Strategitur, Arkhangelsk 2019

Skrevet av David Nese

Det hele begynte grytidlig fredagsmorgen. På Gardermoen ble reisefølget samlet, dvs. Daniella, Una og meg selv. Reisen til Arkhangelsk, gikk via Helsinki og St. Petersburg og reisen var preget av søvn, flymat og mer søvn.

Da vi endelig var fremme i Arkhangelsk ble vi møtt av flere medlemmer fra PiM på hotellet. PiM hadde tatt en solid 24-timers togtur fra Murmansk til Arkhangelsk et par dager tidligere for å møte oss og 42. Deretter dro vi til en lokal restaurant sammen med PiM. Her møtte vi 42 og Milly som alt hadde vært et par dager i St. Petersburg, men nettopp hadde kommet til Arkhangelsk. På restauranten, som hadde bestemt seg for å servere retter fra så å si alle verdens kjøkken (og selvsagt hadde japansk innredning), tilbrakte vi resten av kvelden. Her ble vi bedre kjent, snakket om restaurantens «sushi» og la grunnlaget for resten av helgen.

Lørdagen begynte med frokost på hotellet. Kantinen var preget av et begrenset utvalgt, en kantinedame som var totalt likegyldig til alt og alle, russisk TV høyt i bakgrunnen, og ekte russiske trailersjåfører i fleece-overalls med camo-print. Etter en helt ok frokost hadde vi noen timer til å leke oss i førjulsdestinasjonen Arkhangelsk.

Først dro vi til det som skulle vise seg å være et pepperkakemuseum, hvor vi fikk se pepperkakens historie i Arkhangelsk og hvordan de lagde disse i gamle dager. Her ble vi også møtt av en svært søt dame som absolutt ville at vi skulle ta et gruppebilde hvor vi holdt en diger pepperkakefisk.

Turisttilværelsen bevegde seg videre nedover den store gågaten i Arkhangelsk hvor vi fikk oppleve noe en kun kan oppleve i Arkhangelsk rett før jul. Med litt tacky julemusikk i bakgrunnen så vi flere hester med sommerfuglvinger (ja, du leste riktig, sommerfuglvinger) og en stor kamel på den snødekte gaten. Det var nok av folk som beundret denne litt snodige opplevelsen av å se en kamel i 5 minus helt nord i Russland. Glem London, det er Arkhangelsk du må dra til for å oppleve den nye førjulsdestinasjonen.

Etter å ha samlet oss, dro vi tilbake til hotellet før vi reiste ut til hytten hvor vi skulle tilbringe resten av helgen. Hytten lå en halvtimes kjøretur utenfor Arkhangelsk. Her var det flere andre hytter og en kunne se utover et flott og skogdekt landskap. I det fjerne kunne en også skimte en stor fabrikk som pumpe holdt på døgnet rundt. På hytten begynte formålet med turen, nemlig å planlegge hva som skulle skje i 2020 med Russlandsprosjektet. Vi var anslagsvis 15-16 stykker: 6 fra PiM, 6 fra 42 og 4 fra NU. Resten av dagen var det diskusjon og workshops om forventninger for helgen og hva vi ønsket av Russlandsprosjektet ideelt sett skal være.

Deretter fikk vi en gjennomgang av utbyggingen på Shies, et avfallsdeponi syd i Arkhangelsk-regionen (les mer her). Her planlegger myndighetene å bygge et deponi hvor søppel fra Moskva skal sendes over 1000 km med tog og deponeres i en sårbar myr. Søppelet skal altså ikke forsøkes å bli gjenbrukt, men kun graves rett ned. For å unngå dette har det siden i fjor høst vert aktivister tilstede på Shies for å unngå utbygging samt å skape bevissthet. Myndighetene har til stadighet nektet for alt sammen, og hevdet at det skal resirkuleres. Aktivister har derimot brutt seg inn i «resirkuleringsanleggene» og vist at søppelet skal kuttes opp og pakkes i plastikk før det sendes på den over 1000 km lange turen.

Etter dette nedslående foredraget ble det etter hvert litt lystigere, og vi sosialiserte resten av kvelden. Her snakket vi om hva vi nordmenn tenkte om Arkhangelsk, om vi syntes Murmansk eller Arkhangelsk var finest og hva Russerne visste om Norge.

Søndagen var en lang dag med mye program. Det første som stod på programmet var Unas foredrag om Russlandsprosjektets støttegivere og deres mål for å støtte prosjektet. Dette satt rammen for resten av dagen når vi skulle konkretisere ideer.  Deretter var det workshop hvor en skulle presentere hva hver organisasjon hadde som ambisjon om å gjøre alene, og felles i prosjektet. PiM ønsket blant annet å arbeide mer med å etablere grønne byområder i Murmansk og å øke kunnskap om bedre søppelsortering i det private næringslivet. 42 hadde ambisjon om å få til en slags økofestival, mens vi i NU ønsket å blant annet å arbeide med å lage en NU-skole for å vise hvordan NU fungerer og hvordan PiM og 42 kan bruke dette i sin virksomhet. Etter å ha snakket mye om hvordan disse ideene kunne kombineres, videreutvikles og tydeliggjøres gikk dagen over på et tidshjul. Her skulle alle organisasjonene legge ned en tentativ idé om 2020, slik at det ble enklere å ha oversikt over partnerne, samt og se når det ble «opphopning» av mange prosjekter.

Etter dette presenterte Daniella Russlandsutvalgets prosjekt om reprosesseringsanlegget Majak og viste filmene som vi hadde laget (les mer her) til PiM og 42. Dette var en kjent sak for mange, men det var tydelig at det både engasjerte og vekte økt interesse for atomkraft. Så var det på tide å oppsummere våre tanker, og evaluere hva som kunne ha gått bedre.  Resten av kvelden gikk så til å bli bedre kjent, spille jenga og snakke om det vi hadde lært av hverandre.

Så hva er mine inntrykk etter turen? Vi er tre ulike organisasjoner som har ulike fokusområder, men vi drar alle sammen i samme retning. Hvis vi skal klare å redde planeten vår og endre hvordan vi lever, så må vi jobbe sammen. Ikke bare internt i Norge, men vi må også jobbe internasjonalt og lære av hverandre, og hjelpe hverandre som best vi kan. Det er dette som er målet til Russlandsprosjektet, NU, PiM og 42 skal alle lære av hverandre slik av vi kommer sterkere ut av miljøkampen!

