spise middag. Etter å ha spasert langs en idyllisk kanal i noen minutter så vi ett lite koselig hus, med takvinduer, til glede for oss russlandjomfruer hadde de autetinsk russisk mat, og gleden var enda større blant de som har vært her før, serverte de også Italiensk.

Her ble vi møtt med store smil, og varme øyne. Vi ble geleidet opp en trapp, og forbi noen lokale som vi antar var på tinderdate, og plassert i vårt eget lille avlukke, gardinene ble trukket fra, og vi hadde utsikt til noen gullforgylte kuppler, mens vi spiste, drakk, lo, og fikk ladet selfie-maskinene våre.

Tina er veldig glad, i Russland

Når magene var fulle, og mobilene ladet vandret vi mot metroen. Gatene var fortsatt fulle av folk, og leven, så det manglet ikke på underholdning, og distraksjoner på den korte vandreturen. Arjo beviste at han har mestret det forvirrete-hjelp-meg-blikket, og fikk fort kontakt med en vakt som hjalp oss med billetter og destinasjon.

Ventebilde på stasjonen i St. Petersburg. Russisk nattog neste.

Dag 2 kom vi endelig frem til Petrozavodsk, etter en tur på russisk nattog. Vi gikk ned Lenin-gaten, og fant resten av deltakerne på akademiet. Til frokost var det klassisk russisk vegan-grøt (all maten på akademiet var vegansk), før vi dro til dagens møtelokale.

Misja, fra organisasjonen «Green Wave» i Petrosavodsk, ønsker oss velkommen til byen.

Petrozavodsk by.

Bli-kjent-leker er alltid mest gøy på russisk, og etter noen runder med stolleken «Solen skinner på de som…» og morgengymnastikkøvelsen “Hode-skulder-kne-og-maskingevær” følte alle seg klare til å starte dagen. Om enn litt fortumlet og med en følselse av å være i et annerledes Russland. (Vi fikk forklaring på “Hode-skulder-kne-og-maskingevær” leken og det handlet visst bare om en uskyldig kanin.)

Dagen gikk med til å tegne sin River of life, der vi skulle illustrere vårt miljøengasjement med en elv. Før lunsj ble det tekniske problemer, og hele gruppen dro tilbake til hostellet for å ha de neste foredragene. Her lærte vi ting om Russland som ikke er sømmelig å skrive i en blogg. Skal man få del i denne kunnskapen må man rett og slett være med Russlandsprosjektet på neste tur til Russland!

Photo shoot mellom slagene.

Grensesprengende vennskap «in the making». (og språktrening)

Her er Tina, Runa, Julie og Marianne akkurat ferdig med å tegne sine «Rivers of Life».

Senere på dagen fikk vi høre foredrag om blant annet utenlandsk agent-loven, som mange russiske organisasjoner som jobber med miljøvern og menneskerettigheter sliter med. Det ble til en fin diskusjon, som var litt vanskelig å følge med på for trøtte nordmenn med begrensede russiskkunnskaper.

På kvelden gikk alle på ekskursjon, og besøkte en grafitti-kunstner i byen. Han malte bilder med religiøse motiver, og viste oss det skumle loftet sitt med treskjæringer og hjemmelagde kniver.

Han med skautet. Han viste oss sin kunst. Han var en karakter.

Petrozavosks religiøse grafitti. Vi fikk grundig innføring i male-teknikken. Vi husker ikke om dette er Gud eller Jesus.

På veien tilbake tok vi på oss turisthatten, og risikerte livet for å krysse veien bort til Lenin-statuen.

Vi bare måtte ta et bilde med Lenin vi.

Etter en deilig kvelds med dill, kål og indisk scones-lignende brød, dro vi på konsert med NOID. Et Fantastisk band med sanger på et nesten utdødd karelsk språk.

 

NOID konsert

Dag 3 fikk vi en ny type grøt til frokost, sammen med russisk te, chai. Det eneste vi kan klage over under Barents Eco Art Academy er egentlig mangelen på kaffe, noe som alltid gjør oss nordmenn nervøse.

 

NU holdt en presentasjon om hva vi gjør, og vi fikk vise mange fine bilder fra kreative aksjoner Nu har hatt. Dasja fra PiM oversetter.

Marianne fra Stokmarknes holdt en innledning om hvorfor kombinere kunst og miljøvern, og fortalte om hvordan man har brukt konserter og utstillinger i kampen for oljefritt LoVeSe.

Land-art omvisning klarte vi også å få tid til!

Etter lunsj var det tid for Social Bar, der mange tema skulle diskuteres i grupper. Noen grupper jobbet mer praktisk med prosjekter som be ferdig innen utgangen av akademiet, mens andre grupper jobbet mer med planlegging og utforming av prosjekter.

Tina og Julie diskuterer hvilken gruppe de vil være med på.

Her fikk vi trent russisken vår, siden oversettingen ikke gikk like fort som praten. Vi nordmennene jukset med veganoplegget, og kjøpte ramm russisk røykt ost på butikken. Dag tre er maten fremdeles basert rundt dill og kål, noe vi lærer er ekstremt viktig i russisk mat.