Sommerleir i Murmansk 2019

Tidlig på morgenen den 14. juli møtte tre spente ungdommer og en reiseleder hverandre på flyplassen. Det var Gaia og Rose fra Oslo, Lydia fra Kviteseid og Olav fra Osøyro. Turen bestod av fly til Kirkenes, og deretter en humpete busstur over den russiske grensen og videre til Murmansk for å delta på sommerleiren til den russiske miljøorganisasjonen Priroda i Molodezh (PiM).

PiM er Natur og Ungdoms samarbeidsorganisasjon i Murmansk, og navnet Priroda i Molodezh (PiM) betyr Natur og Ungdom på russisk. Første natten ble tilbrakt hos tidligere PiM-leder Alexei. Hit tok vi taxi i russisk stil, uten setebelter og veldig billig. Der fikk vi servert te, og “taco”, bestående av majones, tomat, ost og enda mer majones. Nam!

(Her viser Gaia stolt frem den russiske tacoen.)

Dagen etter (15. juli) møtte vi de andre leirdeltakerne på PiM-kontoret, og derfra tok vi buss til leirstedet utenfor Apatity. Da vi ankom stedet ble vi møtt av kjempemange søte huskyer. Etter litt informasjon, og utdeling av rom, hadde vi mange bli-kjent-leker. Vi trakk også hemmelig venn, som vi skulle ha resten av leiren. Hver dag på leiren endte med en “day closing session”, hvor vi fortalte hvordan vi hadde opplevd dagen og ga rating fra 1 til 10, der 10 var best. Dag 1 sin gjennomsnittlige rating var 8,6, og dag 6 sin gjennomsnitt var utrolige 10,1.

(Her lærer vi russerne å spille UNO.)

(Her har Rose og Lydia fått brev av sine hemmelige venner. Alle hadde hver sin konvolutt, der man fikk brev og godteri.)

(Hundene var skikkelig kosete. De satt ofte utenfor hyttene og ventet på kos.)

Under leiren hørte vi på flere foredrag, som blant annet “Climate Footprint”, hvor vi skulle kalkulere vårt eget miljø-fotavtrykk. I russernes beregning av karbonavtrykk kom vi nordmann veldig bra ut i beregningen, på grunn av vektlegging av resirkulering. I Murmansk har de ingen infrastruktur for resirkulering, og selv om vi har høyere forbruk og flyr mer, var ikke dette like vektlagt som f. eks. resirkulering og gjenbruk. Vi fikk også besøk fra miljøstiftelsen Bellona, som snakket om “industrial pollution” og “renewable energy”. Alle foredragene foregikk på russisk, men takket være tolken klarte vi for det meste å følge med. Mellom aktivitetene på leiren var det hyppige coffee breaks, hvor vi drakk te og spiste russiske kjeks.

Vi var også på et veldig interessant foredrag om atomkraft, ledet av Andrey Ozharovsky. Dette foredraget skulle begynne kl 13 og være ferdig 16.30, men på grunn av mange spørsmål varte foredraget til rundt 19.30. I dette foredraget ble det litt vanskelig å følge med etterhvert, men likevel lærte vi mye de første timene. I etterkant av foredraget snakket vi med noen av russerne, som ikke hadde hørt om risikoen ved atomkraftverk, og da er det ikke rart det ble mye spørsmål. Kvelden ble avsluttet med flere episoder fra HBO-serien Chernobyl, men vi norske valgte heller å spille spill. Det gikk i mye UNO, Svintus (russisk Uno med griser), twister og andre russiske spill.

(Foredragene ble holdt i en koselig hytte, her ved PiM-leder Anton.)

(Te, te, te. Vi drakk te flere ganger daglig!)

Det var også dager der vi ikke hadde noen foredrag. Den ene dagen gikk turen til Khibiny-fjellene. Dette var en interessant tur. Vi norske var klare for en skikkelig fjelltur, men det viste seg fort at fjelltur på norsk og fjelltur på russisk er to litt forskjellige ting. Turen startet med en busstur på 30 minutter, før vi gikk av og gikk langs en grusvei. Etter ytterligere 30 minutter kom bussen, som hadde kjørt etter oss, og plukket oss opp. Dette skjedde et par ganger, før vi endelig kom frem til “safe house”. Der fikk vi servert tradisjonell mat og te, før vi utforsket nærområdet.

(Nam nam! Etter en litt spesiell “hiking trip” var det godt å få i seg mat.)

(En glad gjeng på tur i en fullstappet buss.)

Maten på leiren var vegetarisk og den ble laget av PiM-medlemmer. Vi ble servert alt fra ostesuppe til lunsj til risengrynsgrøt til frokost. Vi var overrasket over hvor mye dill de hadde i maten, og fikk nesten ikke et eneste måltid uten! Vi fikk også smake på tradisjonell rødbetssuppe, røkt ost og bokhvete.

Den andre dagen dro vi til Lappland naturreservat. Her gikk vi fjelltur, en ordentlig fjelltur, og fikk en guidet tur om grunnleggeren og de som jobbet der. Her var det MYE mygg, eller kamari/комары, som er det russiske ordet for mygg. Myggsprayene som vi hadde tatt med fra Norge klarte ikke å holde myggen unna, så her fikk vi også prøvd ut russisk myggspray. Den var mye mer effektiv enn den norske, men ikke så bra for hverken oss eller miljøet, da den ikke var EU-godkjent en gang …

(Her er vi i Lappland. Turen opp til toppen var bratt, men vi fikk veldig fin utsikt!)

Siste natt av leiren sov vi i telt, og det var veldig koselig å legge seg i teltet midt på natta i midnattssola, selv om det var veldig varmt å sove tre stykker i et tomannstelt. Huskyene syntes også det var veldig gøy med telt, og de var innom flere ganger i løpet av natta for å hilse.

(Soloppgang selv om sola aldri gikk helt ned.)

(Utsikten fra teltet. Hundene stod ofte utenfor myggnettingen og tittet inn.)

Siste leirdagen hadde vi “camp closing session” der alle fortalte om hvordan de hadde opplevd leiren. Den gjennomsnittlige ratingen ble høy, og det var ingen som ville sette seg på bussen tilbake til byen igjen. På kvelden hadde vi avskjedsmiddag i Murmansk. Det var trist å si farvel til våre nye russiske venner, men vi dro hjem med ny kunnskap og mange nye venner.

(Vi tok mange gruppebilder, og dette er fra siste dagen på leiren.)

Hei, 2018!

Russlandsprosjektets uavhengige ekspertforum: Arjo, Hedda, Ida, Silje, Anni, Siri og Olav. Sigrid sto for foto, og Oskar forlot oss før bildet ble tatt :’-(

Og hei, bloggy! Russlandsutvalget har vært på planleggingstur, og med det er vi klare for å sparke i gang det nye året. 2018 kommer jo ikke av seg selv. Eller?

Selv om det er lenge siden sist vi har blogget konspirerer vi altså fremdeles i beste velgående. Vi har jobbet hardt med både post-its, fargeblyanter, assosiasjonsleker og gestikulering. Det resulterte blant annet i en valgvake i forbindelse med presidentvalget 18. mars, en atomkamel og en studietur til Finland (følg med for mer informasjon!). I tillegg har vi lovet hverandre å bli flinkere til å oppdatere både blogg og Instagram (følg oss her!).

Vi høres!

xoxo,
Russlandsutvalget

Solidarity and collaboration: An interview with Anna Dobrovolskaya

Photo: Förenningen Ordfront

Since 2007, Anna Dobrovolskaya has been working with creating awareness about human rights in Russia. She has been working with human rights schools educating young and old about their rights and creating a place where they can feel safe to speak freely. She has been training people to go to court, to observe the police working, to help with research. So that they will be prepared to act in a situation when their or others’ rights are violated. The YHRM focuses on offering solidarity, collaboration and the understanding of our common challenges. Saturday October 29, she visited Globaliseringskonferansen in Oslo, to talk about human rights in Russia. 

Can you tell us more about your work on creating awareness about human rights in Russia?

– The work of Youth Human Rights Movement (YHRM) in Russia is mainly targeted to raise awareness about human rights amongst young people. We do this via human rights schools, mainly in Moscow, Saint Petersburg and a few other large cities,which are open for everyone who wants to learn more. Basically we create a special space where people can become human rights activists, where they can learn more about the work and projects of different human rights NGOs, as well as joining organizations in the future.

Every 6 months, we educate several hundreds persons aged 18-35, and about 3 out of 10 of them remain activists in different NGOs, or create their own initiatives regarding human rights.

In addition to the seminars, we also run several awareness-raising projects where we use different «modern» instruments to talk about human rights, such as comic-books or cartoons and exhibitions.

We get a lot of interest from young people, but of course, our efforts are not enough to involve really huge amounts of people in this field. The most important aim of this work for us is to spread human rights values and provide possibilities for the newcomers to the human rights movement to meet peers and get first-hand knowledge from experts.

How has the “Foreign agent law” from 2012 affected the work of YHRM and your work on creating a place where people can speak freely?

– There is no single NGO in Russia which would not suffer from the new laws. Our NGO was not included to the foreign agents list, but what’s worst about this law is that the words «foreign agents» has become associated with human rights defenders. Ordinary people do not get into all the legal details, so for them, all human rights defenders are foreign agents, and then we have to explain why we are not.

If we were included in the list, it would have become more complicated to maintain partner relations with state bodies, schools, universities, and for some our colleagues, also with courts, prison authorities and state lawyers etc.

For those NGOs who has been included in the list, it has also meant hundreds of hour spent in courtrooms, huge fines and lots of lost newcomers.

At the same time I think the laws in themselves did not have such a huge influence on freedom of expression, but that the law-enforcement practice had. Since the conflict in Ukraine and Maidan in 2013. the country more and more soaks itself in atmosphere of hatred and fear. Based on different research we now see the lowest level of mutual trust between people, and also a growing trend of trying to find an enemy who can be blamed for all the bad events.

The YHRM focuses on offering solidarity and collaboration. How do you collaborate with others?

– We always tried to think outside of national borders, and we monitor the human rights situation not only in Russia. YHRM was created as an international community, and we try to stay as much connected with our colleagues from other countries as possible.

We had been actively involved in the solidarity with Belarus human rights defenders after the events of 2010, which has been a very good example of international solidarity actions, when people from different countries were doing really joint actions, shared plans and developed joint advocacy strategies.

As a network, we always provide solidarity actions support to all our members, in case of risk or any other kind of emergency.

Unfortunately the last years have been very hard for all of us, so most of the time, everyone is busy with their own survival rather than with real help and solidarity with others.

Teatr Doc: Defending human rights on stage

 

Photo: Teatr Doc

Nature and Youth and the Norwegian Helsinki Committee has invited the Moscow theatre group Teatr Doc to Oslo, to show a new play on Russian human rights defenders. Teatr Doc’s work is political and critical, and this has caused the authorities to take action. In late 2014, they were evicted from their location, and a special anti-extremism police division charged them with a case of extremism. The theater had been screening clips from a documentary on the political turmoil and bloodshed in Ukraine.  Fortunately, the charges were dropped and they found a new place in a former fish shop. At Globaliseringskonferansen in Oslo, Saturday October 29, they will show a new play reflecting the unvarnished reality of everyday life in Russia.

What are you going to show at Globaliseringskonferansen?

– It will be the first premiere abroad of new a play about Russian human rights defenders. At the moment it is called «The last party». It was already presented as a draft play to the audience in Russia, and the final premiere in Moscow will be November 18th.

The play is based on interviews with human rights activists, and the reality of their everyday life as human rights defenders. We have collected 11 interviews from different Russian human right defenders, some of them are known both within and outside of the country, while some are only known in their region or sphere of work.

At Globaliseringskonferansen, the text from the interviews will be followed by real quotes from Russian media and online blogs, saying how bad human rights defenders are, and how much harm they bring the country.

The play will be performed by 5 actors from Teatr.doc, accompanied by Anna Dobrovolskaya, who will be telling her story of personal relations with the interview heroes from the interviews.