Dag 4. Hostellet har ikke nok varmtvann til alle som vil dusje, men miljøvernere er jo kjent for både å dusje sammen, og å dusje i kaldt vann, så etter kalde og intime dusjer var det frokost. Grøt, som vanlig. Til noens glede og andres sorg. I dag var det millet-grøt med rosiner. Mmmm.

 

Alle lærte i alle fall ett ord på russisk: Каша Så kan dere gjette hva det betyr!

Etter å ha slukt grøten tok vi fra Norge bussen Petrozavodsks ungdomshus. Vi skulle få en presentasjon vi hadde gått glipp av tidligere. Lena fra Greenpeace sitt Moskva-kontor foltalte om hvordan industrialiseringen av Arktis truer reindriftskulturene. Hun fortalte om de grovt underrapporterte oljeutslippene i Komi republikken og i Nenets og hvordan det påvirker folk og natur.

Lena fra Greenpeace

 

Gruve-Tina, fra Natur og Ungdom sitt sentralstyre, holdt et engasjerende foredrag om grusomme gruver og gruvegrus i fjorden. Russerne lurte på om aksjonistene selv skulle betale bøtene, siden det var så mye – og ble imponert over innsatsen til aksjonistene.

 

Vi lærte mer om fjord-saken, og vi lærte at norske fjorder er veldig eksotisk i Russland.

Mikroplast-gruppen jobber med sitt miljøpolitiske kunstprosjekt! 🙂

Femte dagen gikk med til å jobbe med prosjekter, og på kvelden ble alle prosjektene presentert på Agri Culture Club i det nedlagte Kallevalla teateret.

En av gruppene hadde laget et menneske av søppel. Maria Kotova (bildet) fra Syktyvkar presenterte prosjektet med en minneverdig performance. (Legg merke til buttonen!)

Senere kunne Maria fortelle at hun sammen med en gjeng miljøvernere i Syktyvkar som hadde gravd frem en flott offentlig plass i byen. Vi hadde litt vansker med å forstå hverandre, men det kom frem at de hadde gravd vekk haugevis av gammelt søppel, som hadde samlet seg gjennom årenes løp. Det var bare de gamle som husket at det hadde vert en plass der. Og nå var den der altså igjen, skinnende rein.

Urfolksgruppa presenterer sitt prosjekt.

Mikroplastgruppa presenterer sitt resultat.

Lydkunst-av-søppel-gruppa holdt konert for oss! 😀

Som avslutning på arrangementet fikk vi vidunderlig veganmiddag, med en tilhørende herlig vegan kake før alle nordmennene måtte hive seg på natt-toget til St. Petersburg.

For noen av deltakerne ble det vel å merke litt mye vegansk mat.

 

En gjeng fylt til randen av gode minner på metroen i St. Petersburg, på vei hjem.

Litt etter litt ble deltakerne på akademiet spredd for alle vinder, noen på hvert tog. Siste pulje var de som skulle til Murmansk og Arkhangelsk. En 22 timer lang reise. Det ble en reise med utallige kopper te, instant nudler, kortspill og lange samtaler på språklig gyngende grunn. Neste blogginnlegg blir fra turen til Murmansk, og besøket på Kola Atomkraftverk.

Siste dagen var «seiersdagen», en stor dag i Russland. Peace out!

 

 

Prosjektet er støtta av Barentssekretariatet

Nytt år, nye ansikter

привет, 2016! Nytt år betyr denne gangen også nye ansikter i Natur og Ungdoms Russlandsprosjekt, og nå er det oss, Arjo og Siri, som tar over blogginga.

Russlandsprosjektet har vært i Anni og Timmes trygge hender i et helt år nå. I løpet av den tiden har de krysset Russlandsgrensa utallige ganger, tonnevis av foredrag og verksteder har blitt holdt og både gamle og nye aktivister har blitt inspirert og engasjert. Disse brilliante Russlandsspesialistene har representert Russlandsprosjektet i de dypeste russiske skoger, ved de mest forblåste norske fjordgap og i Paris’ skitneste gater. Nå er det blitt vår tur til å prøve oss, og skoene som skal fylles er som dere skjønner riktig så store.

Allerede denne uken bærer det av gårde til bjørnen i øst, og ettersom ingen av oss har besøkt Russland før er vi spente på hva vi kommer til å oppleve. Heldigvis får vi med oss noen fjellstø Russlandsveteraner, og nå som det endelig ser ut som om de fleste visumutfordringene er overvunnet (kryss fingra!), har vi har endelig fått tid til å tenke på hvordan vi best skal håndtere en temperatur på -30 °C. Doble ullsokker strekker nok ikke til her!

Vi gleder oss til å bli kjent med både Russland og NUs russiske søsterorganisasjoner PiM og Aetas, og er klare for å sette situasjonen til russiske sivilsamfunnsorganisasjoner og den fortsatte norske støtten til Kola Atomkraftverk i Nordvest-Russland på dagsordenen.

Hvis du vil bli bedre kjent med Anni og Timmes arvtakere, altså oss, kan du lese mer om oss her.

Hei, 2016, for et år det skal bli!

До свидания!

Russlandsutvalget har fått seg nye gensere, og er klare for et Putin-fyllt 2016!