We expect that the play will be very interesting for the Moscow public, and that it will meet huge demand and expectations, as people very often don’t know anything about the human rights defenders and hardly have heard about more than one or two names.

 

Can you tell us more about how it is to work with freedom of expression in Russia today?

– After we had created and played our earlier documentary play about the prisoners of the «Bolotnaya» case, our theater was expelled from the premises and cut from all the existing state and municipal grants. Now we have to survive on our own, and by very sporadic support from our Western donors as well as crowdfunding campaigns among Russian citizens.

At the same time, in this situation we have no other boundaries and may really play what we want. We have for example presented the play «Coming out of the closet», which is about LGBT people in Russia, and it became extremely popular among the Moscow audience. We also have a play about the conflict in Ukraine, and the human rights violations and repressions in Crimea, called «The war is near», which is very well known both among the theater public, media and the audience.

Sometimes actors don’t feel comfortable with the topics and may refuse to take part in the plays. Then we find someone who has no personal contradictions, and who is not afraid to speak out.

For further information, read an interview with Elena Gremina, chairwoman of the theater, here.

The Last Party: Play about Human Rights Defenders in Russia

 

Photo: Teatr Doc

On Saturday October 29th, at 19.30, the Russian drama company Teatr Doc will show a special play made exclusively for the Globalization Conference in Oslo. The play is called «The Last Party. Play about Human Rights Defenders in Russia», and is based on interviews with human rights activists, reflecting the unvarnished reality of everyday life in Russia.

The background for this seminar is Russian authorities’ resistance to political cooperation across national borders, which is becoming a threat to Russian civil society organizations (NGO’s). New Russian legislation is a direct attack on the Russian human rights movement and leads to curtailing of the Russian civil society. People who have previously been able to raise their voices and speak freely, are now being silenced by Russian legislation.

The string of new legislations seen since 2012, is in conflict with international human rights and the Russian Constitution, which guarantees freedom of speech and freedom of association. These are new laws with a broad scope and unspecific definitions. This means that the government can use these laws when it suits them, against almost anyone. Activists are living in constant uncertainty about if the laws will affect them, and if so, when.

In addition to the play by Teatr Doc, Nature and Youth and the Norwegian Helsinki Committee have also invited Russian lawyer Aleksander Popkov  and Anna Dobrovolskaya from The Youth Human Rights Movement (YHRM) to talk about how activists work under such conditions and how they are continuously seeking new forms of cooperation and new forms of activism. The conversation will be moderated by Julie Wilhelmsen from Norwegian Institute of International Affairs (NUPI).

Aleksander Popkov has been working with activists from a legal perspective, protecting those who are suffering from human rights violations. Popkovs clients include Hennadiy Afanasyev, a Crimean activist convicted and sentenced to jail on the charges of plotting a terrorist act, and Yevgeny Vitishko, an environmentalist who was jailed because he spoke up about the ecological disaster in the wake of the Sochi Olympics. Popkov also represented two of the members of Pussy Riot, Alyokhina and Tolokonnikova.

Since 2007, Anna Dobrovolskaya has been working with creating awareness about human rights in Russia. She has been working with human rights schools educating young and old about their rights and creating a place where they can feel safe to speak freely. She has been training people to go to court, to observe the police working, and to help with research, so that they will be prepared to act in a situation when their or others’ rights are violated. The YHRM focuses on offering solidarity, collaboration and the understanding of our common challenges.

With this seminar we would like to elucidate how activism in Russia is being challenged and how some people refuse to give up and keep on fighting for what they believe is right. See you there!

Topphemmelig ekspedisjonsjournal

2.-16. juli var Natur og Ungdom på sommerleir med Aetas i Russland. I denne bloggposten kan du lese om leirens skogekspedisjon, skrevet av Shan Amin, leder for Naturvernstudentene ved UiS og medlem i Russlandsutvalget. 

Eller, siden dette står på bloggen vår, så er det vel ikke topphemmelig lengre.

Noen av dere lurer kanskje på hva Natur og Ungdom har å gjøre i Russland? Hele forklaringen ville dere ikke hatt tålmodighet til å lese om, men skog og kjernekraft er sentralt. Og denne ekspedisjonen handlet om nettopp dette. Лес (uttales «les» og betyr skog). Sommerleiren vår var omtalt som лесная школа в устьянах, hvilket betyr skogskolen i Ustyansky.

I august leste du kanskje om sommerleiren vi var på i Tarasovskaya (dersom vi har kalt det noe annet gjelder selvsagt regelen for at kjært barn har mange navn. Eksempelvis at det ligger nær Kizema, i Ustyansky District som er omfattet av Arkhangelskaja oblast). Egentlig visste vi bare så vidt selv hvor vi var, da dette bare er en bitteliten landsbygd i et enooormt landskap, og kart, Google Maps og 4G hadde vi ikke til disposisjon.

Det du derimot ikke har fått høre noe ennå om, var vår eksotiske ekspedisjon dypt inn i hjertet av den russiske skogen. Fra landsbygden kavet vi oss gjennom alle skogens prøvelser i flere timer for å observere en godt bevart hemmelighet. Dersom du tror du er modig nok til å høre mer om vår ekspedisjon, kan du nå scrolle videre.

Vår ferd begynner

Sakte men sikkert går det fremover

Helt plutselig finner vi et stort skille. Denne skyttergraven skal visstnok ha som formål å hindre skogbranner

Ikke lenge etter finner vi et område med imponerende vekster av snelleplanter, og desto mer sumpete det ble, desto høyere ble snellene

Myggen trives også godt i sumpområdet. Men snälla…

Noen støvel-lekkasjer senere var vi kommet til fast grunn. Her ser man innsjøene i bakgrunnen

Vel fremme kunne vi nyte en annerledes utsikt

Et av målene for ekspedisjonen var å observere det biologiske mangfoldet ved de to dammene 4 km fra Tarasovskaya

Insektene i skogen var overlykkelige for å få besøk av hyggelige NUere

Godt forsøk, комари (les: kamari)…

Her har dere et bevis på at vi besøkte denne kolon-lagunen (du kommer ikke noe sted om du tar deg bryet med å google dette)

Rett i nærheten fant vi et egnet sted å slå leir ved en hytte

Her har faktisk Google Maps noen bilder som bekrefter at hytten ved dammene er 100% ekte. Det så likevel ikke ut til at det bodde noen andre der enn flere generasjoner med mygg

Og Arjo må derfor spise med myggnettet på

Geitramsen i området kunne man bruke til å lage en lokal tefavoritt, иван чай – Ivanchai

Vi ble fortalt at vi burde være på utkikk etter rødlistearter i dette området. Tittelen «Красная книга» oversettes bokstavelig til rød bok. De spesielle forholdene gir grunnlag for et unikt dyre- og planteliv. Dette gir selvsagt en god grunn til å verne området fra korrupt industri

Det er spesielt mange liljer i området

Og molter. De fortjener vel sin egen oransjeliste

Antonina observerte mange spesielle planter i området

Vi fant også store mengder blåbær i dette meget spesielle sumpområdet

Av to ulike arter, vel å merke

Og mange små spirer, med ulike former, fasonger og farger

Stilige moser fant vi også, samt rikelig med skjegglav!

Hvil i fred, kjære fugl

Livet i vannkanten var et pent syn. Men da dette var et sumpområde merket vi at underlaget ble løsere desto nærmere kanten vi gikk. Og da holdt vi oss på trygg avstand. Røde Kors patruljerer jo ikke her…

Dypt var det nok også

Ярамир klarte utrolig nok å få tak i en liljeblomst

Og det var uten tvil god stemning!

Ikke rart når det var så mye rart å se på

Vi fant også mye vi ikke kunne forklare

Selv hunden til константин så ut til å finne en indre ro her ved vannet

Konstantin er glad i naturen

Og fortalte oss at slike vorter på trestammen kunne brukes til å lage stilig treverk

Om man er veldig liten kan man velge å bo inni trestammen

Eller utenpå

Og liker man ikke å spise andre planter, kan man også leve av myggen!

Arjo trivdes godt i disse bisarre landskapene

Et svært komplekst økosystem, virket det som. Et perfekt sted å bo for et hårøyestankelbein

Et av hovedmålene til sommerleiren var å lære deltakerne å leve i økologisk harmoni med skog og natur

Ikke bare fikk vi oss et eventyr, men vi fikk også sett på nært hold hvorfor det er viktig å verne skogområder

Ikke bare inneholder den urter man kan lage te og medisiner av, vi lærte også om noen av naturens bruksområder som i dag er gått i glemmeboka…

Denne spesifikke mosen er for eksempel et ypperlig materiale til å danne isolasjon i hus

Dessuten bor det mange saftige insekter i skogen. Denne gresshoppen la vi imidlertid pent fra oss

Vi håper at værgudene tar godt vare på denne vakre landsbygda

Stay safe, «Unnamed Road»…

Этас & NU skal verne deg

Atomavfall på ville veier

I begynnelsen av oktober tok Russlandsprosjektet med seg 14 NUere på studietur til Murmansk, for å lære om russiske miljøutfordringer og aktivisme. Alle deltakerne delte underveis av sine tanker, opplevelser og oppdagelser. Et av innleggene fra turen kan du lese her, de andre kan du finne på prosjektets Facebook-side.

Et skilt varsler om strålingsfaren ved Tetsja-elven i Russland. Foto: Greenpeace/Denis Sinyakov

Da vi besøkte kjernekraftverket på Kola for to uker siden, kunne sikkerhetsavdelingen forsikre oss om at deres reaktorer (som er eldre enn Tsjernobyl og arbeider på utsatt levetid) er i verdenseliten når det gjelder sikkerhet og miljøvennlighet. Det kan godt være, faktisk skulle det bare mangle, så mye penger blant annet Norge har investert i å unngå en ny atomkatastrofe der. Det sikkerhetsavdelingen imidlertid unngikk å nevne, er hva som skjer med atomavfallet etterpå. Det sendes til reprossesseringsanlegget Majak, øst for Uralfjellene, hvor verdens tredje største atomulykke fant sted i 1957. Siden den gang har listen over Majak-anleggets ugjerninger bare blitt lengre og mer fargerik. I 2006 ble det for eksempel avslørt at anlegget i hele seks år hadde dumpet radioaktivt avfall i elven Tetsja, som renner gjennom leveområdene til omtrent 28 000 mennesker. Det regnes med at disse lokale innbyggerne over de siste 45 år har blitt utsatt for 20 ganger så mye radioaktiv stråling som ofrene for Tsjernobylulykken.

Atomprosesseringsanlegget i Majak. Foto: Naturvernforbundet.no

 

Kola-kraftverket har vært under mye internasjonalt press gjennom tidene, noe som naturligvis er strålende. Den er imidlertid kun en del av et større problem i Russlands kjernekrafteventyr, hvor de største humanitære konsekvensene skjer lengre vekk fra internasjonale observatørers synsfelt. Det finnes fremdeles ingen endelig løsning for å bli kvitt radioaktivt avfall, men de fleste alternativene er bedre enn det som skjer i Majak bak Uralfjellene.

Kilder: Putsj.no, Wikipedia/Mayak, Wikipedia/Techa River

 

Bildedagbok fra Aetas’ sommerleir

I sommer deltok vi på Aetas’ sommerleir i Verhniy Bereznik. En lang tur, med et nesten like langt blogginnlegg. Det ble en fantastisk opplevelse som vi ikke kommer til å glemme.

Emma og Hanna var godt i gang med russiske gloser og det kyrilliske alfabetet, allerede på flyet østover.

Etter en god del fotoshoots…

… masse deilige pannekaker…

…litt ninja…

…og litt flere fotoshoots…

…var vi klar til å gå ombord i toget mot Vorkuta.

Det var 30 varmegrader ute. I kupéen var det enda varmere,

så det var herlig å kunne komme ut og lufte seg av og til.

Vi ble kjent med mange russere på veien. Noen hadde akkurat dimmet…

… mens andre var på vei til en sommerleir. Akkurat som oss.

 

Arjo og Neda hadde ingen aning om at det kunne bli så varmt i Russland.

Klokken er 07.21. Etter 19 timer er vi endelig kommet frem til Kizema. Toget stoppet i to minutter, så det var bare å hive seg rundt og komme seg av.

Brødbilen (fordi den ser ut som et brød) hentet oss og kjørte oss gjennom skogen til sommerleiren.

Even er fornøyd. Neda synes den humpete turen var litt skummel.

Galina serverte deilig Каша (grøt) til frokost når vi kom frem til Verhniy Bereznik. Vi bodde i Galina sitt hus, og vi rakk å bli veldig glad i henne i løpet av de ukene vi bodde der.

Verhniy Bereznik.

Hver morgen var det Зарядка. Morgengymnastikk, eller «lading» bokstavelig oversatt. Den ble etter hvert stort sett ledet av Shan.

Fast morgenmøte i teltet etter frokost, der dagens oppgaver ble fordelt.

Vi fikk gravd mye i jorden i løpet av leiren. Spesielt Neda kanskje. Etterpå fant vi ut at dette hadde vert hestemøkk.

Noen fikk kurs i tradisjonell kosakkisk kamp-dans. Vi fikk beskjed om at det var mest for gutter, men at jentene kunne få være med om de ville. Det ville Ira!

Shan og Arjo var på skogstur.

‘

laaaangt…

langt inn i skogen.

Der brukte vi «rødboka» til å lete etter rødliste-arter, for bedre å kunne argumentere for vern av skogen.

Det vi fant ble grundig undersøkt …

… og grundig dokumentert.

En av dagene ble det norsk mat. Emma, Hanna, Vårin og Even kokte lapskaus til 80 stykker. Med én potetskreller, vedovn og nøysomme 2 kilo kjøtt. Salat til forrett og saftsuppe til dessert ble det også, så hvis du som leser dette trenger hjelp i en konfirmasjon, eller til PK på et seminar så vet du hvem du må hyre inn.

Jana bakte vanvittig gode kaker, dag etter dag.

Her ser du verdens beste frityrstekte risboller! Nam nam nam nam .Vårin, Hanna og Even fortjener også litt ekstra skryt. De var de leirdeltakerene som jobbet desidert mest på kjøkkenet, de ble steingode på å skrelle poteter uten potetskreller, samtidig som de sang russiske viser. Og ja, det var de som lagde de risbollene.

Hårvasken ble gjort i badstua eller i elva

…men det var bare å forte seg for været var litt ustabilt…

… og det var en del mygg,

og andre insekter.

Så mye mygg var det at Neda måtte sy vesken sin i myggtelt, inne.

Det ble en veldig fin liten veske til slutt 🙂

Neda, Emma og Vårin var på tradisjonell kultur-gruppa.

der sydde Emma sin egen kjole, men måtte ha litt hjelp i blandt.

Vanja var leder for dyregruppa

Han hadde to veldig fine hester.

I skogen plukket vi mose til den nye badstua (ser du moseplukkeren?)

Mosen ble lagt mellom tømmerstokkene etterhvert som stokkene ble lagt på.

På taket i bakgrunnen installerte vi solcellepanel, og et batteri inni huset. På bildet: Seriosja (venstre), Igor (høyre) og vår 19 år gamle husvert Vlad (midten).

En journalist fra den regionale TV-stasjonen Pomorie intervjuer Sasha, like før den nye vindmøllen skal settes opp, som kronen på verket.

Emma, Neda, Hanna og Vårin ble også intervjuet.

Shan og Sasha var dream-team på fornybar energi-gruppen. De fikset strøm til oss. Legg merke til ordboka. Shan var veldig ivrig på russisken, og ble kjempeflink i løpet av leiren.

«Tenk, nu lade æ mobilen på strømmen fra dem solcællan, og den vindmølla, som vi har satt opp. Heilt sjøll! Ekke det bare helt syyykt fantastisk!?!?!»- Emma

Hanna og Even ble intervjuet av Media og Journalistikk-gruppen

Emma og Arjo holdt foredrag om miljøaktivisme i Norge, og etterpå ble det en veldig bra idémyldring om norsk-russisk miljøsamarbeid.

Antonina lærte oss masse om hvordan man kan jobbe med skogvern i Russland.

Even og Andrej setter sammen en trillebår. Det gikk strålende selv om de manglet et felles språk.

Andrej lager en treskei.

Even og Vårin fikk ordnet med knagger i huset til Vlad, der vi bodde.

En av dagene stakk Vårin, Hanna, Neda og Emma på butikken. Den var ikke åpen, så de endte opp på et foredrag på det lokale biblioteket.

og så fikk de truffet noen lokale babusjkaer.

På kvelden var det klart til fest, og det var bare å finne frem finstasen.

Det ble dans…

Balalaika-spill og sang…

Det ble verdens beste oppsetning av bukkene bruse. Vårin som minste bukken, Emma som Troll og Hanna som forteller.

Det ble enda mer dans…

… og etter hvert litt tradisjonelle russiske bygdeungdoms-aktiviteter. Hanna kjører, Emma sitter på med bunadshua på snei, Shan bak Emma, med nasjonaldrakt i fra Pakistan, og  Nastya, vår fantastiske tolk, sitter bakerst! 🙂

Så var det plutselig slutt. Vi fulgte Aetas til Arkhangelsk-toget.

Gruppebilde på jernbanestasjonen i Kizema. Aetas og NU <3.

Trøstespising av is på vei tilbake igjen.

Med tungt hjerte pakket vi sammen tingene våre og tok en tårefull avskjed med Verhniy Bereznik. 

Vi gikk en siste gang over brua, og kom oss på nattoget. Vi kommer tilbake, det er helt sikkert!

 

På kvelden neste dag var vi kommet frem til Moskva. Premie til den som gjetter hvor dette bildet er tatt fra.

Dagen etter traff vi Anni fra Natur og Ungdoms Russlandsutvalg og fikk utløp for noen av de mange intrykkene fra de siste ukene. Selvsagt fikk vi også med oss «Den røde plass» og fikk tatt en hel masse gruppebilder og selfier der.

Tusen takk for en bra tur. Dere er en fantastisk gjeng.

Tusen takk Aetas for en super duper sommerleir!

Vil du engasjere deg i NU sitt russlandsprosjekt? Vi skal på International Youth Civil Forum i Arkhangelsk i slutten av oktober, det er et godt sted å starte. Vi vil gjerne ha deg med! Info finner du her.

Dagbok fra en glohet Russlandssommer

Привет,

Eller, hei, som det heter på godt norsk!

I midten av juli satte syv eventyrlystne nordmenn og -kvinner kursen mot øst, nærmere bestemt mot de majestetiske Khibinyfjellene, der PiMs sommerleir skulle finne sted. Før vi dro østover dro vi imidlertid nordover, og første stopp på reisen ble Kirkenes, der vi rakk innom samtlige turistmonumenter før vi boardet en minibuss som skulle ta oss trygt over grensen.

Russlands- og Kirkenes-ekspert Stine forteller om Russermonumentet som ble reist som takk for Den Røde Armes frigjøring av Sør-Varanger i oktober 1944. Foto: Sindre Haakonsen

Vårt første møte med Russland var grensevaktene som skulle stemple oss inn i landet. Mens vi fremdeles var i Norge hørte vi rykter om at russere sjelden smiler til hverandre med mindre de har en grunn – smiler du til noen ukjente kan du raskt bli stemplet som landsbyidioten. Dette var noe vi hadde i bakhodet mens vi ventet på å få komme inn i landet. Siden vi ville gjøre et godt førsteinntrykk smilte vi ikke. Det føltes rart, til og med for noen reserverte nordmenn. Dette påståtte fraværet av smiling skulle imidlertid vise seg ikke å stemme for ungdommene i Natur og Ungdom i Russland, PiM.

Den norske (og noe pixlete) delegasjonen foran den russiske sikkerhetstjenesten FSBs nye bygg i Murmansk. Foto: Sindre Haakonsen

For to bloggposter siden fikk dere se Alyosha-statuen bakfra. Her er den fra siden, i all sin prakt. 35 meter høy, 5 000 tonn tung. Puha! Foto: Siri Haugan Holden

Etter en halv dag med sightseeing i Murmansk pakket vi med oss sekkene våre, og møtte opp på den pastellfargede togstasjonen i byen, hvor mange av oss fikk vårt første møte med et hull-i-gulvet-basert toalett.

På vei til Kirovsk

En eventyrlysten gjeng klar for tur, feat. Leon the Lion. Foto: Siri Haugan Holden

Verdens korteste tog, bare én vogn (som naturlig nok ble rimelig full etter hvert). Foto: Sindre Haakonsen

På lokaltoget til den lille gruvebyen Kirovsk, der sommerleiren skulle finne sted, ble vi kjent med noen av leirdeltakerne. Etter at vi overkom språkbarrieren lærte vi oss flere russiske ord og uttrykk, f.eks. «jeg heter», «hei» og «hadet». Her skulle vise seg at det definitivt er lov til å smile, noe som ble spesielt tydelig da vi prøvde oss på en del russiske ord.

All aboard the model train! Julie og Sindre trivdes godt på toget. Foto: Siri Haugan Holden

Latteren satt løst da vi ikke klarte å uttale alle de spesielle lydene i det russiske vokabularet. Etter hvert som lydene ble lettere å uttale viste det seg at det gjensto enda en barrière vi måtte overkomme før vi kunne bli ekte russere. Alfabetet er nemlig i stor grad stokket om! Bokstaven B uttales som V, P uttales som R, C uttales som S, og selv om M fantastisk nok uttales nettopp M, uttales den lille m-en derimot som en T – logisk nok.

Russiske godsvogner i kveldssol. Foto: Siri Haugan Holden

Geitrams, eller Ivanchai, vokste overalt, også utenfor leirplassen vår. Foto: Siri Haugan Holden

Sommerleir

Vel fremme på leiren, i byens Røde Kors-hus, startet vi hver dag med kasha, som er grøt på russisk. Den ligner ganske mye på grøten hjemme i Norge, men den ble servert med kondensert melk som er søt som honning. Etter frokost, før alle leirens verksteder og foredrag, sendte vi rundt en ball formet som jordkloden for å «åpne dagen», og sammenliknet oss selv med blant annet blomster og værfenomener i en svært så unorsk morgenhilsen.

Leirdeltakere i forgrunnen, Khibinyfjellene i bakgrunnen. Foto: Rose Lu

En klassisk leiraktivitet på miljøleir: Sugerørvindmølle! Foto: Sindre Haakonsen

Kirovsk bød på mange overgrodde ruiner. Foto: Sindre Haakonsen

En av de første dagene holdt Sindre og Julie et foredrag om NU-aktivisme i Norge, og kom på russisk lokal-TV. I etterkant av foredraget ble det stilt mange spørsmål om hvorvidt man møter på vanskeligheter i arbeidslivet etter å ha vært med i NU. Selv om mye virker likt på overflaten gjorde slike spørsmål at vi husket hvor forskjellige mulighetene våre er for å kritisere våre egne myndigheter og å utøve aktivisme.

Det lokale TV-teamet fulgte med på atomulykkerollespillet PiM hadde forberedt siden mars i år. Foto: Sindre Haakonsen

Beskyttelsesdrakten måtte selvfølgelig på. Foto: Rose Lu

De første nettene ble tilbrakt i et badstuvarmt rom, for i frykt for å få myggstikk bestemte vi oss for å holde vinduene lukket. Vi lærte fort flertallsformen for mygg – kamari – entallsvarianten av ordet skulle det raskt vise seg å være lite bruk for.

Vi besøkte tropehuset i botanisk hage! Foto: Rose Lu (aka selfie stick-dronninga)

Ett stykk fornøyd Russlandskoordinator blant monster-Monsteraer. Foto: Anastasiia Shalaeva

Som seg hør og bør besøkte vi den lokale tagginga – go vegan, swag og rap var kjernebudskapene. Foto: Siri Haugan Holden

Hva annet enn Kvas, en brus laget av gjæret rugbrød, kan fremkalle dette ansiktsuttrykket? Foto: Siri Haugan Holden

Etter en lang omvisning på det lokale stein- og mineralmuseet (Kirovsk er tross alt en gruveby) var det dags for å posere litt. Foto: Siri Haugan Holden

Kirovsk har nok aldri sett så mange runder «President og boms» før (eller, «President and super beggar», som det ble hetende på norsk-engelsk). Foto: Rose Lu

Topptur i Khibinyfjellene

Til tross for at vi hadde tatt med store mengder ull, ble oppholdet preget av overraskende fint vær, noe som stod i sterk kontrast til det Russland vi hadde forestilt oss. Den første dagen vi skulle på fjelltur var spesielt varm. Med guidene våre, Vitaly og Roman i spissen, gikk vi fra Røde Kors-huset til foten av fjellet vi skulle bestige.

Vitaly (over, i Pussy Riot-T-skjorte) og Roman (ikke på bildet) er begge gamle PiM-aktivister, og de var mer enn villige til å fortelle om alt fra mose til gruvedrift. Foto: Sindre Haakonsen

Reisen gjennom krattskogen var strabasiøs, og alle i turfølget var lettet da vi nådde tregrensa. Vi dro kjensel på mange av artene som omgav oss, men ble også introdusert til noen nye og ukjente. Etter en kort pause fortsatte vi å gå, og i takt med at vi steg i høyden ble lyng erstattet av mose, og mosen ble igjen erstattet av stein.

Selv om sommerleirdeltakerne representerte selve kremen av russisk ungdom var det stor spredning i erfaringen de hadde med fjellturer. Heldigvis greide (nesten) alle den besværlige klatreturen helt opp til toppen.

Endelig oppe, etter en rimelig svett klatretur. Foto: Rose Lu

Fra toppen hadde vi spektakulær utsikt til gruvebyen Kirovsk og de nærliggende fjellene. Fjellryggene som omkranset byen var flate og nedslitte etter flere istider. Roman fortalte detaljert om de forskjellige mineralene i området og den særegne sorten «khibinitt». Et gapende hull i en av fjellsidene og den overliggende støyen fra industrien nedenfor brøt imidlertid med det ellers idylliske naturlandskapet.

En av oss tok skrittet helt over i den russiske kulturen – gjett hvem? Foto: Tilfeldig fjellvandrer

Dagen etter dro vi på nok en fjelltur, men etter gårsdagens begivenheter var turen mer tilpasset deltakernes behov, og vi fikk flere valgmuligheter. Det var mulig å bli igjen på Røde Kors-huset, spasere i sentrum eller dra på en kort eller en lang tur i fjellet.

Vi nordmenn, som følte vi måtte opprettholde vårt gode rykte som ekte turentusiaster, stod gladelig opp klokken syv for å være med på fjellturen. Sola skinte mens vi ruslet gjennom industrielt søppel og ruiner. Vi fortsatte langs togskinner overgrodd av geitrams, til vi bega oss inn i skogen.

Utsikt over Kirovsk. Foto: Siri Haugan Holden

En sildrende bekk, en landevei og en steinfylt skråning senere befant vi oss ved et nydelig fjellvann. Etter en halvannen times gange i stekende sol var mange mer enn åpne for å bade i det iskalde vannet, selv uten å ha tatt med badetøy.

Gunnhild viste muskler! Foto: Rose Lu

Før vi gikk videre kunne vi velge om vi ville snu eller gå rundt 15 km til. Vår tidligere usvekkelige tiltro til egne evner fikk seg raskt en brutal knekk, og bare en av oss, Sindre, slo videre følge med de staute russerne. De fikk seg imidlertid et skikkelig eventyr, med aking ned en snødekket dal, bading i nok en innsjø og kryssing av iskalde elver.

Sommersnø! Foto: Sindre Haakonsen

På vei hjem fra fjelltur. Foto: Rose Lu

Hjemreisen

Å stå opp klokka fire om natta var noe av det minst morsomme vi gjorde under oppholdet. For å være tilbake i Murmansk klokken elleve, måtte vi nemlig kjøre minibuss fra Kirovsk til togstasjonen i Apatity, for så å ta toget som gikk halv syv, og før det igjen måtte vi vaske og rydde ut det siste fra oppholdet. Den fire timer lange togturen til Murmansk var full av kortspill, lesing, lytting til musikk, soving og alt vi ellers kunne gjøre for å få tida til å gå.

Morgentrøtte NU-ere venter på bussen til togstasjonen. Foto: Siri Haugan Holden

Tre trøtte, men glade typer. Foto: Sindre Haakonsen

Da vi satt i kupeen og skravlet høylytt på norsk, fikk vi en hyggelig overraskelse da noen vennligsinnede russere spanderte te og kake på oss. Vi ble fortalt at dette var en tradisjonell gest hos russere.

Vel fremme i Murmansk dro vi for å spise blinis, eller russiske pannekaker, på en lokal og veldig oransje cafe. Den ledige timen vi hadde i sentrum ble brukt på å saumfare kjøpesenteret etter et tradisjonelt russisk skjerf; som vi til slutt, ironisk nok, ikke fant. Heldigvis fant vi noen fine russiske dokker og kjøleskapsmagneter som kompensasjon.

Tilbake i Murmansk, med sekk både bak og foran. Foto: Alexei Zakharenko

Senere på dagen samlet alle leirdeltakerne seg på en anticafé der vi bestilte pizza med dill og sushi med kremost. Det ble vist bilder fra sommerleiren, og vi spilte diverse brettspill. Vi nordmenn måtte dessverre avrunde kvelden tidlig fordi vi skulle stå opp i sekstiden for å rekke minibussen som skulle ta oss tilbake over grensa til Norge.

Gjengen  ❤  Мурманск!

Som alle gode turer ble også denne avsluttet med en tvungen gruppeklem. Foto: Siri Haugan Holden (som dessverre gikk glipp av klemmen)

I skrivende stund sitter vi på flyplassen i Kirkenes og venter på flyet som skal ta oss trygt tilbake til Oslo. Etter en litt humpete busstur i hurtig fart, rakk vi frem til flyplassen en hel time før beregnet. Heldigvis klarte vi alle sammen oss helskinnet gjennom grensekontrollen i Russland og Norge. Med fjellsko og gode minner samlet i sekker og i sinn takker vi Russland for en kjempefin og opplevelsesrik tur.

Do svidaniya!

Skrevet av Royce Lu, Rose Lu, Gunnhild Rødstøl Ekrol, Randi Marie Nygård, Sindre Haakonsen og Julie Louise Moe og Siri Haugan Holden